Det har gått vel  fem år siden hundtretusener gikk ut i Kievs gater kledd i oransj for å kreve nytt valg, etter at den russisk-vennlige kandidaten ble anklaget for å ha jukset seg til seier. I søndagens presidentvalg er han suveren favoritt, mens oransjerevolusjonens far, president Viktor Jusjenko, ligger an til under 5 prosents oppslutning.

Statsminister og presidentkandidat Julia Timosjenko

Jeg kom kjørende fra flyplassen inn mot sentrum av Kiev i den blå timen i ettermiddag. Det er kjølig, disig, og en fuktig svak vind gjør at det føles kaldere enn med 10 kuldegrader hemme. Store plakater av de tre ledende presidentkandidatene dukker opp ganske spredt langs innfartsveien. Jeg er egentlig litt skuffet over at ikke det er mer som forteller om at det er tre dager igjen til presidentvalget.  Sjåføren får beskjed om at jeg vil ta noen bilder som både har plakater og folk, kanskje aller helst på den store Majdan-plassen midt i sentrum. Det var der folk frøs seg gjennom kalde førjulsuker i 2004, fordi de ikke ville finne seg i at Viktor Janukovitsj – med støtte fra russerne  – jukset seg til seier. Han hadde nemlig vunnet andre valgomgang 21. november, men Valgkommisjonen og Høyesterett mente det var for mye juks, og underkjente resultatet. Utfordreren, Viktor Jusjenko, fikk ikke bare politisk støtte, men massenes overveldende sympati fordi han ble forgiftet av dioksin, og folkemeningen ville det til at russerne stod bak. Det er aldri bevist, men ryktene bidro til at Jusjenko fikk over halvparten av stemmene i den ekstraordinære valgomgangen 2. juledag.  Han var en folkehelt, folk sov på gatene rundt provisoriske bålplasser for å være helt sikre på at ingen ville kuppe revolusjonen.  Majdan-plassen i sentrum av Kiev var full av folk, inkludert politi som lot være å gripe inn. Politi og soldater er også ukrainere, og de var ikke uberørt av entusiasmen.  I dag var det tomt, ikke en valgplakat, og slettes ikke noe oransje.

Majdan-plassen uten oransj. 14.1.

Det har vært en valgkamp preget av skittkasting. Statsminister Julia Timosjenko, som sto skulder ved skulder med Viktor Jusjenko i desember 2004, beskylder nå presidenten for å ville jukse. Senest i dag har hun forsøkt å få endret valgloven, slik at funksjonshemmede og gamle ikke får stemme hjemme. Hun er klar til å kalle sammen parlamentet like etter valget, dersom det er mistanke om at det er flere hjemmestemmer enn registrerte hjemmevelgere. Egentlig er det bare tull, for Jusjenko får neppe over 5 prosent av stemmene, og er overhodet ingen utfordrer for Timosjenko. Men Jusjenko har gjentatte ganger anklaget Timosjenko for å ha brukt sin makt til å skjule at hun brukte sin posisjon som direktør for et stort energifirma på 90-tallet til å berike seg og nyttige politiske kontakter i Ukraina og Russland. Han antyder sågar at hun inngikk en høyst tvilsom avtale med daværende statsminister Vladimir Putin om å slippe straffeforfølgelse i Russland, noe som ville hindret henne i å komme på besøk uten å risikere arrestasjon.

Timosjenko blir også anklaget for å ha vanstyrt økonomien, som skrumpet med 15% i 2009. Sannheten er at presidenten selv har mye av ansvaret, ved å godta en økning i minimumslønninger og pensjoner – trass i kravene fra Det internasjonale pengefondet. Det var foranledningen til at Pengefondet har holdt tilbake 3,5 millarder dollar av en hjelpepakke på over 16 milliarder.

Det hele virker underlig, for det er jo nettopp Timosjenko og Jusjenko som staret ut som politisk allierte, og som burde stå sammen mot Viktor Janukovitsj, mannen som tapte mot de oransje og sto æresløs igjen, anklaget for valgfusk. Nå er det han som ser ut til å vinne, og det er han som er den mest renhårige når det gjelder skittkasting. Han framstår som den klareste statsmannen av de tre. Siste meningsmålinger  før jul tyder på at han vinner med 10-15 prosent foran Timosjenko i første valgomgang, og kanskje så mye som 16 prosent i andre omgang 7. februar.

