Klapp igjen!
«Hvorfor i alle dager gidder folk skravle i hjel en konsert de har kjøpt billett til?», har du kanskje spurt deg selv. Indieprofessor Wendy Fonarow har svaret.
I sin faste nettspalte hos The Guardian, Ask the indie professor, svarer den Los Angeles-baserte antropologen (og selverklærte indiegudinnen) Wendy Fonarow på mer eller mindre essensielle problemstillinger for alle som på et eller annet vis befatter seg med «alternativ» kultur. Hvorfor finnes det så mange hvite indieband, og hvorfor har så mange av dem valgt seg et så ræva bandnavn? Er mat den nye indierocken? Hvorfor er det alltid én som roper etter en eller annen obskur b-side (som bandet uansett aldri kommer til å spille) på konsert? Du skjønner tegningen.
Og apropos preiking, roping og andre verbale publikumsuttrykk på konserter: Du har sikkert også opplevd at intimiteten og nerven i en konsert har blitt brutt i filler av pratesjuke medpublikummere. Det kan synes gåtefullt at mennesker som betaler seg inn for å overvære en stund i selskap med helter velger å rette fokuset mot sidemannen- eller -kvinnen. Fonarow har, ikke uventet, et svar på dette også.
Hun deler den typiske publikumsmassen inn i tre: De ivrigste og yngste står naturlig nok nærmest scenen og holder kjeft mens de digger musikken. Så følger den middels interesserte delen av publikum, mens den bakre blokken av mennesker, ofte strategisk plassert i nærhet til barene, består av de to hovedsynderne i professorens bok: a) de som ikke liker showet, og b) bransjefolk. Særlig sistnevnte gruppe utpekes som en surrende gjeng – ikke bare slipper de som regel inn gratis, uten billettprisen som et potensielt tapsprosjekt. Man blir dessuten blasert av å gå på et tresifret antall konserter i løpet av et år. I tillegg benytter managere, plateselskapsfolk og presse enhver sjanse til nettverksbygging, ofte med konkrete resultater.
Fonarow peker dessuten på det sosiale aspektet ved konsertopplevelsen. I en tid der musikkonsumet hovedsakelig finner sted på det fragmenterte internettet, er konsertsituasjonen et av få fellesskap der fans kan komme sammen og bli klar over hverandres eksistens, så å si. Men professoren unnlater å nevne en annen faktor, som erfaringsmessig spiller minst like stor rolle som de ovennevnte, nemlig alkoholkonsum. Det er en kjensgjerning at mange drar på konsert som en del av helgeritualet, med dertilhørende vegring mot å spytte i glasset. Resultatet blir kjapt en konsert ødelagt av hecklers, enten de deler sine observasjoner med det øvrige publikum eller ber bandet spelle no’ Stones, for helvete.
Det er imidlertid ikke alle artister som aksepterer snikksnakk i konsertlokalet. Jeff Tweedy fra Wilco er blant de som vet råd mot ufokuserte publikummere, her fra en solokonsert i 2006. «Can you shut up for once in your fucking life?», spør han, før han leder publikum over i et mer positivt spor:
Er det greit å snakke på konsert? Eller bør pratmakere pelle seg vekk fra konsertlokalet? Del dine erfaringer i kommentarfeltet.
Tags: Ask the indie professor, hold kjeft, jeff tweedy, konsert, Publikum, the guardian, Wendy Fonarow, Wilco
Helt enig! Fryktelig irriterende når folk på død og liv skal skravle. Noe som jeg egentlig syns er mer irriterende er alle de som står i veien og filmer hele konserter med crappy mobilkamera. Skal du virkelig stå der hele jævla konserten og filme eller faktisk oppleve konserten?
Unnskyld at jeg synes min personlige konsertopplevelse er ufattelig mye viktigere enn noen fanatikeres ve og vel. Opplevelser er best når de deles med venner, og man kan gi uttrykk for følelsene med ord og handling. Lar meg ikke kue av regelryttere og deres hersketrang.
Så konserter blir bedre når man prater?
