Jakten på polarstormen

(Foto: Erik Kolstad)

Jeg er for tiden med på en merkelig kampanje. Vi jakter på polare lavtrykk og sender tyskere inn i dem med fly.

Bildet over viser et polart lavtrykk like utenfor Tromsø på tirsdag. Jeg var heldig nok til å fly gjennom det med rutefly fra Longyearbyen, men turde ikke stikke instrumentene ut vinduet. Heldigvis var tyskerne med på notene og gjorde tre vellykkede flygninger over og gjennom lavtrykket i løpet av to dager.

Dermed er kampanjen allerede en suksess. Vi har samlet de beste målingene som noensinne har blitt gjort av et polart lavtrykk, og det var akkurat det som var målsetningen med hele prosjektet vårt.

Men hva er et polart lavtrykk? Kort sagt er det stormer som oppstår langt nord, helst ganske nært havisen. De mest optimale forholdene oppstår når kald luft strømmer utover havet. Da gjør de store temperaturforskjellene mellom hav og luft at enorme mengder energi blir tappet fra havet. Dette er lavtrykkets drivstoff.

Vi som driver med dette sier gjerne at havet utenfor Nord-Norge er varmt. I absolutte tall er dette selvsagt en latterlig påstand, men alt er som kjent relativt. I forhold til de arktiske luftmassene er havet brennhett og har ført til at de polare lavtrykkene har blitt kalt arktiske orkaner. Symptomene er sterk vind på havet og store snømengder langs kysten.

Tropiske orkaner fungerer nemlig noenlunde på samme måte. Relativt kald luft suger energi fra det (absolutt) varme vannet. Vanligvis bruker man 26 grader som en nedre grense for havtemperaturen ved overflaten. Dette er minst tjue grader varmere enn havet i Norskehavet om vinteren.

Likhetene mellom orkaner og polare lavtrykk har gjort at dette har blitt et yndet fenomen for meteorologer. I 1984 gjennomførte man en stor observasjonskampanje for å se på disse stormene på nært hold. Et spesialbygget amerikansk fly ble stasjonert i Bodø (for øvrig det samme flyet som brukes til å fly inn i tropiske orkaner), og to lavtrykk ble observert. 

I tiden etter det har det ikke skjedd så veldig mye. Værvarslingsmodellene har blitt viktigere, og mye av det som har skjedd av forskning har foregått på kontoret. Nå er imidlertid Det internasjonale polaråret i full gang, og tiden var inne til å slå på stortrommen igjen.

Så her er vi nå. En fin gjeng med 20-30 forskere, studenter, piloter og andre interesserte er stasjonert på Andøya, utstyrt med et lite, tysk fly med den mest avanserte instrumenteringen det er mulig å få fatt i. Foruten droppsonder, altså omvendte værballonger, har flyet en radar som gir oss vinden i hele området mellom flykroppen og bakken. Og de siste dagene har det vært nirvanastemning.

Allerede 1. mars ble en lovende utvikling observert vest for Svalbard. Tyskerne ble mobilisert, og 3. og 4. mars ble tre flygninger gjennomført. Praktisk talt hele livssyklusen til lavtrykket ble dokumentert, fra den spede starten til landfall på Trøndelagskysten, via den mest intense fase like utenfor Lofoten (og oss). Tordenskyene marsjerte forbi i horisonten dagen lang.

Nå er det tid for analyse. Etter støvet hadde lagt seg fra feiringen om kvelden, har forskerne sittet limt til skjermene sine. Opphissete stønn høres stadig etter hvert som strukturen i lavtrykket åpenbarer seg.

Og snart begynner skrivingen. Artikler og foredrag skal sikre at hele miljøet får dette med seg. Det kan gå noen år til neste gang.