Det politiske innholdet er bemerkelsesverdig likt, bortsett fra ta Janukovitsj er mot NATO-medlemskap, Jusjenko er for, og Timosjenko vil ha folkeavstemming om NATO.  Alle vil inn i EU, men flertallet av ukrainerne er mot NATO-medlemskap. For dem er det simpelthen viktigere å ha et godt forhold til Russland. Det hjelper ikke med all verdens vestlige tenketanker og demokrati-eksport. Flertallet av ukrainerne ser nordover, snarere enn vestover.

Men de få vi har rukket å snakke med til nå har en ting felles; de er desillusjonerte og egentlig skeptisk til alle politikere. Den politiske avmakten kan føre til at valgdeltakelsen blir lavere enn noen gang i tiden etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. På søndag vet vi svaret.

Dette er et billig triks, men det ville seg slik at jeg tilbrakte Obama-innsettelsen sammen med Democrats Abroad Kabul, og dagen etter besøkte jeg en av byens fattigste flyktningleire, og fikk dermed en konfrontasjon mellom vilje/retorikk/framtid og den virkeligheten Obama ønsker å forandre her i Afghanistan.

Innsettelsen ble feiret på behørig vis av Kabuls internasjonale samfunn. De aller fleste amerikanerne som jobber her i State Department eller i de mange amerikanske organisasjonene, er demokrater eller stemmer demokratisk, og de hadde samlet seg på en Kabuls bedre restauranter.

Det var en tre-retters middag, og innsettelsessermonien ble fulgt direkte på CNN. Det ble buet da Bush dukket opp skjermen, nesten brølt da Cheney kom inn i rullestol (jeg lurer på om han hadde planlagt den inntredenen), det ble bannet litt og noen snudde ryggen til da den konservative og homofobe pastoren holdt sin preken; før alt ble forløst i musserende vin og tårer da Obama kom.

En tung bør var løftet fra deres skuldre, og en bekjent av meg sa flere ganger etterpå, også helt utenom hva samtalen dreide seg om, ”The speech, man, the speech.”

Dagen etter var jeg i flyktningleiren Charahi Qamber som hovedsakelig er bebodd av mennesker sørfra. Leiren er et utrygt område, og jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før, å ta med meg bevæpnede vakter.

Dette er en leir som oppstod spontant etter at familier begynte å strømme til hovedstaden da kampene hardnet til i naboprovinsene Helmand og Kandahar.

Osman Mahmoud Walid, som jeg intervjuet, hadde kommet for fire måneder siden og levde under meget kummerlige forhold. Leirhytta hans hadde en fyringsovn, men ikke noe brensel, jordgulvet var fuktig og utenfor var det bare gjørme. De sanitære forholdene var forferdelige, kun en gravd kanal med noe grumsete vann mellom de mange leirhyttene.

Huset hans i landsbyen var ødelagt i et amerikansk bombeangrep, fortalte han, og sa at angrepet hadde skjedd etter at Taliban skjøt raketter fra landsbyen deres.  Nå hadde han ingenting og overlevde så vidt det var på utdelt mat.

Obama har lovet flere soldater til Afghanistan.  Her i landet er det mange som spør seg om hva det betyr. Blir det mer bakkeoperasjoner og færre luftangrep, eller blir det mer av det samme?

Dersom luftkrigen fortsetter som i dag vil det bli flere flyktninger, flere drepte sivile, mer motstand mot amerikanerne (og de internasjonale styrkene), vanskeligere for Afghanistans valgte politikere å forsvare sine posisjoner, lettere for Taliban å begrunne sin krig og Obama vil være lenger unna en løsning enn han kanskje forestiller seg.

Jeg skriver dette med stive fingre. Enkeltglassvinduer er ikke mye forsvar mot Kabuls vinterkulde og jeg kan ikke si jeg er i en by som holder pusten i påvente av Obamas presidentinnsettelse.

