Miike Snow - Miike Snow
Snøen som falt i fjor
Miike Snow: Miike Snow [Sony Music] Kjølig ja, kult nei. Å beskrive musikk som «kjølig» er i ferd med å bli en floskel, men i Miike Snows tilfelle må det være lov. Ikke bare utviser bandet hver eneste av de musikalske tendensene kjølige band gjerne gjør (i musikkjournalistland betyr gjerne «kjølig» det samme som «syntetisk», […]
Miike Snow: Miike Snow
[Sony Music]
Kjølig ja, kult nei.
Å beskrive musikk som «kjølig» er i ferd med å bli en floskel, men i Miike Snows tilfelle må det være lov. Ikke bare utviser bandet hver eneste av de musikalske tendensene kjølige band gjerne gjør (i musikkjournalistland betyr gjerne «kjølig» det samme som «syntetisk», bare med mindre konnotasjoner til plastikk og neonlys, dvs: Programmerte, men akkustiske lyder, analoge, eller bare gamle, synther og vokalfilter som heller mer i grumsretningen enn i autotuneretningen); de har også ordet «snow» i bandnavnet og et bilde av en isbit på platecoveret sitt. Kulda er åpenbart en poetisk enhet de har omfavnet med glede og overlegg, og i den grad skiva kan sies å ha et samlende tema må det være at dyret (i mennesket) ikke egentlig er skikket til å overleve for lenge i kulda (i det moderne samfunn) og det dermed kan reagere litt sprøtt før det fryser ihjel (av ensomhet?), ergo siluetten av en kanin med gevir inni isbiten på omslaget. Nuvel, fantastiske skiver har hengt i tynnere røde tråder enn det.
Så hvordan høres det ut? I klassisk barlek-lingo høres det ut som om hvis Harrys Gym, uten Frøkedal på vokal, skulle prøvd å lage en Montéeskive. I rett-frem-lingo høres det døvt og kjedelig ut, som en gjeng popteoretikere som prøver å synge over evne, klarer å skrive under evne og som prøver å kombinere en overhengende lydsignatur (kjølig og litt upersonlig, som sagt) med en del låtmateriale som i tillegg til å være dårlig stritter imot det gjennomgående temaet. Hvordan kombinerer man et ønske om å fylle dansegulv med et ønske om å lage smakfull, grunnleggende og litt eksistensialistisk musikk? Man åpner med et rolig vers uten melodi, køler på med sin beste Prince-imitasjon, slår verset ihjel med et refreng og dreper så alt moment låta har bygd opp til da med nok et keikete vers, hvorpå man avslutter låta med et par refreng til, kaller den «Black and Blue» og gir den ut som singel. Dette er symptomatisk for mange, mange låter på denne skiva: Man har et refreng og en synthlyd, og fyller ut resten av sporet med ikke-vers, fire flate og monoton pianoklimpring. Et flertall av sporene her høres mer ut som åpne invitasjoner til klubb-remixing enn ordentlige, ferdige låter.
Unntakene finnes: Skiveåpner «Animal» har ikke bare melodi, og fin sådan, i både vers og refreng, den er også et av få eksempler på at den hvit-svart-blå lydpaletten Miike Snow har begrenset seg til faktisk kan kombineres effektivt med uventede låtoppbyggninger (i dette tilfelle ska). Den er et av to-tre inspirerte glimt som mest bidrar til å belyse hvor øde det er rundt dem.
Dette er det andre albumet fra Svenske stjernepopsnekkere i år hvis tilsynelatende forsøk på avmålt, kjølig og stemningsfull sofistikasjon har resultert i en følelse av arrogant halvgjorthet. Med andre ord: Hvis du synes «Living Thing» er det beste albumet til Peter, Bjorn & John så glem alt du nettopp leste og løp og kjøp.
Peter Vollset
Så negativ a gitt..
Hvorfor anmeldere dere plataså lenge etter alle andre?
Hvorfor så særdeles dårlig skrevet anmeldelse?
Referansehoreri med et forsøk på å virke smart. Slitsomt rett og slett.
