Første dag på by:Larm er over. Her er dommen fra Lydverkets trehodede troll.

Ruben B. Gran, programleder:

Dersom by:Larms første dag er representativ for norsk musikk akkurat nå, står det betydelig mye bedre til enn fjorårets sutrestemning skulle tilsi.

Den 68-årige haldenseren Tor Brynildsen er kanskje ikke representativ i så måte, men er likevel en bra start på en lang torsdagskveld. Med coverlåter som «Blue Suede Shoes» og beslektede på menyen, og et stjernelag i ryggen er Gamla riktig sted akkurat da. Bandet teller blant andre Paal Flaata, Sivert Høyems bassist Lars Ivar Borg og den eminente tangentmanøvrereren Gøran Grini. Fengende folkelig, sjarmerende og særdeles vellydende, om ikke nødvendigvis norsk musikks redningsmann – i et by:Larm-lys.

Soulvenom er derimot både unge og fremadstormende. Bandet, dannet på restene av mesterlige Purified In Blood og Cortez, fyller intime Indigo med metallisk vellyd. Kvintetten mestrer tett riffing, grasiøse taktskifter og brutal intensitet og innfrir til gangs forventningene, basert blant annet på et par nydelige demoinnspillinger. Norsk metal har vært i vinden i årevis, og Soulvenom bekrefter at det vil fortsette å blåse hardt og godt.

Ikke overraskende er Oslo-baserte Lukestars konsert fullstappet allerede under første låt. De har velfortjent fått mye oppmerksomhet for albumet Lake Toba, og oppleves allerede som en attraktiv selvfølge. De har vist at de er forrykende live tidligere, hvor spesielt Truls Heggeros vokal imponerer. De gjør det igjen denne torsdagen.

By:Larm handler i stor grad om forventninger. Som med Lukestar vet man allerede at rapperen Stella Mwangi aka STL har det meste som trengs for å fortjene en plass i søkelyset. Kjønnsbevisst eller ei; hun er den første kvinnelige rapperen i Norge som rapper bra. Når hun i tillegg – også litt som Lukestars vokalist – rekker langt utover scenekanten med både sjarme og ruffness, i hovedsak flotte beats og enorm formidlerglede, er hun et unikum akkuat nå. Synd da, at det var plass til enda flere folk på Fabrikken.

I Was A King virket mildt fristende på papiret, hvor det hevdes at de «lager spontan indierock» (hva enn dét er). Debutalbumet Losing Something Good For Something Better har dessverre gått undertegnede hus forbi. Etter deres godbråkete, supermelodiske konsert på Indigo vil det dermimot forandre seg snart. Hvem i all verden vil ikke bli bedre kjent med et norsk Teenage Fanclub?

Kambodsja har også vist seg fra en forrykende side på innspilling med fjorårets Marionette You Are Mine. Post-hardcore, screamo eller hvilken term som gjelder denne uka; de krakilske taktskiftene, suggererende riffene og ikke minst forrykende trommespillingen treffer rett i fletta selv med noen timer by:Larm-tråkking i beina.

Mens svenske Lykke Li sørget for at det var omtrent like mange utenfor Blå som innenfor, var det noe tynnere i rekkene for landsbroderen Kleerup på samme sted. Med den supermegafantastiske singelen «With Every Heartbeat» sammen med Robyn i sekken i tillegg til en noget overdreven buzz i månedsvis allerede, var forhåpningene dog større enn opplevelsen. Nevnte singel trikses og fikses litt på, det for kvelden tohodete, elektroniske trollet maner frem et generelt rikt lydbilde, men får de færreste til å fyre opp danseskoene. Det største øyeblikket for min del var uansett da den skjønne, svenske soul-pop-veteranen Titiyo entret scenen for ett nummer. En strøken, svensk avslutning på en sterk, norsk dag.

Marius Asp, nettjournalist:

Han har en mer enn ålreit fremtoning, Truls Heggero, som med Truls & The Trees får utløp for sine noe skakkere popsensibiliteter enn som vokalist i ”hovedbandet” Lukestar. Musikerkollektivet går imidlertid ikke av veien for episke øyeblikk – de krydrer dem bare med mer indie-vennlig musisering og instrumentering. I sentrum står uansett Truls’ falsett, som i diskant-helvetet på DogA truet med drille hull i hode så vel som hjerte. Men bare nesten: The Trees leverte et av torsdagens desiderte høydepunkt. Naivitet som en overlevelsesstrategi, ikke en fluktrute – sånt trenger vi mer av.

