Rancid – Let The Dominoes Fall

[Hellcat/Epitaph/Tuba]

Det er fremdeles liv i punkebikkja Rancid.

Jeg husker det som det var i går – året var 1995 og Rancid sto på Rockefeller og pøste ut låtene fra sine 3 første album foran 1200 svette, dansende mennesker i alle aldre. De låt som et slemmere The Clash, de oste av nachspiel, spy og moro og det fantes egentlig ingen gode grunner til å mislike de fire karene fra Albany, California. Bak tatoveringer, nagler og skinnjakker maktet de å kverne ut den ene punkdiamanten etter den andre og representerte sammen med band som Green Day, NOFX og The Offspring (fysjameg) min generasjons stadionpunk.

Men mye har skjedd siden den gang, for alle involverte. Rancid-medlemmene på sin side har gått igjennom alt fra avrusning og såre samlivsbrudd til å miste nøkkelmedlemmer, mens jeg rukket å bli 14 år eldre og oppdaget at verden består av mer enn punk og hardcore. Med det sagt var det ikke mange ukene siden en god venn børstet støv av deres …And Out Come The Wolves fra ’95, og jeg kunne med glede konstantere at platen fremdeles var full av slagkraft og popteft .

I 2009 har Tim Armstrong rukket å blitt 42 år gammel, hans makker Lars Frederiksen 37 og det er ikke med like stor tiltro jeg setter på deres album nummer syv. Heldigvis høres det bedre ut enn forventet; den hardere lyden de leflet med på det selvtitulerte albumet fra 2000 er borte, og nok en gang hyller de seg selv, sin religion (punkrock) og sitt publikum – med allsang og skåling. Blant albumets 19 (!) låter finnes flere høydepunkt – åpneren ”East Bay Night”, inspirerte ”Last One To Die”, turné-hyllesten “Highway”, den poppete ”New Orleans” og Sandinista-aktige ”That’s Just The Way It Is Now” er noen av dem.

«Last One To Die»:

Men platen har flere svakheter – Tydelige aldringstegn og en graverende mangel på selvsensur er noen av dem. Man blir utslitt av19 låter på 45 minutter, spesielt når én tredjedel av låtene aldri burde forlatt øvingslokalet (hvor var produsent Brett Gurewitz i den prosessen?). Banjoballaden ”Civilian Ways” er mer trist enn den er fin, ”L.A. River” er tullete innstendig og ska-ndalen  «Liberty And Freedom” en låt de trolig lagde i søvne.

Likevel er Let The Dominoes Fall et gledelig gjenhør med gamle helter, og kommer de tilbake til Oslo drar jeg mer enn gjerne på konsert og gjenopplever gammel gnist.

Erlend Mokkelbost

Tags: anmeldelse, let the dominoes fall, punknostalgi, rancid