Det er likevel en viss forventning om at noe skal skje. Han har gjennom hele valgkampen gjentatt gang etter gang at Afghanistan er hans satsingsområde i utenrikspolitikken, og for et par dager siden hørte jeg ham si at han ville at USA skulle kjempe en ”vis krig” her i Afghanistan, hva nå enn det må bety.

Jeg er enig med ham i at USA gjorde et strategisk feilgrep ved å slippe Afghanistan for å konsentrere seg om invasjonen av Irak. Det gjorde at Al Qaida-ledelsen slapp unna og Taliban har kunnet omgruppere og hente ny styrke.  Resultatet ser vi i dag.  Mye optimisme er byttet ut med desillusjon i blant Afghanistans innbyggere og usikkerheten griper om seg. Lørdag var det et selvmordsangrep her i Kabul og man skal ikke langt ut av byen før Taliban er åpent tilstede. 

Men en ting er å ha de korrekte analysene og vinne en valgkamp, noe annet er å rette det opp som president. Obama har lovet flere soldater, men det er fortsatt usikkert når alle de er på plass. Det skal opprettes væpnede grupper som skal utnevnes av stammeråd etter inspirasjon (men ikke direkte kopi) fra Irak, og det skal settes nye og sterke krav til Afghanistans institusjoner og politikere. Det siste er fornuftig fordi det er stor misnøye med den politiske ledelsen her (korrupsjon, stor fattigdom, liten framgang), men bevæpningen av lokale grupper er det mange som frykter, det minner for mye om den ukritiske bevæpningen av motstandsgruppene i kampen mot Sovjetunionen som endte med lokale krigsherrer og borgerkrig.

Obama har samlet en utenrikspolitisk ledelse som minner mistenkelig om Clinton-administrasjonen på nitti-tallet. Den ignorerte først Afghanistan, deretter prøvde den å finne en pragmatisk løsning med Taliban før Hillary Clinton sammen med en rekke feminister dreide opinionen mot Mullah Omars styre. Ingen av disse tingene er glemt her i Kabul, men de er fortid nå og det er også Bushs beslutninger. For selv Obama starter med mye internasjonal velvilje på grunn av sin forgjenger, vil han om ikke lenge måtte stå til ansvar for sine egne beslutninger.

I det han tiltrer som president og setter i verk sin politikk kommer Afghanistan til å bli hans krig.

Stoppet i dag på en av Kabuls minst nødvendige nyvinninger, Afghanistan Fried Chicken, og spiste, ja, fritert kylling. Som utenlandsk journalist i Kabul prøver jeg ikke å bli for lenge på samme sted og fant ut at dette stedet var så godt som noe annet. Gårsdagens bombe har gjort folk litt mer spente, men for utlendinger er det kidnappinger som er den største frykten, og like etter at jeg hadde satt meg ned kom en kelner bort.

”Bilen din står utenfor og venter på deg,” sa han.

”Det stemmer nok ikke, ” svarte jeg, ”sjåføren min sitter her, ” og pekte over på Mohammed som sa leende, ”Det er kanskje en annens bil som venter på deg.” Jeg snudde meg og så en burgunderrød firehjulstrekker rulle forbi inngangsdøren. Det var en misforståelse, men en påminnelse om hvor sårbar man er.

Truslene utenlandske journalister er utsatt for er imidlertid ubetydelige når man sammenligner med Afghanistans egne journalister. Her om dagen traff jeg en radiojournalist som hadde fått ti dødstrusler fra Taliban.

Det er ikke bare Taliban som er en trussel. Det er heller ikke lett å operere i områder med internasjonale styrker, og så er pressefriheten under press fra de som burde forsvare den, det demokratisk valgte styret.

Før helgen holdt organisasjonen Reportere Uten Grenser en pressekonferanse her i Kabul, der de kritiserte regjeringen til president Hamid Karzai for ikke å gjøre nok for pressefriheten, som er en teoretisk størrelse her i landet så lenge journalisten Perwiz Kambakhsh sitter fengslet for å ha lastet ned et essay om kvinnerettigheter i islam. Han er dømt til 20 års fengsel. Opprinnelig ble han dømt til døden.

