Jeg hadde bestemt meg for ikke å skrive mer om reising. Men da jeg stod og hilste på en feltprest på vei inn i bussen, skjønte jeg det var mer å fortelle.
Av Sigurd Falkenberg Mikkelsen
Herkules-flyet hadde landet som det skulle i Kuwait, bagasjen som forsvant hadde dukket opp, og jeg stilte meg i kø for å gå inn i bussen som går fra den militære Ali Al-Salem-flybasen over til Kuwait International Airport. Av praktiske hensyn gikk jeg fortsatt med den skuddsikre vesten over skuldra. Jeg reiser med så mye bagasje at det er lettere å ha den på meg enn i en bag.
Midtveis i køen fikk jeg beskjed av en vaktmann om å ta den av. ?You know, we are supposed to blend in.? «We», akkurat som om jeg var en del av det store ?vi? av soldater som skulle på perm, amerikanske regjeringsansatte eller amerikanske arbeidere som jobber i Irak. Uansett, forsøket på å få Irak-farerne til å gli inn i mengden, viser hvordan amerikanerne gjør sitt ytterste for ikke å minne kuwaiterne om at det raser en krig noen mil innover i ørkenen.
Jeg tok av meg vesten og stilte meg bakerst i køen. Ved inngangen til bussen stod en eldre offiser og håndhilste på alle passasjerne. Det var ikke før det var min tur jeg så et lite kors på jakkeslaget hans. Han var feltprest. Han smilte vennlig og lurte på om alt stod bra til. ?Going on R and R (rest and recreation)?? ?Nei, reporter? svarte jeg, og han rettet i stedet oppmerksomheten mot en ung gutt som stod bak meg i køen.
Det var ikke noe påtrengende ved feltpresten, han hadde et betryggende oppsyn og dette var egentlig et fint opplegg for soldater på vei hjem. Men for meg som allerede var mentalt ute i det sivile liv og i et Lufthansafly tilbake til Norge, var det en brutal påminnelse om alvoret i situasjonen. Dette var ikke noen transportetappe. Hundretusenvis av amerikanske menn og kvinner reiser hjem denne veien, og de kommer ikke tomhendt. Irak kommer til å følge dem hele veien hjem og vil uvergelig sette sitt preg på USA. En krig er ingen enveisaffære, uansett hvor langt hjemmefra den utkjempes.