[Ingenting]: Bylarm, Bylarm-teltet

(foto: Kim Erlandsen)

[ingenting] er nesten noe.

Hvorfor er ikke [Ingenting] bedre? De burde være det, ihvertfall i teorien; det er masse plass i det rommet mellom Kents selvmedlidende jamring og Hästpojkens selvmedlidende jamring hvor bandet befinner seg, og svenske er som kjent, ihvertfall i norske ører, et veldig godt språk å synge popmusikk på. Og ikke nok med det, de har blanda vokal. Gutt og jente, hvorav jenta synger helt nydelig, i tillegg til å veive med armene under intense partier på en måte som mest minner om en toåring som får en julegave pakket opp for seg.

Og der tror jeg problemet ligger: Sibille Attar (ovennevnte kvinnelige vokalist) er [Ingenting]s eneste ordentlige sterke ledd, og dette er vitterlig en septett (sju medlemmer, altså). Det er frustrerende å skulle greie ut om hvorfor man ikke helt faller for noe man ikke helt faller for av grunner så diffuse som dette, men der har du det. [Ingenting] er, sammenlignet med de av sine landsmenn det er naturlig å sammenligne dem med, ganske middelmådige. De har ikke Kents skamløse tristesse, de har ikke Helströms kaxighet og de har ikke Hästpojkens fatalistiske undergang. Og de har ikke fengen til noen av dem. Og de har to trommiser som høres ut som én.

Det siste er spesielt irriterende fordi det understreker hvor nære [Ingenting] er å være det alle vi svenske-elskere så gjerne vil ha, uten å være det. Alle brikkene er der, men de passer ikke helt sammen. De har mange (nesten utelukkende) nestenhits, og de spiller dem i beste fall nesten bra, men når marginene går mot dem på alle punkter er det vanskelig å heie på dem.

Peter Vollset

Tags: by:Larm, bylarm2010, Ingenting