Kongshavn

Lena og Martin - Agnes Kittelsen og Axel Aubert

Hvordan tar en Afghanistan-veteran igjen med politikerne og Forsvaret? Han slår seg sammen med kjæresten, som er maskør, og lager en liten forestilling i Bygdøyskogen. Med voldtekt og drap. Og en blodig kniv foran forsvarsministern. Der sluttet 7. episode i Kongshavn. Hvordan kommer han fra dette? Følg med videre i 8. episode på P2 søndag kl 1503.

Det var besteforeldrene til Elise Ross – Viktoria og Marcello Ross – som startet familiebedriften Kongskrap, Skrapen. En meget fargerik historie. Her er den:

«Når det nye blir født, dør det gamle», sa Viktoria. Hun var synsk, sa folk om henne. Etter det store krakket i oktober 1929 begynte Viktoria og Marcello å røre på seg for alvor. Da Seilduksfabrikken i Kongshavn gikk konkurs, kjøpte de hele fabrikkområdet i Seilvika på 40 mål og disponentboligen. Hva skulle de med alt dette? Kaianlegg, sidespor fra jernbanen, arbeidsløshet, depresjon, konkurser, nedgangstider?

Munterheten og forakten bredte seg i Kongshavn da Marcello Ross tok ut skraphandlerbevilling i 1930 for Kongshavn skrap og metall. I sannhet en verdig arvtaker etter den tradisjonsrike fabrikken, skrev lokalavisa Borgeren. Hadde Ross tenkt å ta opp kampen med jødene? Traske rundt med håndkjerre og samle inn alt skrap som lå rundt på gårder og gårdsplasser, flasker og filler og fanteri? Bedriften ble bare kalt Skrapen.

 Men de to tenkte helt annerledes. De kjøpte først en 29-modell Ford og snart etter to Chevrolet. Ettersom arbeidsledigheten var stor blant ungdom, kunne de velge ut de driftigste arbeidskarene, og snart hadde de 16 mann i brødet. Bokstavelig talt. De ble innkvartert i disponentboligen med egen kokke. Viktoria og Marcello ble boende på Bergimellem.

 Noe av det første Viktoria Ross gjorde, var å sende arbeidskarene til tannlegen. Få hadde råd til den slags. Viktoria ville ha arbeidsfolk med gode tenner og dekket regningen.

 Hun kunne gjøre det, for hun forhandlet fram kontrakter med folk som direktør Elset ved Norsk Hydros salpeterfabrikk på Rjukan, der svære turbiner og mye annet utstyr ble skiftet ut. Hun var på plass når gruver ble nedlagt, blant annet i Knaben og Trollerud sølvverk.

 Marcello Ross hadde evnen til å anslå vekt og verdi på all slags skrap. Så dro arbeidslagene ut. De banket, hamret, skrudde, demonterte, delte opp med skjærebrenner for å få metallet i håndterlige biter, så det kunne fraktes direkte til verket der det skulle smeltes om, først og fremst Christiania Spigerverk. De sov på lasteplanet og hadde med seg kjøttkaker på Norgesglass som niste. Marcello Ross var med, trivdes med tungt arbeid og var god med slegga. Les videre →

Bjørnstjerne Bjørnson skrev flere skuespill enn Henrik Ibsen. Bjørnson var den som fanget de nye signalene og brøytet vei for sin fire år eldre rival, venn og uvenn. Men Bjørnsons skuespill er døde, sier vi, fordi han var så fanget av samtidens problemer og kamper.

Kanskje det. Men grunnen til at de ikke lever lenger, er trolig like mye Bjørnsons psykologi. Ibsen satt ved en bekk i fjellene ved Gossensass. Når forbipasserende forsøkte å innlede en prat, ble de jaget bort. -Jeg arbeider, sa Ibsen. Han brukte to år på sine skuespill. Det var stort sett det han drev med.

Bjørnson kunne neppe sitte i ro ved en bekk. Rastløs, ufattelig energi, engasjert i alt. Han skrev skuespill innimellom. Han ville ikke klart å være så enstrenget fokusert og avsondret.