Smellet var skarpt, og skarpt betyr nærme. Vinduene ristet og ga gjenlyd i rommet hvor praten med ett stilnet. Jeg var på arbeid og befant meg inne på FNs hovedkvarter. Ute i gangen var sikkerhetsvaktene til spesialutsending Kai Eide på vei opp trappene i fullt firsprang for å bringe ham i sikkerhet.  De tok ham med seg ned i en bunker og stilte seg opp ved dørene. Skyggene fra både Serena Hotel og Bagdad bredte seg. Var smellet et første angrep for å komme seg gjennom sperringene slik som på Serena hvor angriperne siden gikk amok med kalasjonikov og granater? Var det et angrep mot FN og den internasjonale tilstedeværelsen slik som i Bagdad i 2003 da en kraftig bilbombe tok livet av FN-toppen Sergio Viera de Mello og 21 andre mennesker, og tvang FN ut av Irak?

Da det etter noen minutter viste seg å ikke være noen av delene, gikk jeg for å finne ut hva som var hendt.  Angrepet hadde skjedd noen hundre meter unna, like ved den tyske ambassaden og en amerikansk militærleir (Camp Eggers). Det skjedde et par hundre meter unna FN-hovedkvartet. Det første jeg så var knuste vinduer på en restaurant, så en utbrent minibuss og like ved var brannmenn i gang med å slukke en brann på en tankbil som ikke hadde eksplodert. Hadde den gjort det, kunne konsekvensene blitt langt verre. Aggressive soldater prøvde å holde folk unna, og i et hjørne foregikk et kaotisk redningsarbeid. En båre ble gjort klar og en utbrent kropp ble fraktet til en sykebil og kjørt bort.

I kaoset som fulgte ble det sagt at to amerikanske soldater ble drept. De viste seg ikke å stemme, men fem soldater ble såret. Flere ansatte på den tyske ambassaden ble også såret, men ingen tyske statsborgere. Som vanlig gikk det verst utover de sivile. I alt skal 35 mennesker ha blitt såret. Det er fortsatt ingen oversikt over hvor mange som ble drept, tallene varierer mellom tre og sju, og et barn skal være blant de drepte.

Taliban var raskt ute med å ta på seg ansvaret og sa det var rettet mot det tyske militæret. Hvorfor Tyskland? Fordi de har en splittet opinion om tilstedeværelsen i Afghanistan? Fordi forholdet mellom Afghanistan og Tyskland er historisk sett godt og det er noe Taliban vil ødelegge? Eller var det noe som ble sagt i etterkant fordi angrepet skjedde akkurat der det gjorde? Umulig å si noe sikkert, selvmordsangrep i hovedstaden dreier seg uansett også bare om å skape kaos, og det lykkes de med.

Etter en ganske rolig periode ble Kabul sentrum minnet om at krigen ikke er langt unna.

Ankomst Kabul. Snø, slaps, gjørme og bilkøer. Bilkøer.

Bilkøene vokser seg større og større her i byen for hver vei som sperres av, hvert bombeangrep. I rushtiden tar det fryktelig lang tid å flytte på seg, og særlig merket folk det etter angrepet på den indiske ambassaden som ligger i sentrum av Kabul.

Afghanistan ligger i kryssningspunktet mellom mange konflikter, mange stormaktsinteresser, og akkurat nå merkes det hvordan Afghanistan dras inn den økte spenningen mellom India og Pakistan etter Mumbai-angrepet.

Pakistan har lenge mislikt det gode forholdet mellom India og Afghanistan, for det pakistanske militæret har alltid sett på Afghanistan som nødvendig for å ha ”strategisk dybde” i forhold til nettopp India.

Det var derfor en oppsiktsvekkende liten notis jeg leste på flyet i den indiske storavisen Hindustan Times.  India har så langt ikke hatt noen militær forbindelse med Afghanistan, men ifølge avisen sa den indiske hærsjefen General Deepak Kapoor at en økt strategisk tilstedeværelse i Afghanistan var en av mulighetene de vurderte for å legge press på Pakistan.

