7. oktober 1986 var tilsynelatende en helt vanlig, grå høstdag. Sannsynligvis regnet det, juleferien var irriterende langt unna, og det var ikke noen spesielle grunner til å glede seg over noe som helst. Men vent litt! Uansett hvor ordinær denne dagen virket, skulle den hamre seg inn i historien som en merkedag.

Slayer slapp nemlig albumet Reign In Blood. Et album som åpner med tekstlinjen ”Auschwitz, the meaning of pain/The way that I want you to die” og som knappe 28 minutter senere avsluttes med at Tom Araya skriker ”Now I shall reign in blood!”, før lyden av torden og blodregn braker ut i evigheten. 28 minutter var alt som skulle til for at Kerrang! senere dro fram hedersbetegnelsen «the heaviest album of all time», som metalband over hele verden hyller, og som var så rasende sint at Public Enemy på sitt aller sinteste samplet åpningslåten «Angel Of Death» til «She Watch Channel Zero».

For min egen del har albumet fulgt meg som en klegg siden jeg først gang satte det i kassettspilleren en gang i 1987 (husker ikke helt hvorfor jeg kjøpte det på kassett først, kanskje fordi hele albumet var på hver side av kassetten, og det føltes som value for money). Jeg har spilt i hjel flere vinylkopier, satt på «Angel Of Death» kanskje hundre ganger når jeg har DJet, og platen låter fremdeles som det hissigste albumet i platesamlingen min den dag i dag. Alle jeg kjenner som har et forhold til den litt hardere delen av rocken holder albumet helt oppe blant tidenes beste album. Så jeg tok en liten runde for å sjekke hvilket forhold folk og fe i metalverden har til Reign In Blood i dag, 25 år etter.

Ivar Peersen er for tiden på USA-turné med Enslaved, men minnene kommer fort når jeg spør om hans beste opplevelse med Reign In Blood.
- Jeg så Slayer spille på Rockefeller – med Machine Head som oppvarming – i 1996, og nakken sliter fortsatt etter “Angel Of Death”. Det mest intense livemateralet et band KAN hoste opp kommer fra Reign In Blood. Uslåelig. Eller forunderlig, som Eidsvåg ville sagt.

Darkthrone er et av Norges viktigste black metal-band, og trommis Gylve Nagell aka Fenris husker godt hvor livsendrende Slayer var på midten av 80-tallet.
- Etter å ha kjøpt Reign In Blood for penger jeg hadde fra jobb med å sykle rundt med reklame på hele Tårnåsen og Kolbotn ble den jo kjapt en slager, hadde de andre fra før og var allerede besatt. Nyttårsaften 1985 satt jeg og så liveversionen av ”Hell Awaits” fra Sky Channel mens de andre var ute og skjøt opp raketter. Dette var i desember 1986, hadde just fylt femten, og etter julemiddagen bestemte jeg for å ta en ny retning i livet. Jeg sa nei takk til det påfølgende kaffeslaberaset – tabu, hahaha! – for å gå på rommet mitt og høre på Reign In Blood.

Et sted lengre sør i Europa satt en ung Thomas Seltzer god og full på ferie, og koste seg med samme plate.
- Mitt beste minne knyttet til Reign In Blood stammer fra interrail i 1987. Vi sovnet drita fulla på et stappfullt morgenpendlertog mellom Brüssel og Paris med en svær ghettoblaster på full guffe og Reign In Blood på repeat. Tydeligvis ingen som turte å nærme seg stoppknappen.

Tilbake til Norge, et godt stykke nord i landet, hadde ikke Jørgen Nordeng rukket å bli verken Jørg-1 eller Joddski, men Slayer hadde allerede fått en viktig rolle i et ungt oppviglersinn.
- Reign In Blood var vel omtrent det drøyeste  og mest kompromissløse man hadde hørt da albumet kom. Det var den skiva som definitivt skilte oss fra de andre gutta i klassen, som likte «heavy». Det var tapen vi kunne putte i kassettspilleren i gangen på skola for å fortelle alle streitingene at vi ikke var som dem! Skiva er uten tvil en personlig klassiker, og en av de viktigste skivene i metallhistorien, uansett hvem som skulle måtte finne på å skrive den. Alt pratet om nazisympatier gjorde det jo bare skumlere for oss småkids. Lite visste vi at halve bandet var latinos.

Det var neppe så mange latinos i Kongsvinger da, men da Metal Hammer-redaktør Guro Juul Andersen oppdaget Reign In Blood noen år etter slippet, festet hun som om en søramerikansk revolusjon var godt gjennomført.
- Jeg husker første gangen den massesuggererende kraften til «Angel of Death» på et vorspiel engang på tidlig nittitall. Jeg var ungdom i Kongsvinger, og hele gjengen vår var samlet på vorspiel. Som seg hør og bør vorsa vi i kjellerstua til foreldra til ei venninne. Vi er jo hedmarkinger, så vi lasta innpå med Irish Coffee lagd av hjemmebrent med whiskyessens. Fulle og gode satt vi på «Angel Of Death» og hele rommet eksploderte. Hopping i sofaer og en bisarr ulykke med en slik dings man bruker til å blåse vind inn i en slukkende peis. Ja, peisblåser.

