Beate benyttet anledningen til å få en god omfavnelse da virile David Yow var på besøk i studio.

Lydverkets redaksjon gir deg sine beste skiver, oversette perler og største nedturer fra året som gikk. I dag: Lydverket P3s produsent Beate Grøndahl.

Årets 5 beste plater

1: The Very Best – Warm Heart Of Africa

Det ypperste som finnes i skjæringspunktet mellom Sverige, Frankrike og Malawi. Ultrafengende beats, melodilinjer fra himmelen og euforisk dansing. Herlig afrobeat, smarte produksjoner og Esau Mwamwayas stemme som smelter den hardeste istapp. Mitt norske hjerte banker hardt for Afrikas varme hjerte.

2: M. Ward – Hold Time

Tiden står nærmest stille på M. Wards sjuende album Hold Time. De gladtriste melodiene sniker seg rett inn hjernebarken, og lydbildet høres imponerende varmt og analogt ut. Da jeg møtte Matthew Stephen Ward, som han heter, under Lydverkets radiosendinger på årets Hovefestival fikk jeg inntrykket av en liten, tander og stille mann som helst ikke ville spille live fordi det var for bråkete. (Vi klarte å overtale han til å spille inne i brakkene hvor vi sov. Altså på radiosendinga, konserten han holdt senere på kvelden skjedde på scenen, hehe.) Men på skive høres han uansett fantastisk ut, både stor og trygg.

[youtube Brsw4znRq34]

3: Animal Collective – Merriweather Post Pavillion

Mer av alt det gode blir deilig. Vokal-looper, rytmeseksjoner som glir over og inn i hverandre, synther i flere lag; og lyder – deilige lyder: Vanndrypp? Regnstav? Vedknitring? Magisk og forførende. Suggererende og hypnotisk.

4: Tellusalie – The Man Across The Fountain

Fem flotte fyrer fra Fredrikstad står bak en skjønn, og til tider rørende, blanding av gospel og country, americana og rock’n’roll. Med Knut Screiner bak produsentspakene og inspirasjon fra Østfolds steppelandskap; jordene.

5: Jenny Wilson – Hardships!

Et egentlig ganske minimalistisk og nedstrippet album drevet fram av rytmene og Jenny Wilson særegne vokal. Rytmisk og enkelt, komplekst og fengende. Hennes ekstreme popteft skinner igjennom uansett. Som for eksempel på låtperlen ”Like A Fading Rainbow”.

[youtube TBxg_yqi7eM]

Årets låt

The Very Best – ”Warm Heart Of Africa”

Dette sier seg selv: De Aller Beste! Dans, motherfucker!

[youtube 4HgwWTxTwSE]

Årets overraskelse

Den mest fornøyelige overraskelsen var kvaliteten på norske debutalbum. John Olav Nilsen & Gjengen, Fjorden Baby!, Kråkesølv og Montée leverte alle knallsterkt. Spent på nye norske debutalbum i 2010. Kvelertak?

Årets Skuffelse

At ”Ompa til du dør” er tiårets beste norske låt.

Årets Mest oversette

The Jesus Lizard-konserten på John Dee

Et gjenforent The Jesus Lizard speller fletta av de fleste. En gal, tynnhåret og viril David Yow crowdsurfer seg gjennom hele publikum for å hente en penn (?!) hos lydmannen. Det var svett, hett og digg. Hvorfor snakker ingen om den konserten?

Årets mest oppskrytte

Them Crooked Vultures

Ja. David Grohl, Josh Homme og John Paul Jones er tre flotte og dyktige menn. Men hva nytt tilføres når de setter sine kløktige hoder sammen? Låter en supergruppe nødvendigvis supert? Ikke så sikker. Da setter jeg mye heller på Foo Fighters’ to første album, Queens Of The Stoneage sine blodtøffe R eller Songs For The Deaf, eller en av Led Zeppelin-skivene. Heller det, enn det oppgulpet av tidligere storhet som Them Crooked Vultures tidvis er. Dessverre. (Mulig jeg har blitt gammal.)

Tags: Animal Collective, Beate Grøndahl, David Yow, fjorden baby, Jenny Wilson, john olav nilsen & gjengen, Kråkesølv, kvelertak, M. Ward, montee, Ompa til du dør, tellusalie, The Jesus Lizard, the very best, Them Crooked Vultures, warm heart of africa