Jeg skriver dette med stive fingre. Enkeltglassvinduer er ikke mye forsvar mot Kabuls vinterkulde og jeg kan ikke si jeg er i en by som holder pusten i påvente av Obamas presidentinnsettelse.
Det er likevel en viss forventning om at noe skal skje. Han har gjennom hele valgkampen gjentatt gang etter gang at Afghanistan er hans satsingsområde i utenrikspolitikken, og for et par dager siden hørte jeg ham si at han ville at USA skulle kjempe en ”vis krig” her i Afghanistan, hva nå enn det må bety.
Jeg er enig med ham i at USA gjorde et strategisk feilgrep ved å slippe Afghanistan for å konsentrere seg om invasjonen av Irak. Det gjorde at Al Qaida-ledelsen slapp unna og Taliban har kunnet omgruppere og hente ny styrke. Resultatet ser vi i dag. Mye optimisme er byttet ut med desillusjon i blant Afghanistans innbyggere og usikkerheten griper om seg. Lørdag var det et selvmordsangrep her i Kabul og man skal ikke langt ut av byen før Taliban er åpent tilstede.
Men en ting er å ha de korrekte analysene og vinne en valgkamp, noe annet er å rette det opp som president. Obama har lovet flere soldater, men det er fortsatt usikkert når alle de er på plass. Det skal opprettes væpnede grupper som skal utnevnes av stammeråd etter inspirasjon (men ikke direkte kopi) fra Irak, og det skal settes nye og sterke krav til Afghanistans institusjoner og politikere. Det siste er fornuftig fordi det er stor misnøye med den politiske ledelsen her (korrupsjon, stor fattigdom, liten framgang), men bevæpningen av lokale grupper er det mange som frykter, det minner for mye om den ukritiske bevæpningen av motstandsgruppene i kampen mot Sovjetunionen som endte med lokale krigsherrer og borgerkrig.
Obama har samlet en utenrikspolitisk ledelse som minner mistenkelig om Clinton-administrasjonen på nitti-tallet. Den ignorerte først Afghanistan, deretter prøvde den å finne en pragmatisk løsning med Taliban før Hillary Clinton sammen med en rekke feminister dreide opinionen mot Mullah Omars styre. Ingen av disse tingene er glemt her i Kabul, men de er fortid nå og det er også Bushs beslutninger. For selv Obama starter med mye internasjonal velvilje på grunn av sin forgjenger, vil han om ikke lenge måtte stå til ansvar for sine egne beslutninger.
I det han tiltrer som president og setter i verk sin politikk kommer Afghanistan til å bli hans krig.