Edvard Hoem er kommet med andre bind i sin Bjørnson-biografi. Vennskap i storm. Første bind kom i fjor: Villskapens år. Dette er et storverk. Hoem river Bjørnson ut av litteraturhistorien og setter ham inn i vår nære historie, i en tid med voldsomme brytninger som har formet oss og vårt land.

Men framfor alt leverer Edvard Hoem jækla godt råmateriale for den som tar utfordringen og lager dramaserien om Bjørnstjerne Bjørnson. Hjelpe oss alle – her er det stoff!

Det oppsto mange myter om Elises farmor Viktoria Pedarsky Ross. At hun var jøde. At hun var tysk spion, at hun hadde stukket av fra et katolsk bordell, at hun hadde vært elskerinnen til Göring og måtte gå i dekning. Det var bare derfor hun holdt ut med mannen sin og skraphandlergeskjeften. Alle var enige om at hun hadde flyktet fra noe, men hva?

Elises farfar, Marcello Ross, fortalte at han  fraktet Cirkus Empress rundt kysten en sommer. Det var slik han traff Viktoria. Det hendte han la inn litt fyrstelig bakgrunn, noe uekte som var blitt en sirkusartistfamilie. Han hadde i hvert fall to versjoner av forløpet: Broren var knivkaster. Hun sto ved veggen. En meget spesiell kveld misset han og kniven trengte inn i hoften. Det hendte også at hun og faren var trapeskunstnere. En meget spesiell kveld mistet han henne, hun falt og knuste hoften.

Det alle kunne se, var at Viktoria haltet. Skaden støtte henne kanskje ut av sirkuslivet. Hun giftet seg i alle fall med Marcello i 1927. Hun fikk ham til å selge jekta. I 1928 kjøpte de småbruket Bergimellem med en liten brygge ved kysten i utkanten av Kongshavn.

Viktoria var meget vakker, velbygget, et halvt hode høyere enn sin mann, slank med tykt, mørkt, langt hår hun gikk med i en flette nedover ryggen. Hun spilte klarinett. Det var hun som holdt orden på alt, laget kontrakter, førte regnskap, håndterte offentlige skjemaer, skrev brev med franske og tyske uttrykk  der hun manglet norsk. Marcello Ross kunne vel knapt nok skrive navnet sitt. Selv det var for mye, sa han en gang han hadde tapt penger som kausjonist. Les videre →

Stein Winge og Anders Baasmo Christiansen. Foto: Tordenfilm A/S

TV-serien Koselig med peis hadde premiere på NRK1 i går. Forfriskende annerledes. Våger å gå langt ut i svingene.  Godt skrevet og godt spilt. Serieskaperen Thomas Seeberg Torjussen mener de har greid å skape en serie utenom det vanlige her i landet. Og han har på mange måter rett i det. Da prosjektet fikk støtte fra Filmfondet i 2007, skrev VG:

«Koselig med peis» blir et nytt norsk forsøk på TV-drama, surrealistisk hverdagsdriblerier i retning amerikanske serier som «Six Feet Under» og «Sopranos». «Karakterdreven dramaserie» er den norske betegnelsen. Utgangspunktet er en familie rundt en verpesjuk mann med frykt for egen forstand. Prosjektet er støttet med seks millioner kroner fra Filmfondet.

Koselig med peis er et familiedrama. Om en skeiv og skakkjørt samling mennesker som herjer med seg selv og med hverandre. Familien Broch-Hansen har noen likhetstrekk med familien Neshov TV-serien Berlinerpoplene. Begge serier har den demoniske faren som opphav for faenskapen.

Koselig med peis har også fellestrekk med Kongshavn: en familie som forholder seg sterkt til hverandre og ikke pakker ned konfliktene. Men familien Ross utsettes også for ytre krefter – økonomiske, politiske, journalistiske. De drives og plages av det i tillegg. Familien Broch-Hansen i Koselig med peis er – foreløbig i alle fall – lukket inne i sine relasjoner. Skal bli gildt å følge mandager framover.