Han var god med slegga!

Det var besteforeldrene til Elise Ross – Viktoria og Marcello Ross – som startet familiebedriften Kongskrap, Skrapen. En meget fargerik historie. Her er den:

«Når det nye blir født, dør det gamle», sa Viktoria. Hun var synsk, sa folk om henne. Etter det store krakket i oktober 1929 begynte Viktoria og Marcello å røre på seg for alvor. Da Seilduksfabrikken i Kongshavn gikk konkurs, kjøpte de hele fabrikkområdet i Seilvika på 40 mål og disponentboligen. Hva skulle de med alt dette? Kaianlegg, sidespor fra jernbanen, arbeidsløshet, depresjon, konkurser, nedgangstider?

Munterheten og forakten bredte seg i Kongshavn da Marcello Ross tok ut skraphandlerbevilling i 1930 for Kongshavn skrap og metall. I sannhet en verdig arvtaker etter den tradisjonsrike fabrikken, skrev lokalavisa Borgeren. Hadde Ross tenkt å ta opp kampen med jødene? Traske rundt med håndkjerre og samle inn alt skrap som lå rundt på gårder og gårdsplasser, flasker og filler og fanteri? Bedriften ble bare kalt Skrapen.

 Men de to tenkte helt annerledes. De kjøpte først en 29-modell Ford og snart etter to Chevrolet. Ettersom arbeidsledigheten var stor blant ungdom, kunne de velge ut de driftigste arbeidskarene, og snart hadde de 16 mann i brødet. Bokstavelig talt. De ble innkvartert i disponentboligen med egen kokke. Viktoria og Marcello ble boende på Bergimellem.

 Noe av det første Viktoria Ross gjorde, var å sende arbeidskarene til tannlegen. Få hadde råd til den slags. Viktoria ville ha arbeidsfolk med gode tenner og dekket regningen.

 Hun kunne gjøre det, for hun forhandlet fram kontrakter med folk som direktør Elset ved Norsk Hydros salpeterfabrikk på Rjukan, der svære turbiner og mye annet utstyr ble skiftet ut. Hun var på plass når gruver ble nedlagt, blant annet i Knaben og Trollerud sølvverk.

 Marcello Ross hadde evnen til å anslå vekt og verdi på all slags skrap. Så dro arbeidslagene ut. De banket, hamret, skrudde, demonterte, delte opp med skjærebrenner for å få metallet i håndterlige biter, så det kunne fraktes direkte til verket der det skulle smeltes om, først og fremst Christiania Spigerverk. De sov på lasteplanet og hadde med seg kjøttkaker på Norgesglass som niste. Marcello Ross var med, trivdes med tungt arbeid og var god med slegga.

 Demonteringsarbeidet kunne også være farlig. I 1935 skjedde det en dødsulykke som gikk sterkt inn på ham. En kar som ble kalt Jernskjærern, ble knust under en jernbjelke da de skulle demontere et gruveanlegg.

Viktoria fikk til en avtale med NSB. Utrangerte jernbanevogner kom på sidesporet. De ble dynket med bensin og tent på, slik at alt som ikke var metall, forsvant. Det lå ofte sort, sotet røyk over området. Ved kaia lå det innimellom gamle ferjer som ble hugget opp.

 Jørgen Aune ble Marcello Ross’ betrodde mann. Han hadde seilt som maskinist, hadde hatt alkoholproblemer, men tørket opp og var aktivt med i misjonen. En fanatisk ordensmann. Han styrte lageret i Seilvika, der alt var meget oversiktlig ordnet fra de minste skruer til bildeler og jernbjelker. Hver eneste maskindel var utstyrt med merkelapp som fortalte hvilken maskin den passet inn i og hvor. Etter hvert fikk han kunder fra hele Østlandet.

 I 1938 ble arbeiderne organisert i Jern og Metall. Det betydde et lønnstillegg på en krone, og det ble slutt på at de fikk kosten på Skrapen.

 KRIGEN

Da tyskerne invaderte Norge i 1940, ble industrien lammet. Ingen nyinvesteringer, intet skrap. Men okkupanten var stadig på jakt etter metall til rustningsindustrien. Viktoria Ross snakket og manøvrere familiebedriften inn i et gunstig samarbeid med tyskerne. Frakteskuter lastet metall, tøy og gummi til Tyskland.

 1. september 1943 ble en frakteskute sprengt ved brygga. Sabotasje, sa tyskerne og henrettet to gisler. Marcello Ross forsvant. Han var tatt av Gestapo, for han hadde bistått til sabotasjen, sa Viktoria. Hun vandret rundt og hjalp dem som hadde det vanskelig, delte ut tøy som var samlet inn, forhandlet med tyskerne og oppnådde å få frigitt unggutter som hadde begått dumheter. Hun ble en ansett skikkelse i Kongshavn.

 I juni 1945 dukket Marcello opp igjen. Hvor hadde han vært? Kom han med de hvite bussene fra leir i Tyskland? Hadde han flyktet til Sverige? Jobbet for noen i London?

Noen mente han burde tiltales som krigsprofitør og for samarbeid med okkupasjonsmakten. Først langt ute i 1943, da Ross’ene skjønte at krigslykken hadde snudd, sikret de seg, ble det sagt. Marcello Ross sprengte skuta ved brygga selv og stakk av. To uskyldige mennesker måtte bøte med livet for at han skulle fri seg fra kollaboratør-stemplet. Sa noen. Men det var helst de i Kongshavn som selv hadde grumset litt under krigen og ville tegne opp en storsynder.

 ETTER KRIGEN

Det ble aldri innledet noen etterforskning mot Marcello Ross. Og det han virkelig slo seg opp på, var de tyske etterlatenskapene.

 Etter at Viktoria døde i 1946, tilbrakte han sommeren 1947  i Kirkenes sammen med folkene sine for å hente alt metallet tyskerne hadde sprengt inne ved Bjørnevatn. De skar det opp på stedet og fikk det om bord på båter, som fraktet det til Spigerverket. Oppdraget ble en gullgruve for Kongshavn skrap og metall. Året etter leiet Marcello et skip til Bjerkvik, der engelskmennene hadde bombet et tysk militærlager. I fire måneder skar de opp tyske kanoner.

 Ett av de virkelig store oppdragene på 50-tallet var demonteringen av en 30 tonns bro ved Norsk Hydros anlegg på Herøya.

 Utover 50- og 60-tallet ble det stadig mer vanlig at skrapmetallet som kom inn, også inneholdt gummi, plast, treverk og andre materialtyper som måtte bort før metallet kunne resirkuleres. Manuell sortering var alt for kostbart. Folket på Skrapen valgte den enkleste løsningen: de tente på. Stadig oftere lå det svart røyk over Seilvika, og Skrapen møtte sine første miljøkrav. Naboene fikk sot på klesvasken, velforeningen klaget til Røyskaderådet, og bedriften ble pålagt å bygge en forbrenningsovn med høy skorstein.

 Bare skjærebrenner og rå muskelkraft var til rådighet, og mange jobber foregikk langt unna bilvei, som riving av kraftlinjer. Jernet var ofte malt med mønje. Verneutstyr fantes ikke. Mønjeforgiftning var ikke uvanlig. Ved riving av store fabrikkanlegg måtte folkene smøre seg inn med kremer for at huden ikke skulle bli ødelagt.

Men en ny tid var i emning.