Mmmm, peisblåser? WTF? Vi lar festaspektet ligge, og går tilbake til Kolbotn og Gylve, som forklarer bakgrunnen for den enorme inntrykket Slayer-albumet har gjort på metal.
- Vel, etter 70-tallet med dets deilige tørre lydbilde var nemlig 80-tallets heavymetal-lydbilde invadert av deilig romklang og ekko, og ingenting hadde tørr og «nær» produksjon. Dette snudde da Slayer møtte Def Jam og Rick Rubin, han spilte dem deres forrige skive – Hell Awaits 1985, plate med ekstremt mange halvtone-riff, altså evil eller death metal riff – og sa «DERE DRUKNER JO MUSIKKEN I ROMKLANG! La oss prøve det helt tørt». Så som mange sanne klassikere – det var tuftet på å tørre noe utidstypisk, her gjelder det både lydbilde OG platecover.

…og Gylve har enda mer på lager, destillert fra flere tiår med sylskarp metalanalyse.
- I tillegg til dette er en hyperviktig detalj som følger: skiva er ikke en ren thrash skive heller, da samtlige riff som ligger under soloene er førsteklasses death metal riff – av rang. Og dette er en av detaljene den gemene hop gjerne ikke har fått med seg – de forstår ikke hvorfor skiva «river ekstra mye», eller simpelthen er «verdens beste metal skive».

Som den puristen (kompliment) Gylve er, mener han at Reign in Blood kanskje fikk litt for mye innflytelse.
- Desverre endte plata opp med å inspirere så og si alle i undergrunnen, slik at en del allerede spennende episk thrash eller annen death metal kjapt fikk et Reign In Blood-wannabepreg. I ettertid ser man at de kuleste skivene er de tre første, altså Show No Mercy, Haunting The Chapel og Hell Awaits, mens Reign In Blood ble utspilt (som vi sier i dj-miljøet) utover 90-tallet. Her er du nok uenig, Asbjørn, men fakta er at metal-DJs med høy kredibilitet ser det som cheesy å dra fram Reign In Blood.

Jada, jeg ser den, Gylve, og skal innrømme at det er verdens enkleste triks å slenge på «Angel Of Death» eller «Postmortem» når man DJer for et mottakelig metalpublikum. Men pytt sann, det er jo klassikerlåter fra et perfekt album, noe Guro Juul Andersen i Metal Hammer er helt enig med meg i.
- Reign In Blood er et av de best og mest innflytelsesrike albumene i metalhistorien – ikke bare innen thrash. Enormt mange band har tatt energi fra dette albumet, og det er vel få andre skiver som har vært treet som så mange greiner har vokst ut av. Reign In Blood er så tungt og kjapt og grønnjævlig fett!

Men nok fra oss her hjemme, la oss heller prate med sjefen sjøl om Reign In Blood. Forrige gang Slayer spilte i Oslo, tok jeg en prat med Kerry King, og da kom vi inn på 25-årsjubilanten:

(Mer Reign In Blood-moro under det flotte coveret)

10 fakta om Reign In Blood
1. Platen er produsert av Rick Rubin, som også har Red Hot Chili Peppers, Johnny Cash, Tom Petty, Beastie Boys, Jay-Z og U2 på CV-en.

2. Låten «Raining Blood» er med i South Park-episoden Die Hippie Die, hvor Cartman bruker Slayer for å skremme bort/drepe hippier som har tatt over byen med en festival.

3. Satyricon har tidligere covret «Raining Blood» på turneer.

4. Reign In Blood nådde 94. plass på den amerikanske Billboard 200-listen.

5. Geffen Records distribuerte Reign In Blood for Def Jam. Warner Bros nektet å distribuere platen, blant annet på grunn av «Angel Of Death», som handler om nazidoktoren Josef Mengele. Ironisk nok var Geffen eid og drevet av den homofile jøden David Geffen.

6. Syv av de 10 låtene på Reign In Blood er under 3 minutter.

7. I 2004 slapp Slayer DVD-en Still Reigning, hvor de spiller Reign In Blood i sin helhet.

8. Ryan Adams ble en gang observert på Oslo-klubben So What! mens han danset i ensom majestet til Reign In Blood og sang med på tekstene.

9. Atlanta-musikeren Eric Hinds (i slekt med Brent, kanskje?) har spilt inn hele Reign In Blood på harpeggione, et instrument som er en blanding av gitar, lut og sitar.

10. Coveret er tegnet av Larry Carroll, som i 1986 var mest kjent for politiske illustrasjoner for VIllage Voice og New York Times.

Vintage liveversjon av «Raining Blood»:

«Angel Of Death» i nyere livetapning:

Du må ha gjort noe riktig når Tori Amos covrer deg?