Det var åpenbart fra første sekund at Michael Kiwanuka – den 24 år gamle briten som i kveld sparket i gang årets runde av P3sessions – var i sitt rette element blant drøyt 100 ivrige entusiaster på den ærverdige og nesten sykelig elegante konsertscenen Pigalle på Grønland i Oslo.

Kjærligheten fra et heldig utvalgt publikum var til å ta og føle på, og Kiwanuka besvarte den med hyppige, lattermilde referanser til «pee three sessions», strålende musikk og en eksplisitt kjærlighetserklæring til omgivelsene han fikk holde sin første norske konsert som hovedartist i:

– This is the coolest venue I’ve ever been to. Alle arrangører pleier jo å si sånt i forkant, og jeg tenker «jaja, helt sikkert». Men i dette tilfellet stemmer det faktisk.

Fra Gaye til Dylan

Kveldens P3session var en ypperlig anledning – for radiolyttere såvel som publikum – til å bli kjent med den unge mannen, som allerede før han har gitt ut sin debutplate har fått musikkentusiaster verden over til å utrope ham til årets viktigste musikalske navn.

Publikum på P3sessions. Foto: Jonas Bødtker, NRK P3

Som en ukjent artist kan det innebære at du relativt spontant må plukke ut dine tre favorittlåter, en utfordring Kiwanuka tok på strak arm. Han landet på Marvin Gayes «What’s Going On», The Flamingos’ «I Only Have Eyes For You» og Bob Dylans «Don’t Think Twice, It’s Alright». Sistnevnte har preget debutplaten Home Again, som slippes i Norge som første land i verden i morgen, mer enn artistens stempel som reinspikka soulartist skulle tilsi.

– Dylan er en av mine favoritter. Selv om denne låten kom ut lenge før jeg var født, var det første gang jeg hadde hørt denne typen musikken. Gitarplukkingen som er på mange av låtene mine lærte jeg av Dylan.

Nakne viser og vilter jazz

Konserten på Pigalle viser i enda større grad enn de tre tilgjengelige EPene det voldsomme spennet som bor i Michael Kiwanukas musikk. Starten med «I’ll Get Along» er riktignok et presist destillat av det primært akustiske, folksy souluttrykket han har blitt kjent for, med den myke, fyldige og uforglemmelige stemmen til hovedpersonen i begivenhetens sentrum.

Men etter den går Kiwanuka i mange ulike retninger. «Tell Me A Tale» kommer i en kraftig utbygd, måpeverdig vilter brit-jazz-versjon á la Van Morrison, mens gospel-teintede «I Won’t Lie» serveres i en soloversjon som enhver singer-songwriter bør høre nøye på før hun eller han før de går ut på en scene eller inn i et studio.

Andre høydepunkter teller coverlåtene mot slutten: Bill Withers’ «I Don’t Know» er så funky at det gamle gulvet på Pigalle begynner å gynge taktfast, og «May This Be Love», en av Jimi Hendrix’ vakreste låter, formidles med entusiasme og innlevelse. Og enda er det ikke over. Ordet «magisk» føles for en gangs skyld ikke som noen overdrivelse.

Les Twitter-reaksjonene fra lyttere og publikum her!

Gikk du glipp av kveldens konsert? Fortvil ikke: P3sessions med Michael Kiwanuka hører du i reprise på NRK P3 kl. 20 i morgen! Se også opp for videoer av seansen på disse sidene denne helgen.

Tags: konsert, Michael Kiwanuka, P3Sessions