Ane Brun, Enga

Årets første Øya-konsert var en vakker, våt og meget vever affære.

Se konserten her!

Kan en konsert bli hakket for nydelig? Spørsmålet kan og bør stilles etter at Ane Brun og hennes svenske kumpaner sparket – nei, stryk det – kjælte i gang årets hittil dyvåte musikkeventyr i Middelalderparken.

Bruns folkpop-univers er, som de fleste vel har fått med seg, bittersøtt, døsig og beroligende som en post-coital sigarett, og den vesle hovedpersonen leverer sine intrikate viser med en autoritet og stemmeprakt som er sjelden uansett sjanger – tittelsporet fra sisteskiva Changing Of The Season er et praktfullt eksempel på hvor lite staffasje som egentlig trengs for å mane frem en orgie av gåsehud.

Likevel: Den drøye timen hun spiller på Enga-scenen tynges etter hvert av fraværet av hoggtenner, og det spartanske backingbandet bidrar i liten grad til å låne farge og dynamikk til låtene hennes (et spillemessig høydepunkt nås tvert imot med den fyrrige coverversjonen av St. Thomas’ ”Falling Down”).

Se Ane Brun synge Falling Down:

Som man gjerne sier i landet der Brun har holdt hus det siste tiåret eller så: Man måste våga släppa loss.

Marius Asp

Tags: Ane Brun, anmeldelse, enga, øya08