Gir albumet selv en 4-, denne anmeldelsen 2
Fint at du kaller det kjølig Petter, men åpne opp øynene og se det fra et annet perspektiv enn skandinavia… det jeg ser av denne anmeldelsen er nok en en kjølig «artig døll» anmeledelese av hva kanskje en kjølig person i oslo i kjølig norge kunne ha skrevet(i tillegg til å komme med en anmeldelse langt etter all hypet)… har jeg ha rett?
«Referansehoreri med et forsøk på å virke smart. Slitsomt rett og slett.» – posten over, sjelden jeg er enig med en random persom som kommenterer en «proffosjonell» anmeldelse. Men det som irriterer meg med det som blir sagt er at det ikke er noe konstruktivt med anmeldelsen , bare haug personlige meninger.. faen, har arten av annmeldelser som faktisk kan jeg deg noe helt død ut, eller er det bare meg??
Er poenget med å annmelde plater i Lydverket at man skal være mest mulig kul, breial og morsom? eller at man faktisk skal annmelde platene?
Jaja, vi får bare være uenige.
Syntes dette er et flott album, spekket med gode melodier og god produksjon. Anbefales
Synd albumet ikke falt i smak hos Petter. Personlig synes jeg det er godt over gjennomsnittet. I mine øyne en klar 5′er – men jeg har brukt mye tid på å høre på det (hodetelefoner anbefales). Blå kommer til å danse på lørdag. Kanskje det er den kommende konserten som gjør at albumet er blitt anmeldt nå?
åh nej. Vad jobbigt när du måste erkänna lite senare att du har helt fel. Petter, det är inte tufft att dissa. Du är way off , har noll koll.
HA HA HA! Denne anmeldelsen kan det vel hende du kommer til å måtte revurdere på sikt..
Hvem er denne Petter dere alle snakker om?
Dette albumet har jeg hørt på mange ganger i løpet av de siste par ukene, og ble rett og slett positivt overrasket. Liker den veldig godt, jeg. Måtte sjekke to ganger at det var samme plate det var snakk om i denne anmeldelsen, for det jeg selv tenkte ved første gjennomlytt var at her er det mye å ta av. Plata gir meg lyst til å danse, ut og se på folk, drikke, le, ha det fint, gå rundt i byen, drikke kaffe med noen jeg liker, være på fest, ha en bra kveld, selv til den melankolske «burial».
Varmt er mer et rett ord for og beskrive denne platen.
dette er jo en kjempeplate! en 2er? fydda
kjølig, ja. kult, nei. ja, så mangler jeg stor forbokstav, da.
denne 11-tracklåters plateskiva er hverken fantastisk eller veldig dårlig, men den skal ha for veldig bra produksjon(som skulle bare mangle). men at det helhetlig er et ganske tynt album, trenger man ingen sherburne for å høre (en velbrukt og folkelig referanse til en musikkmener der). en 3′er er kanskje mer fair? og hadde en av jentene anmeldt albumet, skal ihvertfall ikke jeg se bort ifra at det ville dukket oppet noen øyne til på terningen. uten å mene for mye med det..
det er mulig at albumet er både døvt OG kjedelig, men at de skriver og synger under evne er jeg litt spent på å vite hvordan du vet (ikke så spent). at hensikten var dansegulv-musikk med dette albumet tror jeg heller ikke, for det er det ikke.. ellers er jeg mye enig.
og, jada, animal er en jævla fin sang. men at denne musikken har en kode man må bruke litt tid på å knekke, for så å oppdage nye lag etterhvert gjennom flere høringer, slik at du gjerne kan høre det i lang tid fremover; syns jeg ikke i det hele tatt. det treffer med en gang, så er rett ut igjen uka etter. men det er jo oppskriften på god omtale mange ganger i norge, det, kan det virke som. dog noe inkonsekvent. gjelder lydverket og.
ellers var det deilig at noen hjalp oss med å få det rette inntrykket av at dette skal være kjølig musikk. det var ikke uthalende forklaring, og heller ingen undervurdering av oss lesere. i det hele tatt. nei. det var det ikke
[...] i Sverige hos fast Robyn-makker Klas Åhlund. I tillegg har hun samarbeidet med Pete Doherthy og Miike Snow – ja, det er litt av et stjernelag som backer unge [...]