Utsagnet kommer i tillegg et par dager etter at Afghanistans president Hamid Karzai besøkte India, og har neppe gått ubemerket hen, verken i den pakistanske militære ledelsen eller i den pakistanske regjeringen.

I dag

Gruppen på fem har blitt geleidet gjennom passkontrollen, deretter fått utdelt sine pass (som de hadde måttet gi fra seg for ikke å tilbringe ventedagene på flyplassen.) Været er bedre i Kabul og de har god tro på at de vil være i Kabul om et par timer.

I går

Så mannen fra Air India dro meg litt til side og sa, ”Du hører til gruppen? ”

”Gruppen?”

”Gruppen på fem uten visum?”

”Ja, jeg gjør vel det”

Han og jeg stod ved resepsjonen til Hotel Centaur. På sytti-tallet var det sikkert storslagent. Resepsjonen ligger i en enormt stort sirkelrundt inngangsparti med hengende planter ned fra veggene og en stor sirkelrund lysinstallasjon i taket, men det er en falmet storslåtthet. Badebassenget har vann, men er stengt, internett kommer man på ved å låne en maskin på et kontor (hvor bildet over henger på veggen) og malingen slår litt sprekker på rommene.

”Ikke bry deg om de andre der, vi skal ta vare på dere fem uten visum. I morgen tidlig har vi en flyvning. Helt sikkert.” Resten av passasjerene fra gårsdagens kansellerte flyvning til Kabul fikk beskjed om at det kanskje, kanskje var et fly senere på dagen, men at de måtte betale hotellet sitt fra nå av. De fleste dro. (165 $ natten).   ”Dere må ikke høre på de andre. Vi skal ordne opp, men dere må være her på hotellet og vente på oss.

”Så vi kan ikke forlate hotellet, er det du sier?”

”Ja, dere må være her, vi skal ta vare på dere.”

Jama Masjid-moskeen. Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen

Tungt snøvær i Kabul gjorde at min flyvning fra New Delhi til Kabul ble kansellert i går, og jeg måtte tilbringe dagen i India.

Indisk byråkrati har sine irrganger, men jeg kom meg til slutt ut fra flyplassen trass manglende visum, og da jeg gjorde det oppdaget jeg to ting.

For det første at terrorangrepet i Mumbai i november i fjor på ingen måte er glemt. Det er førstesidestoff i avisene og det snakkes om hele tiden. Det gjorde også David Miliband, Storbritannias utenriksminister som også var i New Delhi går. Han sa at det var klare forbindelser til Pakistan og gruppen Lashkar e-Taiba, men mente at den pakistanske staten ikke var involvert.

Det andre jeg oppdaget, eller ble minnet på, var at selv om angrepet etter alt å dømme ble gjennomført av ytterliggående islamister, så er ikke sinnet i India rettet mot landets egne muslimer.

Det har ikke vært noe vold i etterkant av angrepet, og da jeg var i gamlebyen i går ved Indias største  moské, Jama Masjid, gikk dagliglivet sin vanlige og intense gang.  Utenfor moskeen solgte kremmerne hva de hadde for hånden, plastikkjuggel, frukt, mat, klær og politi og sikkerhetsvakter var behagelig fraværende.

Jeg hadde bestemt meg for ikke å skrive mer om reising. Men da jeg stod og hilste på en feltprest på vei inn i bussen, skjønte jeg det var mer å fortelle.

Av Sigurd Falkenberg Mikkelsen

Herkules-flyet hadde landet som det skulle i Kuwait, bagasjen som forsvant hadde dukket opp, og jeg stilte meg i kø for å gå inn i bussen som går fra den militære Ali Al-Salem-flybasen over til Kuwait International Airport. Av praktiske hensyn gikk jeg fortsatt med den skuddsikre vesten over skuldra. Jeg reiser med så mye bagasje at det er lettere å ha den på meg enn i en bag.

