by:Lørdag i rødt, hvitt og rått
Etter to dager med svensk dominans, var det i går tid for å la seg overstrømme av norsk larm. Referansetung rock, med en særlig skjelning mot Bruce Springsteen & The E Street Band, Primal Scream og Big Star (tre av en drøss navn droppet på MySpace-siden), burde borge for en tidløs seanse med Howl på […]
Etter to dager med svensk dominans, var det i går tid for å la seg overstrømme av norsk larm.
Referansetung rock, med en særlig skjelning mot Bruce Springsteen & The E Street Band, Primal Scream og Big Star (tre av en drøss navn droppet på MySpace-siden), burde borge for en tidløs seanse med Howl på Fabrikken. Men like nærliggende – om enn ikke av helt samme kaliber – band å trekke fram er Superfamily, Bigbang og Heroes & Zeros. Dermed blir kjapt konklusjonen: Solid og stødig P3-rock, men uten den nødvendige egenarten til å gjøre konserten uforglemmelig.
Flere av de beste konsertene på by:Larm gikk av stabelen på det jazzorienterte vannhullet Belleville – så også på avslutningskvelden. Da stod nemlig trioen Elephant9 (tidligere kjent som Storløkken/Eilertsen/Lofthus) for en jazzrock-utblåsning av nærmest absurde dimensjoner. Miles Davis´ fusion-periode henger tjukt over bandets lyd, som du sporenstreks bør sjekke her. Herrene, som har bakgrunn fra blant annet Shining og The National Bank, kan for øvrig oppleves på Øya i august.
Er Det är jag som är döden et fett eller fjollete bandnavn? Kjør debatt. Bandets smarte, dsiplinerte og egenrådige pop fungerer uansett svært mye bedre live enn på plate – tidvis ledes tankene mot luringer som Klaxons og TV On The Radio, men med en kjølig egenart dunkende i bunnen. Stas!
Hva var det beste du så på by:Larm?
Salem Al Fakir på Sentrum Scene !
syntes faktisk the disciplines var knall jeg da
salem Al Fakir hørtes ut som b-sidene til Lionel Ritchie, som 1 stk Bee Gee på en dårlig dag. 4 grammys? Jeg hadde Jahn Teigens ord i hodet under hele konserten .. «svenske faen, har ikke peil på .. » dere kjenner resten.
jeg holder en knapp på Syme som det beste, tett fulgt av Matthias Tellez og Ida Maria. men jeg holder også en knapp på konseptet som helhet. Det var en fantastisk helg!
Kåre: Du er ute og sykler. Ida Maria høres ut som fylleræl fra en folkehøyskolekorridor, kalkulert CRAZY og intenst harry. Hun får meg til å savne Janis Joplin, i seg selv godt jobba.
Steven: Hvis du savner de gode sidene ved janis joplin så anbefaler jeg å sjekke ut Serena Ryder – Helst live-epen, men du finner fine ting på studioalbumene også.
jeg tror det er veldig lite kalkulert med Ida Maria, hadde det vært det ville skiva vært i butikken for lenge siden.
problemet med Al Fakir er at han introduserer seg som «mannen som har tatt hem 4 grammys» og så leverer en slapp og «complacent» gig. Som Bjørn Dæhlie sa (og det piner meg å måtte sitere han) «Verdensmester er ikke noe du ER, det er noe du HAR VÆRT eller KAN BLI.» Så konserter må angripes med en litt mer punkrock attitude enn det svensken viste..
Inglow på Indigo var den beste konserten og bandet