Alt ståket rundt den svenske bloggpop-kometen Lykke Li besørget en voldsom kø utenfor Blå. Det var i stor grad berettiget: Lykkes spilleglede og energi smitter, tross (som på platen) et par gir å gå på hva ferdig personlighet angår. Høydepunktet i min bok: Versjonen av A Tribe Called Quests ”Can I Kick It?”, avløst av årets beste singel så langt, ”I’m Good, I’m Gone”. Yes, you can.

Og svenskefesten var ikke over: Kald, maskinell elektropop fra Kleerup på Blå ble fulgt opp av en på alle måter flink soul-hybrid signert Salem Al Fakir på Cosmopolite. Begge overbeviste, men kun Salem strålte – og gjorde det klinkende klart hvor forpult bra fjorårets This Is Who I Am egentlig er.

Njål Engesæth, reporter:

Bak et elendig navn skjuler det seg det som må være et av by:Larms beste liveband. Boys In A Band er et sånn band du aldri har hørt om, og som derfor spiller uten forventninger. Men siden du antageligvis generelt aldri har hørt et band fra Færøyene før, går du til konserten med et visst håp. Det er ei gruppe som skapt for DagbladetFredag. Du har en vokalist med trendy pubis-bart, en keyboardist med langt skjegg og ei t-skjorte som kanskje har et bilde av han sjølv eller Muhammed med solbriller, en rødhåra, krølltoppa sprellemann og to andre som kan stå i bakgrunnen. Og så har de energien. Det er et band som kler by:Larms halvtimesregime. Det er tre-minutters riffbaserte rockelåter, kun avbrutt av vokalistens halvtørre vittigheter. Det er et band som gir alt, foran et blasert by:Larm-publikum. Du kan ikkje la være å like de. Sjølv om vokalisten sier «This is the best song in the world», og det viser seg å ikkje være det, kan du ikkje la være å rive deg med. De går ut blant publikum, poserer uten at det er påtatt, de hopper rundt. Det er rein rock.

Greit, så høres de ut som de litt mindre catchy søskenbarna til The Hives, men eg kan garantere at det ikkje var et menneske som var på Rockfeller annex kl. 21.30 på torsdag som ikkje lot seg sjarmere. De er et band som kommer til å bli booka inn på de mindre scenene på de store festivalene, men som kommer til å imponere de som har tatt seg bryet med å se dem. Det er et band du ikkje kommer til å angre at du såg.

Du skal ikkje ha forventninger når du går for å se et band du aldri har hørt. Men det hadde eg til islandske Benni Hemm Hemm. Et nimannsorkester med blåsere, som beskrives som ”Sufjan Stevens møter Sigur Ros”. Det må bare bli bra! Men etter en halvtime i Benni Hemm Hemms selskap, tenkte eg: «Det her var skikkelig… greit». Du venter heile tida på at det skal ta av, men så gjør det aldri det. Sjølv når det drar igang låten med allsang-potensiale-refrenget «We`re whaling the Northern Atlantic», blir det bare nesten. Det kan være feil å si det om et ni mann stort band, men det blir for lite intimt. Nylig spilte Benni Hemm Hemm på den mindre scenen på Spasibar i Oslo, og de som var der, kunne alle fortelle at det var fantastisk. Men når de spiller foran et glissent publikum i den store hallen på DogA, tar det aldri av. Den islandske «Heftig og begeistret»-koringa er ikkje nok. Sjølv om den eine blåseren har store artige kvite briller, gjør de ikkje nok for å få med seg publikum. Det er ingen kommunikasjon. Du tenker heile tida at du skulle ønske at det var skikkelig bra, men eg tok meg sjølv i å nyse to ganger. Låtene blir for anonyme. Men eg har ikkje gitt opp Benni Hemm Hemm. Kommer de tilbake på ei mindre scene og med større energi, tar eg gjerne turen.

Tags: by:Larm