Få, om noen, bibliotek har svømmebasseng på taket, men til gjengjeld har alle innsjøer et bibliotek på bunnen.
Avsender: Øyvind Paasche
Det er i hvert fall slik jeg liker å tenke på det når jeg en sjelden gang bader i innsjøer. Der under meg i dypet ligger tusenvis av år med klimahistorie sirlig lagret i sedimentene.
Et 10 000 år gammelt blåbærblad kan ligge innkapslet i sedimenter og se aldeles nytt ut når du tar det ut. Kanskje ble det blåst inn i innsjøen eller kanskje kom det med vårflommen.
Om sommeren produseres alskens rare
organismer i innsjøene som etter endt levetid faller stille og rolig mot bunnen som snø en kald vinterdag. Og der blir de liggende. Uforstyrret. Med mindre noen eter de opp.
Det fine med innsjøer – for klimaforskere i hvert fall – er at det er så ufattelig mange av dem, at de finnes stort sett over hele kloden og at de kan knyttes opp til helt spesielle deler av klimasystemet (de er jo vakre også, ingen tvil der).
En innsjø som i hovedsak får sin tilførsel av vann og sedimenter fra en isbre kan derfor være særdeles godt egnet til å rekonstruere hvordan nettopp denne breen har variert bakover i tid (mer om det senere).
Andre innsjøer kan relateres til vegetasjonsmønster ved å se på endringer i sammensettingen av pollen og makrofossiler, atter andre kan brukes til å telle sotpartikler. Telle er ett stikkorde her. Telle, telle, telle.
En kollega av meg (Gaute Velle) har for eksempel telt fjærmygg, eller rettere sagt, hodekapslene (de består av kitin og tåler derfor mye) som ligger igjen i sedimentene som det eneste synlige beviset for at de en gang fantes i innsjøen.
Fordi temperaturene på vannet er av avgjørende betydning for hvordan sammensetningen av de forskjellige artene er kan man, hvis man ikke har noe annet presserende å gjøre, telle hvor mange hodekapsler som ligger igjen i sedimentene og deretter rekonstruere hvordan temperaturen på vannet har variert bakover i tid. Det er kanskje litt mer spennende enn det høres ut ? i hvert fall hvis man lar seg fascinere av mygg (les mer om det her).
Lånevilkårene til disse innsjøene slår et hvilken som helst offentlig bibliotek ettersom du ikke trenger å levere tilbake det du låner, men har du først tatt en sedimentkjerne er det lett å bli hekta fordi hver innsjø har sin helt spesielle historie å fortelle, i tilegg til det de forhåpentligvis har til felles med andre. Og det er kanskje ikke helt sant at du ikke trenger å levere noe tilbake, for det må du faktisk, om enn i en annen form enn denne bloggen.
Kva meiner du me å bli hekta på innsjøer? Er det positivt eller negativt å vere hekta på noko slikt? Eg tykkjer du skuldar lesaren å opplyse om at ein i tillegg til å kunne telja også må vere så pass tilstades at ein kan artsbestemme alle desse organismane. Vel har vi hatt ein kvantitativ revolusjon, men eg har høyrt frå høyonna at ein bonde arbeider like mykje som både to og tre akademikere…. Altså ein makrofossil av eit slag kan telje like myje som ti av eit anna slag for den kvantitative klimaanalysen.
Øyvind sier:
Hei Jostein og takk for kommentaren din. Grunnen for at det er lett å bli hekta på å jobbe med innsjøer er at alle innsjøer besitter, ikke bare en, men mange ulike historier som hver på sin måte kan belyse forskjellige aspekter ved klimaendringer. Hvis tanken på å være den første som skriver de historiene trigger deg kan jo det være en god ting.
Det at Gaute må telle, og telle mye (mannen har jo telt over 35 000 hodekapsler!), er en forutsetning for å kunne utlede klimatiske kunnskap. Samtidig, som du korrekt påpeker, forutsetter dette en intim kjennskap til hvordan de forskjellige artene ser ut (og det kan til tider være vanskelig, selv med et kraftig mikroskop); her kan det jo påpekes at Gaute absolutt er i verdensklasse blant fjærmyggkjennere. Personlig kjenner jeg langt flere akademikere enn bønder så den sammenligningen med hvem som jobber mest får stå for din regning.