En av de få gode nyhetene fra Irak er et dementi: Ingen barn er drept på fotballbanen i Ramadi.
Av Sigurd Falkenberg Mikkelsen
Forvirring
De irakiske kildene hadde blandet sammen tidligere hendelser. Det har vært svært mange bombeangrep de siste dagene i Ramadi og noen trodde at et nytt angrep hadde skjedd, blant annet fordi begravelsene skjedde dagen etter et angrep mandag, altså i går. Det høres ut som en underlig forklaring, men forvirringen gikk helt til topps i det irakiske samfunnet. Både statsministeren og presidenten fordømte i krasse ordelag det som hadde hendt og ble rapportert verden rundt: http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2007/02/27/AR2007022700266.html?nav=rss_world/mideast/iraq
Unntak
Det hører med til unntakene at det tas feil på denne måten, jeg kommer i hvert fall ikke på noen lignende tilfeller i skrivende stund. Men det viser hvor uoversiktlig situasjonen er i Irak, også for dem som står aller nærmest.
Det samme gjelder for oss journalister. Vi kan ikke lenger flytte oss fritt rundt og det er vanskeligere og vanskeligere å kartlegge hva som skjer, særlig utenfor Bagdad.
Men bombeangrepene fortsetter, her i byen og andre steder. I dag ble minst 10 mennesker drept i et angrep på et grønnsaksmarked i Bagdad. En dagligdags grusomhet som knapt nok registreres lenger.
Hei. Jeg sitter her hjemme i trygge Norge og lurer på hvordan det er å jobbe i Irak, med tanke på den voldsomme hyppigheten av selvmordsbombere og angrep. For innbyggerne må jo situasjonen oppleves som psykisk terror, og langtidseffektene av å vokse opp og leve under slike forhold kan vi jo bare tenke oss. Men hvordan oppleves det for en utenforstående? Hvordan takler du det psykisk å jobbe i et område av verden hvor flere titalls mennesker blir drept hver dag av selvmordsbombere og i tilsynelatende tilfeldige angrep? Føler du deg begrenset av de gjentatte angrepene, eller lærer du deg å leve med det?