Sånn ser det ut når Marius blir skuffet over det norske folk.

Lydverkets redaksjon gir deg sine beste skiver, oversette perler og største nedturer fra året som gikk. I dag: Anmelder Marius Asp.

Årets 5 beste

1. Animal Collective – Merriweather Post Pavillion
En viktig del av det å ha sitt virke som musikkanmelder består i å utlevere seg selv, som lytter og skribent, med alt det medfører av ubehag, ja, regelrette pinsler. I utkanten av disse gjerningens nedfallsfrukter finner vi de sjeldne platene som virkelig slår både pust og språk ut av en stakkar; det blir for rikt og mangfoldig til at hjernen klarer å henge med. Merriweather Post Pavillion er en av disse platene. Da jeg anmeldte den tidligere i år, skrev jeg (noe pretensiøst): ”Kall det gjerne tribalfuturisme svøpt i popfiller, eller stammemusikk for dansegulv anno 2019:  Sikkert er det at Animal Collective er i ferd med å ta en omvendt Radiohead – endelig gir de hjertet en sjanse til å henge med på moroa.” Nærmere enn det har jeg fortsatt ikke kommet.

2. Dirty Projectors – Bitte Orca
Likhetene mellom Animal Collective og Dirty Projectors er åpenbart flere enn forskjellene; en abrupt utvidelse av hva popformatet tåler før det sprekker er vel strengt tatt kjernen i begge prosjektene. Men der Animal Collective transer seg av gårde innover i underbevisstheten, går David Longstreth og hans ensemble mer drastisk til verks – her bobler, rykker og napper de seg opp i svimlende pophøydedrag, med skarpe utkikksposter mot afrikansk gitarmusikk, sein Zeppelin og kontemporær r&b. Du finner ikke noe som ligner.

3. Maxwell – BLACKsummers’night
I år kom den prikkende fornemmelsen av en ny D’Angelo-plate (James River) like rundt svingen mer hyppig og intenst enn på flere år (jeg venter fortsatt på en diagnose). Maxwell kom fra venstre – poff! – og plukket fra hverandre skuffelsen med kjærlig og ydmyk musikk. Aller vakrest er ”Pretty Wings”; lyden av engler, enten du tror på dem eller ikke.

4. The Very Best – Warm Heart Of Africa
Esau Mwamwaya og Radioclit har nok vunnet noen hjerter på sin sjarmerende bakgrunnshistorie – du får nesten google det – men musikken er budskapet, som din pompøse onkel ville sagt det. Og den er grenseløs, i alle gode betydninger av ordet. Få for all del også med deg miksteipen trioen ga ut i fjor, den inneholder blant annet den definitive versjonen av ”Cape Cod Kwassa Kwassa”.

5. Wilco – Wilco (The Album)
Det er lite fornyelse å spore på Wilcos sjuende ordinære utgivelse, og det er heller ikke noe stort savn: Ingen leverte mer helstøpt albumrock enn dette i 2009. Stikkord: Senkede skuldre og forsiktig optimisme, en imaginær radiokanal fra det amerikanske søttitallet, Nels Cline (gitarist og gærning), Jeff Tweedy (vokalist og visjonær). Den hypnotiske, dissonante drapsfantasien ”Bull Black Nova” er fortsatt til å bli uggen av (på best tenkelig vis), mens ”Country Disappeared”, ”One Wing” og ”Deeper Down” urimeliggjør kravet om at et band på død og liv må ty til et fragmentarisk lydbilde og eksperimentelle låtstrukturer for å lage viktig og varig musikk. Wilco skjemmer oss bort, helt enkelt.

Årets låt

Dirty Projectors: “Stillness Is The Move”

Denne traff tilværelsen min som et bombenedslag. Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg at popmusikk anno 2009 – eller var det indie? – kan formidles med mer faenivoldskhet, nerve og originalitet enn dette, og samtidig henge på greip. Nå har til og med Solange Knowles, lillesøstera til Beyoncé, gått hen og gjort en frekk coverversjon – med oppsiktsvekkende hørbart resultat.

Og her er en Spotify-liste med et knippe favorittlåter fra året som snart er omme: 100 fra 2009

Årets overraskelse

Med ett var Prefab Sprout tilbake. Let’s Change The World With Music er et mykt skred av vellyd, der de store ideene møter de enda større følelsene under pophimmelens tak.

Årets skuffelse

Det norske folk. Dere suger.

Årets mest oppskrytte

Noe sier meg at vi kommer til å kikke tilbake på flere av de tyngst hyllede utgivelsene av året med en viss skepsis, og dét om ikke så altfor lenge (La Roux, noen?). Selv sliter jeg med å høre storheten i Grizzly Bears Veckatimest – forgjengeren Yellow House var da langt sterkere (sjekk for eksempel nydelige ”Lullabye”)? Og at U2s No Line On The Horizon skulle representere noen retur til gammel storhet, er det reneste pølsevev.

Årets mest oversette

Om den gjengse norske musikkanmelder besitter kompetansen til å fremføre sine synspunkter om soul og r&b offentlig, får være en annen diskusjon. Sikkert er det at en plate som Maxwells BLACKsummers’night hadde tålt langt mer oppmerksomhet, både skriftlig, på radio og ikke minst over platedisken. Gjør din plikt (og se bort fra VGs skandaløse anmeldelse av albumet).