Som produsent har Thomas Eriksen besørget noen av det siste tiårets morsomste popøyeblikk (opptil flere av dem på Names Drum), samt enkelte ikke fullt så morsomme (som nyversjonen av storebrors monumentalt traurige «Even If The Rain»). Når han nå debuterer med Cannibal, befinner han seg i alle prosjektets sentrale roller. Det er en glede å kunne meddele at spranget var verdt å ta.

Åpningssporet «Not Alone» er et elegant stykke sofistipop, ikke uten episke dragninger, som tidlig avslører at Eriksen er i besittelse av noen egenrådige låtskriverkvaliteter. Det er ikke den eneste låten på Cannibal som låter som noe helt for seg selv. Den like briljante andrelåten «Here I Stand» (se opp, Salem Al Fakir!) og den smått undervurderte singelen «Chameleon» utgjør med det slående tittelsporet de klare høydepunktene på platen; det er her artisten Thomas Eriksen fødes for åpen dør.

Jeg sliter til gjengjeld med å engasjere meg emosjonelt i de «barskere» (les: mer Datarock-tomsete) danserocknumrene her, til tross for at de låter bra, som det seg hør og bør for en fyr med ører og fingre som Eriksen. Det kan bli svett når voksne menn uler «under the discolights» over et Klaxons-lignende komp. Det er imidlertid disse sangene som får aksentuert kantene og dermed løftes høyest på den medfølgende remiks-disken. Eriksens egen oppdatering av «Chameleon» føles derimot alt annet enn essensiell, mens Slipmats’ tranceflørtende «Truth Or Dare» sikkert holder ut uka. Minst.

Konklusjonen er – tross nevnte innvendinger – entydig: Soloartisten Thomas Eriksen er et svært velkomment tilskudd til den norske popvirkeligheten, der han basker mellom Den Store Popdrømmen og studioeksentrikerens nerdete og ofte kronglete søken etter Mesterverket.  Kanskje flere burde befinne seg der?

Marius Asp

Tags: anmeldelse, Cannibal, Lydverket, marius asp, plate, Thomas Eriksen