Når folk fra den noe mer alternative delen av pop/rockscenen begynner å formere seg og skal gi ut plater om dette, så har resultatet stort sett fordelt seg langs en av to akser: Enten å ikle seg sølvfargede bobledresser og lage musikk og tekster på barnas nivå (videre lytting: The Apples In Stereo-assosierte Robbert Bobbert and the Bubble Machine eller Four Tets «Go Go Ninja Dinosaur»), eller å ta tak i mer eller mindre obskure barnelåter fra forne år og forskjønne dem med sitt personlige uttrykk (se Tindersticks-kompilerte Songs For The Young At Heart) – med andre ord gi barna noen tradisjonelle alvorsord.

Det er den siste innfallsvinkelen Laura Veirs har valgt seg. Sammen med likesinnede venner har hun tatt for seg av den rikholdige barnereglefloraen fra rundt slutten av det 19. århundre og svøpt det hun har funnet i et fargerikt og søtt lydteppe som retter seg vel så mye inn mot podens foreldre som avkommet selv. Det er derfor lite overraskende at lit.vit-poppens gallionsfigur Colin Meloy stemmer i på borgerkriglåten «Soldier’s Joy», som er den mest tradisjonstunge av låtene her. Gjennomgående på Tumble Bee er det lagt mer vekt på at det skal være vakkert enn muntert, noe som er en styrke ved platen, og som to av dens beste versjoner – «Prairie Lullaby» og «All The Pretty Little Horses» – nyter godt av.

Det er bare én hel egenkomponert låt her, «Tumblebee» – men den passer fint inn i Veirs og husbond Tucker Martines lydbilde, som er romslig bekledd av banjo, akustisk gitar, fiolin og Veirs’ søte, litt vindskjeve røst. Albumet fraviker sjelden denne formelen, ei heller på kalypsoen «Jamaica Farewell», som vel er den låten vi nordmenn vet best av i denne sammenhengen (gjort kjent av Harry Belafonte). Låtutvalget bærer bud om  stor interesse for den amerikanske folkrock-tradisjonen, og for å være ærlig synes jeg godt hun kunne ha hatt med flere egenskrevne låter her – den rikholdige diskografien hennes viser tydelig at dette er en sjanger hun selv behersker vel så godt som mange av sine forgjengere.

Dersom du allerede fôrer deg selv og/eller avkom med Sufjan Stevens’ Songs For Christmas eller bandene på Sounds Familyre-etiketten har du vel skaffet deg denne allerede, og dersom du vil lære opp barnet ditt i Woody Guthries musikalske ånd er dette den perfekte julegaven. Utover dette blir Tumble Bee et trivelig møte med en av USAs mest oversette singer/songwritere, og selv om deler av låtutvalget muligens er foretatt i ammetåka, er den verdt en liten lytt i før-førjulstiden.

Jørgen Hegstad

Albumet i Spotify

Tags: anmeldelse, Bela Fleck, colin meloy, Jim James, Jørgen Hegstad, kurt blau, Laura Veirs, Lydverket anmelder, plateanmeldelse, The Decemberists, tucker martine, tumble bee