Midtveis i køen fikk jeg beskjed av en vaktmann om å ta den av. ?You know, we are supposed to blend in.? «We», akkurat som om jeg var en del av det store ?vi? av soldater som skulle på perm, amerikanske regjeringsansatte eller amerikanske arbeidere som jobber i Irak. Uansett, forsøket på å få Irak-farerne til å gli inn i mengden, viser hvordan amerikanerne gjør sitt ytterste for ikke å minne kuwaiterne om at det raser en krig noen mil innover i ørkenen.

Jeg tok av meg vesten og stilte meg bakerst i køen. Ved inngangen til bussen stod en eldre offiser og håndhilste på alle passasjerne. Det var ikke før det var min tur jeg så et lite kors på jakkeslaget hans. Han var feltprest. Han smilte vennlig og lurte på om alt stod bra til. ?Going on R and R (rest and recreation)?? ?Nei, reporter? svarte jeg, og han rettet i stedet oppmerksomheten mot en ung gutt som stod bak meg i køen.

Det var ikke noe påtrengende ved feltpresten, han hadde et betryggende oppsyn og dette var egentlig et fint opplegg for soldater på vei hjem. Men for meg som allerede var mentalt ute i det sivile liv og i et Lufthansafly tilbake til Norge, var det en brutal påminnelse om alvoret i situasjonen. Dette var ikke noen transportetappe. Hundretusenvis av amerikanske menn og kvinner reiser hjem denne veien, og de kommer ikke tomhendt. Irak kommer til å følge dem hele veien hjem og vil uvergelig sette sitt preg på USA. En krig er ingen enveisaffære, uansett hvor langt hjemmefra den utkjempes.

Alle satt stille i sin egen verden mens bussene dundret gjennom Bagdads mørklagte gater. Så kom plutselig spørsmålet: – Føler du deg ikke naken uten våpen?

Av Sigurd Falkenberg Mikkelsen

Bussene dundret gjennom Bagdads mørklagte gater. De var på vei til flyplassen. Foran oss kjørte tre andre busser, en trailer med bagasjen vår og noen amerikanske Humwee`er. Over oss fløy et Apache-helikopter. Dette er the Rhino Runner – Nesehornekspressen som hver natt kjører fra Bagdad sentrum til flyplass-området.

Skulle jeg tegnet en buss, ville den lignet på en av dem jeg nå satt i. Helt firkantet, blottet for aerodynamiske kvaliteter og må små tette, firkantede vinduer. ?Det er de tryggeste kjøretøyene i verden? var vi blitt lovet før avreise, ?de tar alt, håndvåpenild og …bomber.? Sikkerhetsvakten dro litt på det siste, antakelig fordi han visste det var en halv løgn.

Inne i bussen var det også helt mørkt. Det var absolutt lysforbud og avslåtte mobiltelefoner slik at vi ikke kunne spores på noe vis. Bildeforbudet var også totalt, hverken de som jobber der eller selve bussene skulle fotograferes. Rundt meg satt menn, det er nesten alltid bare menn på disse reisene, sikkerhetsvakter, ingeniører, diplomater, ensomme skjebner i krigens bakside og en kvinne (britiske ambassaden). Det var midt på natten og alle ventet i stillhet på å få denne etappen unnagjort.

Alle bortsett fra en og han snakket med meg.

En amerikansk offiser med bløt, sørstatsaksent innledet en samtale. Han presentert seg som Ph.D i accounting. Altså en doktor i regnskap. Han het Mortimer, var major og rådgiver for det irakiske innenriksdepartementet, et av de mer korrupte departementene. Han var en gammel soldat men underviste nå til vanlig på det ikke veldig velrenommerte Coastal Carolina University. Han fortalte han bodde i en golflandsby.

Som jeg var han på vei hjemover. Jeg svarte på hans spørsmål med halve setninger, etter hvert ble det stille og så sa Mortimer ganske plutselig:

– Føler du deg ikke naken uten våpen?
– Nei, svarte jeg uten å nøle, men lot ordet henge i luften.
– Jeg går alltid med to ladede revolvere på meg, selv på kontoret, fortsatte han.
– Det sier vel det meste.
– Det gjør vel det, svarte Mortimer etter å ha tenkt seg om.