-
Beistet lever
Slipknot: All Hope Is Gone [Roadrunner/Bonnier Amigo] Slipknot fråder fortsatt bak maskene. Som de fleste andre avfeide jeg Slipknot som reinspikka vås idet det nimannssterke bandet ramlet inn på metallscenen med sine klovnemasker og spikerdrakter på slutten av nittitallet. Tro meg, jeg ble ikke skremt – midtvestamerikanere i forkledning er som regel lite annet enn […]
Slipknot: All Hope Is Gone
[Roadrunner/Bonnier Amigo]
Slipknot fråder fortsatt bak maskene.
Som de fleste andre avfeide jeg Slipknot som reinspikka vås idet det nimannssterke bandet ramlet inn på metallscenen med sine klovnemasker og spikerdrakter på slutten av nittitallet. Tro meg, jeg ble ikke skremt – midtvestamerikanere i forkledning er som regel lite annet enn mobbeofre i desperat håp om en ny vår, og deres bomsete nu-metal foret hatet mitt ytterlige.
På 2004-albumet Vol. 3 (The Subliminal Verses) tok de affære, trolig mye takket være produsentgeniet Rick Rubin, og dro seg opp fra middelmådighetsgjørma for plutselig å fremstå som et unfuckwithable maskineri. Teater? Ja, men likefullt en stemme for alle de stakkars ungdommene der ute med astma, mindreverdighetskomplekser, tvangstanker, 42-32 i buksestørrelse og urettferdige mengder kviser. De trenger helter, og Slipknots intelligente hybrid av spekulativ underholdning, teknisk dødmetall og eksplosivitet gjorde dem både uslåelige og uvanlige.
All Hope Is Gone beviser at det fremdeles fråder i kjeften på Slipknot-beistet. Nord-Amerika er ikke akkurat blitt et lettere sted å bo nå enn for fire år siden, og det ustoppelige hatet overfor omverdenen er i høyeste grad fremdeles tilstedeværende. I sine beste øyeblikk – tittelsporet, ”This Cold Bood” og ”Gematria (The Killing Name)” – er raseriet svimlende intenst og merkelig nytelsesfullt, men når dyret temmes, som på klissete ”Dead Memories” og akustiske (!) ”Snuff”, blir bandets tilgjengeliggjøring av utrykket en nedtur. Dude, du står og sutrer bak en slaktermaske. Hvor dum går det an å bli?
Som i en god skrekkfilm er det deiligst når det står på som verst, og kjedeligst i kontraktfestede melankolske stunder. Men her er det mer hat enn kjærlighet, og godt er det.
Erlend Mokkelbost
Tags: All Hope Is Gone, anmeldelse, plater, Slipknot
Mye enig i det du sier, men ikke enig i det hele tatt når du omtaler platene før Rick Rubin som middelmådigheter. De er riktignok såpass ekstreme og kan virke så karikerte at de ved første inntrykk er lette å avfeie som vås og mange har gjort det uten å høre nok på dem. Jeg tror egentlig det er plater en person må ha vært genuint pissed off og utilpass for å kunne relatere helt til. Jeg tror også at disse ble tatt mindre på alvor på grunn av at de kom i samme periode som nu-metalbølgen. De ble satt i bås mer med f.eks Limp Bizkit enn f.eks Converge. Men både Slipknot og Iowa-platene vil nok med tiden stå som mye sterkere album enn AHIG, selv om det beste på denne platen er meget bra.Jeg likte setningen om at på noen av de rolige låtene «blir bandets tilgjengeliggjøring av utrykket en nedtur». Det er jeg meget enig i, og det er det som trekker ned denne platen.
For en tulling, musikk for «ungdommer med astma, mindreverdighetskomplekser, tvangstanker, 42-32 i buksestørrelse og urettferdige mengder kviser». Det er fansen til Satyricon det, der har du en som syns synd på seg selv, men samtidlig virkelig tror han er på nivå med de største metalbandene i verden.
Jeg kan innrømme selv at jeg var overrasket av sangen «Snuff», den skilte seg litt ut. Albumet er dritbra! De har vist om og om igjen at de kan lage bra musikk og at de utvikler seg. Det å vise litt intelligens og skille seg ut fra alle andre band er en bra ting. Det er de bandene som slår igjennom, varer og blir store navn.
Å lage sanger om ting som andre vil si er klissete er typisk for all type metall eller musikk generelt ikke noen ny ting. Det er musikken til teksten som sier om det er klissete eller ikke.
Det er så mye dårlig metal der ute. Har du hørt et av de metal bandene så har du hørt alle de andre også. De har vist at de kan lage mer enn bare skrikete metal som får deg til å ville rive ut håret av irritasjon på hvor dårlig musikk som kan lages. Det er så irriterende å høre på sanger som ikke har et snev av melodi eller mening, bare irriterende skrik, og en konkurranse om hvem som kan spille raskest eller gi deg hodepine raskest og med sangtekster en trassig toåring kunne lagd (bare mye mørkere).
Det fjerde albummet de har lagd er et av de beste metal albumene jeg har hørt, det skiller seg ut.
Dette er en plate som jeg synes er steinbra! hele albumet er bra og snuff er ei låt som jeg ikke har noen problemer med å svelge i heletatt.. Noe av det vakreste som er laget!
Konservative metall-personer som deg burde ikke anmelde musikk, for dere skal ha det etter ett visst reglement og klarer ikke se at ett album kan skille seg ut, da er det nemmelig dårlig.