Den krigstrøtte Grønne sonen

Kontrasten mellom tilstelningen jeg var tilstede på ved den amerikanske ambassaden og forvirringen rundt bombingen i Ramadi viser hvordan krigståken nå ligger tykt over hele Irak.

Av Sigurd Falkenberg Mikkelsen

Dette bilde lyver. Det er ikke slik den Grønne sonen i Bagdad ser ut. Den Grønne sonen som riktignok er et rimelig trygt område, er nedslitt og deprimerende krigstrøtt. Selvfølgelig er det ingenting i nærheten av hvordan det er på den andre siden av muren, men krigen har hatt sin virkning her inne også. Ingen bryr seg om hvordan det ser ut i gatene, eller om å pleie plener eller parker. Alt har tørket inn og er farget brunt og grått. Betongveggene vokser og veien er slitt av alle de tunge militærkjøretøyene som i fire år har rullet inn her.

Befestet bydel
Før var det annerledes. Dette var en privilegert bydel i Bagdad med store alléer og velholdte hus. Men den fikk ikke navnet den Grønne sonen på grunn av fargen, den fikk det som et kontrast til den Røde sonen, altså resten av Bagdad, det virkelige Bagdad, det farlige Bagdad. Da amerikanerne kom hit, tok de over Saddams gamle palasser og regjeringsbygg. Det tok ikke mange månedene før de skjønte at de ikke var så velkomne som de hadde trodd. Da begynte byggingen av den befestede bydelen for alvor. Kontrollpostene ble flere, murene høyere og sikkerhetsvaktene flere for hvert angrep, og slik har det fortsatt fram til i dag.

Bildet er tatt fra baksiden av den amerikanske ambassaden. Jeg var der for å overvære 3- årsjubileet for speiderforeningen i den Grønne sonen. Det er faktisk sant. Det blir mer om den absurde opplevelsen i Ukeslutt i radioen lørdag. Den amerikanske ambassadøren Zalmay Khalilzad var til og med tilstede på den langdryge seremonien. Som om han ikke hadde noe bedre å gjøre.

Strider mot instinkter
Kontrasten mellom denne tilstelningen og forvirringen rundt bombingen i Ramadi viser hvordan krigståken nå ligger tykt over hele Irak. Det gjør noe med oss journalister. Vi må i mye større grade stole på andres inntrykk uten mulighet til å dobbeltsjekke selv. Det er svært frustrerende og strider mot alle mine instinkter å være her inne i stedet for å være i Ramadi. Men ingen vestlig journalist, og knapt noen irakiske, kan for eksempel reise til Ramadi, eller noen andre steder for den saks skyld, på egen hånd. I tillegg har Internett satt voldsom fart i informasjonsstrømmen.

Washington Post har tonet sin versjon ned. De sier at det har skjedd mandag og ikke tirsdag. http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2007/02/28/AR2007022801051.html

Det angrepet ble rapportert om (gitt at det dreier som ett angrep mandag, ikke to), men omstendighetene var uklare, og det kan godt være barn som ble drept i det angrepet. http://today.reuters.com/news/articlenews.aspx?type=topNews&storyid=2007-02-28T073217Z_01_L27302354_RTRUKOC_0_US-IRAQ.xml

? Det er ikke lett å vite hvordan man skal gå fram når både statsministeren og presidenten sier det har skjedd, sa en AFP-korrespondent til meg i går. Jeg traff også en reporter fra militæravisa Stars and Stripes som hadde vært i kontrollrommet til amerikanerne i Ramadi da det hendte. Han sa det hadde vært stor forvirring, og at folkene der først og fremst var bekymret for sin egen feildetonasjon. http://www.stripes.com/article.asp?section=104&article=43944

Dette er min siste dag i den Grønne sonen. I kveld reiser jeg tilbake til militærkomplekset ute ved flyplassen for å se nærmere på den nye sikkerhetsplanen for Bagdad, den tredje i rekken, ?the surge? som amerikanerne liker å kalle det.