Sør om den andre polarfronten

Sør-Georgia er et spektakulært skue samme hvordan du snur og vender på det. Isdekte fjelltopper og daler, fjorder fulle av drivende isfjell, og strender som er pakket til randen med iltre pelsseler av den antarktiske typen. Det er lett å gå seg vill i superlativene når denne øya skal beskrives, kanskje best å la være. Noen bilder kan jeg uansett vise, så kan du dømme sjøl. Du finner de nederst på siden. Men først noen ord om øya og hvorfor vi dro dit.

Øya ligger 1300 km øst for Falklandsøyene, er ikke mer enn 170 km lang, men har til gjengjeld fjell som er nesten 3000 meter høye (Mt. Paget når ubeskjedne 2960 m). Med elleve fjelltopper på over 2000 meter, og med halvparten av øya dekket av isbreer, fremstår Sør-Georgia som villere og vakrere enn det meste. Skal man tvinge fram en sammenligning fra det imaginære dypet – som gir mening for nordmenn – kan jeg være fristet til å si at landskapet ligner på det du finner i Lofoten og Vesterålen, bare med mer is (og yngre fjell).

Men også på Sør-Georgia, som så mange andre steder på jorda, er klimaet i rask endring.

Å studere klimaendringer på denne øya gir mening på flere fronter, ikke minst er dens geografiske plassering av spesiell betydning. Den ligger like sør for polarfronten (det er altså to av de) som markere et tydelig skille mellom kalde og varme luftmasser. Sør ligger også øya for den antarktiske sirkumpolare strømmen som markerer et like tydelig skille mellom kalde og varme vannmasser. Maksimum sjøisutbredelse ligger vanligvis like sør om øya, men det hender også at den ligger nordafor.

Over tid varierer alle disse frontene, og når de gjør det så slår det gjerne ut som endringer i klima på Sør-Georgia, og mer spesifikt så utrykkes det i hvorvidt isbreene trekker seg tilbake, rykker fram eller holder seg i ro. Fordi øya ligger så nært oppunder disse frontene er dette et sted hvor endringer kan gi en tydelig og rask respons. Formålet vårt med dette feltarbeidet er derfor å rekonstruere lokale isbreer, ikke bare gjennom de siste hundre årene, men fortrinnsvis over flere tusen år. Dette vil gi oss en unik mulighet til bedre å forstå hva slags type klimavariabilitet som rår der nede, og hvordan disse trendene kan være med på å forklare pågående endringer.

En mulig pekepinn på hva slags endringer som er i gjære finner vi i det nære antarktiske nabolaget.

Den antarktiske halvøy (AH) er blant de stedene på jorda hvor den observerte oppvarmingen har vært sterkest de siste 50 årene. Det er snakk om nesten 3 grader, intet mindre. Flere modellkjøringer (satt sammen av 19 ulike klimamodeller, den såkalte CMIP3 som ble gjort for den siste rapporten fra FNs klimapanel) predikerer blant annet en økning i nedbøren på rundt 20 % og en reduksjon av gjennomsnittlig sjøisutbredelse på cirka 25 %.

Et arbeid publisert i 2005 viser at 87 % av de undersøkte breene (244 stykker) på AH er på tilbakemarsj. Et tilsvarende studium viser at breene, som forøvrig dekker hele 95 000 kvadratkilometer av halvøya, beveger seg raskere (1992-2005) enn før. Noe som har ført til breene har blitt tynnere og at brefrontene har trukket seg ytterligere tilbake.

Vårt arbeid på Sør-Georgia vil forhåpentligvis gi svar på hvordan isbreene på øya har variert bakover i tid og hvorvidt disse er i takt med de endringene som er dokumentert for AH. Det vil etter hvert også bli mulig å sammenstille vårt arbeid med komplimenterende data som rekonstruerer endringer i de store havstrømmene, og ikke minst knytte de kommende observasjonene til eventuelle forskyvninger av de ulike klimafrontene.

I mellomtida venter vi, som så mange andre, på at hurtigruta skal komme.