No Age, Odden

To karer med talent for støyende gull.

Med albumet Nouns har LA-duoen levert en plate som nærmest er garantert en plass på årets topp ti-liste, uansett hva månedene fram mot jul måtte bringe. Dean Spunt og Randy Randall har begge bakgrunn i hardcore-bandet Wives, og krysset med en åpenbar kjærlighet til den gode melodien, som perfeksjonert av indiehelter fra Hüsker Dü til tidlig Nirvana, er det fremfor alt energien som har gjort dem til et av den nye generasjonens spydspisser for et stadig mer revitalisert Sub Pop.

På Øyas Odden-scene leverer bandet et brutalt, konsist og – i ordets beste mening – falleferdig show, men under den buldrende, kaotiske punken bobler det en drøss gode låter, med «Eraser», det nærmeste bandet hittil har kommet en hit, som et udiskutabelt høydepunkt i mine ører. Her går popsensibilitet og musikalske muskler opp i en høyere enhet, med et takknemmelig publikum som stråler om kapp med den uventede, men dønn velkomne solen. Konserten er full av lignende øyeblikk, og Dean Spunt, som synger best når han denger løs på trommesettet, hyller de oppmøtte med entusiastiske utrop («fuckin’ A! fuck yeah!») om norsk helsevesen og weed.

Idet Randy Randalls gitar kastes ut til publikum mot slutten av konserten, og intensiteten fortsatt holdes levende (publikummeren kan faktisk spille), føles det vondt å forlate No Age og deres frenetiske, frynsete feberunivers. Jeg håper de kommer tilbake snart.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, Festival, no age, øya08