Det er vel så enkelt. Og så vanskelig. Salmaan Taseer, guvernøren i Punjab-provinsen i Pakistan og medlem av regjeringspartiet, ble skutt og drept av 26 skudd i ryggen fra en Kalashnikov. Drapsmannen skal være Mumtaz Hussain Qadri, en av livvaktene. Ifølge rapportene skjøt han Taseer fordi guvernøren var motstander av blasfemiloven, som innfører dødsstraff for å krenke islam, Koranen eller profeten.
Det er nettopp dette hele den lange og stormfulle sivilisasjonsprossessen handler om: Hvordan håndterer vi uenighet og motsetninger? Løser vi dem ved å drepe eller ved å snakke?
I historisk målestokk er demokratiene enestående. Makthaverne gir fra seg makten fredelig når folket ikke vil ha dem lenger. Vi overlater hevnen til en objektiv instans. Motsetninger kan bo i samme bydel. Gelius og Kvarme kan nesten være i samme kirke.
Det er dette ISAF-styrkene prøver å få til i Afghanistan. Litt av en oppgave. Selv etter opplysningstiden i Europa tok det hundreår før demokratiet satt. Det er ikke mer enn snaut 150 år siden sentrale norske kirkeledere hevdet det samme som islamistene – at folkestyre er mot Guds vilje.
Men 26 skudd! Bakfra. 500 moderate pakistanske lærde roser drapsmannen:
There should be no expression of grief or sympathy on the death of the governor, as those who support blasphemy of the Prophet are themselves indulging in blasphemy.
De advarer: Enhver som beklager drapet, vil lide samme skjebne.
Vi kan vel kjenne det samme illsinnet i oss selv i gitte situasjoner. Og norsk presse puster så godt den kan på brennbart materiale – for øyeblikket en god krig mellom de to kirkens menn. Men innimellom bør vi vel sende en vennlig tanke for at vi lever akkurat her og akkurat nå.