Dersom du tror at det bare er noen fanatikere som er interessert i å høre etter på en konsert, så tror jeg vi har funnet en av årsakene til dette problemet.
Prat hjemme, gå på konsert for å høre bandet.
Utrolig irriterende med folk som står og skravler gjennom en hel konsert!
Skravlingen er definitivt en uting på konserter. På death metal konserter spiller det liten rolle – ingen hører deg om du skulle prøve å nå gjennom lydmuren med noen ord. Dessuten er det ingen nyanser å legge merke til.
På jazzkonsert derimot, er det et problem at backbencherne skravler og skråler i vei – det fører til at man går glipp av nyansene og mister konsentrasjonen om opplevelsen.
PS: de ivrigste til å snakke er oftest festivalstaben – folk som av en eller annen grunn har meldt seg frivillig til å gjøre en jobb men som overhodet ikke er interessert i musikken. Jeg har selv vært på festival i Oslo og hatt Toots Thielemans i det ene øret og festivalstab som diskuterer markeringene på tippekupongen i det andre. På sikt blir det et problem for festivalene – folk gidder ikke bruke penger på en ødelagt opplevelse; de finner andre kilder til opplevelsen.
Verdens mest fatale nerder!
E luta lei av kjøtera som på liv og død skal prate shit under konserta. Kill em all!
Les og lær punktene her: http://www.musikkbloggen.no/2010/04/konsertoppf%C3%B8rsel/
Ha opplevd altfor mange som skravler i hjel konserter. Hater disse sjelene intens, da de ødelegger for oss som er der for å oppleve musikken.
Ha fått et inntrykk av at mange går på konserter kun for å kunne fortelle at de har vært der. De går f.eks på Metallica konsert så de kan skryte av det i ettertid. Disse folka kjenner som regel ikke til mer enn maks tre sanger av bandet de er å ser og er aldri ekte fans. Så når alle de andre sangene de ikke ha hørt kommer, ja så skravle de hele tiden. Enkelte står faktisk mer med ryggen til scenen SÅ er du slik? Ja så hold deg hjemme!!
For en del år siden pleide jeg og en kameratgjeng gå på Vikingkamper 3-4 ganger i året, selv om bare 2 av ca. 6-7 stk hadde noen som helst interesse. Resten av oss bare snakket, drakk cola, spiste pølser og kikket på banen når noen nærmet seg mål. Dette er vel samme greia. Det er bare noe å finne på. Forskjellen er at man kan prate i vei på en fotballkamp uten å ødelegge for andre
Det som også er fantastisk at de som faktisk står å blogger om konserten samtidig som man prater med venninne som filmer konserten (samtidig som at hun hopper opp og ned og hyler… bra opptak? think not)
Har selv blitt hysjet på ved noen anledninger når jeg har vært på konsert, og blitt like fornærmet hver gang. Jeg kan godt forstå at folk gjerne vil få med seg konsertopplevelsen, men om de ikke vil høre folk snakke – nei da får de gå et annet sted eller lengre frem. Jeg står selvfølgelig for at man skal vise hensyn til hverandre når man er på konsert, men å be folk være stille blir å gå for langt i mine øyne.
Selvfølgelig vil det avhenge av hvilken sjanger bandet eller artisten spiller. Lydsvak indie vil jo eksempelvis ha større behov for stillhet i salen kontra hardtstlående rock, så tilpasningsdyktige må man jo som snakkende konsertgjenger være. Allikevel syns jeg at de av publikummerne som hysjer også i det minste kan gjøre det på en høflig og imøtekommende måte, i stedet for å holde oppbygd irritasjon inne over lengre tid og så raute ut med «JEG PRØVER FAKTISK Å FÅ MED MEG KONSERTEN HER!». Dette gjør bare den som snakker forlegen og utilpass og bringer videre ingenting godt med seg (annet enn at vedkommende tier, så klart).
«Dette gjør bare den som snakker forlegen og utilpass og bringer videre ingenting godt med seg (annet enn at vedkommende tier, så klart).»
Er ikke det hele poenget?