Noen sier at Sepultura døde da grunnlegger Max Cavalera forlot bandet i 1996. Andre gravla dem da broren Igor snudde ryggen til trommesettet i 2006. Det finnes til og med dem som mener at det begynte å gå nedover allerede ved utgivelsen av Arise i 1991. Men til tross for både medlemsskifter og sjangerhopp, har Sepultura, i hvert fall til en viss grad, holdt stand.

Sepultura ble dannet i 1984, og bandet var en betydelig skikkelse innen thrash, death og groove metal på slutten av 1980-tallet og tidlig 1990-tall. Det internasjonale gjennombruddet kom med Schizophrenia i 1987, og to år etter fulgte suksessen Beneath the Remains, en thrash metal-klassiker på linje med Slayers Reign in Blood. Med utgivelsen Chaos A.D. begynte de å eksperimentere med hardcore punk og industrial, og de har leflet med alt fra nu-metal og poesi til brasiliansk urfolkmusikk.

Kairos er det tolvte Sepultura-verket i rekken, og deres første under Nuclear Blast. Mens de to forrige platene var konseptalbum, er Kairos løst basert på temaet tid og transcendentalisme. Presseskrivet forteller at bandet har gått tilbake til røttene, og lover kompromissløs brutalitet blandet med moderne thrash og groove. Slike store ord får en til å undre: Kan Sepultura virkelig finne tilbake til sitt gamle lydbilde, har Andreas Kisser skrevet bra låter og klarer vokalist Derrick Green endelig å fylle Max Cavaleras sko, bukser og skjorter?

På noen måter ja, på andre måter nei. Kairos er sannsynligvis noe av det beste Sepultura har gjort på flere år, men det er likevel en del som ikke rimer. Plata åpner tregt og monotont med ”Spectrum”, og det er dessverre flere intetsigende sanger blant de 15 sporene. ”Kairos”, ”Dialog” og ”Embrace the Storm” går alle rett i glemmeboken. Det er altfor mange gjentakelser, relativt enkel og ensformig riffing, til tider ujevn vokal og få overraskelser.

De korte snuttene ”2011”, ”1433” og ”5772” med bakgrunnsstøy fra kafeer og kirker gir heller ingen mening. De er ikke med på å binde sammen resten av musikken på noen måte, men ligger bare og tar opp plass. Ministry-coverlåten ”Just One Fix” er greit gjennomført, men burde ha vært tilført noe ekstra for å bli interessant. På spesialutgaven foreligger også en meget flau versjon av Prodigys ”Firestarter”. Hvorfor de valgte å spille inn den, er et mysterium.

Heldigvis er det noen lyspunkter på plata. ”Relentless” byr på old-school thrash, glitrende soloer, et bredt vokalspekter og trivelig tribaltromming. ”Born Strong” er variert og spennende, og kan minne om en god Obituary-komposisjon. ”Mask” er en groovy, aggressiv og tøff thrash-låt på speed, mens ”No One Will Stand” er et skikkelig death-thrash-stykke med synkoper. Bassist Paulo Jr. og trommis Jean Dolabella glir sammen som hånd i babyolje, og det høres godt på ”Point of No Return”; her er det feite rytmer á la Chaos A.D. Produsent Roy Z (Judas Priest, Halford, Helloween) har dessuten gjort en god jobb på lydfronten, og miksen kler musikken bra. Det er tydeligvis håp i hengende snøre.

Sepultura har mange svært ulike utgivelser bak seg, noe som kan vitne om at de ikke helt vet hvor de vil eller hva de vil. De har eksperimentert mye, og skal ha for å være modige og oppfinnsomme, til tross for fansens ofte kritiske stemmer. Kairos viser at de kan være på vei mot noe konkret igjen, og at de sakte, men sikkert klarer å løsrive seg fra Cavalera-brødrenes ekko.

Helle Stenkløv

Tags: anmelder, Helle Stenkløv, Kairos, Lydverket, plate, Sepultura