Bishop Allen: Grrr…

[Dead Oceans/Tuba]

Et av bransjens snilleste popband stiller med toppet melodilag og et album som er så lett å like at det nesten blir for mye av det gode.

Det er få låter som får kjørt seg så mye på ipoden min som Bishop Allens ”Rain”, den søteste karamellen fra New York-bandets småpene EP-samlealbum …And The Broken String. Det er så pent, harmonisk og sjarmerende; lyden av å våkne opp til tyve varmegrader og sol på et sted som ikke er, eksempelvis, Meråker.

Denne melodifølelsen har Christan Rudder og Justin Rice nå for første gang klart å holde på over et helt album, dermed blir det lett å bruke fryktelig mange ipodminutter på Grrr… også, og det gjør jeg med glede.

[youtube OQeRf30FqqE&fmt=18]

Noen ganger kunne man kanskje ta seg i å savne et lite bitt her eller en øørliten fuzzgitar der, men denne følelsen går over, og man kan konsentrerere seg om bandets ekstreme kvaliteter. Bare hør «Oklahoma», «The Ancient Commonsense Of Things» eller «Don’t Hide Away»; alle er umiddelbare pop-hits som burde få blodet til å bruse hos alle som har den minste sans for The Shins, The New Pornographers eller Vampire Weekend, for den saks skyld.

Lagre under smart, umiddelbar sommerpop, sett på «Dimmer», lukk øynene og drøm i rosa.

Jørgen Hegstad

Tags: anmeldelse, bishop allen, grrr..., plate