Peter feirer årsbestekåringen med utvalgte venner. Litt creepy.

Lydverkets redaksjon gir deg sine beste skiver, oversette perler og største nedturer fra året som gikk. I dag: Anmelder Peter Vollset.

Årets 5 beste plater

1: Dirty Projectors – Bitte Orca

Folk som ofte har rett forteller meg at dette er en døgnflue, og at jeg kommer til å skamme meg over denne plasseringen om et år eller tre. Det er en litt skummel tendens, for Bitte Orca høres vitterlig ut som en døgnflue: Så eksperimentell og artsy og fartsy og så jævla smart i trynet som den jo er. Mitt eneste motargument er at den ikke har forlatt spillelista mi på et halvt år til tross for alt dette.

2: Sunset Rubdown – Dragonslayer

Spencer Krugs karriere ligner stadig mer på de siste femten meterne av Usain Bolts hundremeter i Beijing.

3: Animal Collective – Merriweather Post Pavillion

Låter som ved første ørekast høres ut som om de handler om astronomi og kvantefysikk og teologi, men som når man hører etter litt grundigere egentlig handler om forelskelse og økonomisk trygghet og sånn. Både i bokstavelig og overført forstand.

4: El Creepo! – El Creepo!

Se «Årest mest oversette».

5: The xx – The xx

En gjeng kids fra London som enten ved hjelp av flaks eller genialitet klarer å sette lyd til en veldig tvetydig og stusselig nerve under overflaten i moderne ungdomsliv. De mumler fra hjertet, ikke sant!

Årets låt

Trey Songz feat. Drake – «I Invented Sex»

iPod-avspillingstotaler ljuger ikke. Det er ikke bare R. Kelly som mestrer VELDIG USUBTIL og sleazy R’n'B, og andre/tredje refreng i denne er ganske enkelt årets vokalarrangementer. Nytes best som hovedrett etter forgjenger «Neighbors Know My Name» som apperitiff, men skal man bare velge én så skal man bare det.

Årets overraskelse

Rage Against The Machine går til nummer én på den engelske singellista i jula

Fra 2005 til i fjor har den mest solgte singelen i England uka før jul vært utgitt av det årets X-Factor-vinner, og i år ble folk på internett leie nok av dette til å samle seg om et alternativ, nemlig Rage Against The Machine sin sytten år gamle førstesingel «Killing In The Name». Resultatet ble tidenes første engelske nummer en-singel utelukkende solgt via nedlastninger og en hel haug med surmaga jamring om at Sony eier begge låter («Killing In The Name» og X-factor-singelen den avtronet, altså) og det dermed ble en veldig lite overbevisende anti-kapitalistisk gest. Bu-hu, sier jeg. Rage gav sin andel av profitten til veldedighet og har lovet England en gratiskonsert til neste år som takk. Pluss at det var ordentlig gøy, da.

Årets skuffelse

Michael Jacksons død før comeback-konsertene

At det kom til å ende dårlig for MJ var ingen skuffelse egentlig, folk flest så vel den komme. Timinga var imidlertid tragisk for oss som fortsatt higet etter at kongen skulle ta til scenen å vise at han fortsatt hadde verdens beste show i seg. Så trøstet vi oss med at han tydeligvis var så herpa at de konsertene ikke hadde blitt no særlig uansett. Så kom «This Is It» (filmen altså) og viste at jo, det hadde de. De hadde blitt noe særlig.

Årets mest oversette

El Creepo! – El Creepo!

Solodebuten til Todd Smith er en av årets beste skiver, og knapt en eneste avis, langt mindre en norsk sådan, har fått med seg dette. «El Creepo!» er, tittelen til tross, en umiddelbart slående og fengende, dog morbid, skive med knapt ett eneste dårlig spor. Mike Patton-smaken er så tykk som smult til tross for at El Creepo! strengt tatt er et singer/songwriter-prosjekt. Kassegitarbasert Mr. Bungle, anyone?

Årets mest oppskrytte

PJ Harvey & John Parish – A Woman A Man Walked By

Undertegnede var en av mange anmeldere som ble litt hysteriske da denne skiva kom, og neppe den eneste som knapt har satt den på siden. Morsommere å skrive om enn å høre på i lengden, altså. Årets desidert mest oppskrytte skive – av meg.

Tags: "I Invented Sex", Animal Collective, Dirty Projectors, Drake, El Creepo!, Michael Jackson, Peter Vollset, PJ Harvey & John Parish, Rage Against The Machine, Sunset Rubdown, the xx, Trey Songz