Isolert sett er nok muligens den amerikanske 37-åringen Jonathan Wilson den mest interessante bookingen på årets Norwegian Wood. Andreplaten Gentle Spirit er i alle fall en av fjorårets mest underkjente utgivelser; et album med dype røtter i Laurel Canyon-scenens vekst og fall på slutten av 70-tallet, men med noe så uvanlig som uregjerlige, originale og tidvis gnistrende gode melodier i bunnen.

Som andre artist ut på Norwegian Woods tredje dag er imidlertid overhodet ikke forutsetningene på den spinkle, langhårede singer/songwriterens side. Publikum har ennå ikke trukket bort til Frognerbadet, og de to åpningslåtene – den nye(?) «Love To Love» og «The Way I Feel» – føles i stor grad som Tom Petty-emulerende oppvarmingsøvelser enn reelle forsøk på å presentere egenart og eksistensgrunnlag.

Det er nemlig slik at Jonathan Wilson er på sitt beste når han tillater låtene å dvele, åpenbare seg, gradvis slå ut i full blomst. Først da kommer han ordentlig til sin rett som den váre vokalisten og strålende låtskriveren han er. Det øyeblikket intreffer først med «Desert Raven», et intelligent og dønn effektivt snapshop av psykedeliske skyer som glir innover Los Angeles-himmelen. Gitararbeidet er som snytt ut av nesegrevet til Knut Schreiner anno Long Day’s Flight Till Tomorrow; et gedigent kompliment, om det skulle være tvil.

«Natural Rhapsody» følger opp med en intro som skylder mer til Donald Byrd (i sin utforskende, elektriske periode) enn The Byrds. Fuglene som flyr over området virker desorienterte; den lange og deilige jammen som utspiller seg på scenen gjør trolig ikke saken bedre. Så veldig originalt er ikke selve uttrykket – Grateful Dead perfeksjonerte tross alt dette soundet i god tid innen Jonathan Wilson var født – men det oppleves genuint og relevant, ikke minst takket være bandets kvaliteter. Og Jonathan Wilson selv utviser alvorlige chops på sine seks tilmålte strenger.

Likevel sitter det ikke helt. Det er naturligvis ikke Jonathan Wilsons feil at han er henvist til å opptre foran et nærmest folketomt bad, men av de tre avsluttende låtene er det kun «Rolling Universe» som virkelig røsker i hjerterota. Et uvanlig talent er han uansett, og det er bare å håpe at han gjør alvor av trusselen om å komme tilbake snart.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, Jonathan Wilson, konsert, Lydverket, marius asp, Norwegian Wood