Kongshavn

Bestefaren til Elise Ross ble født i 1900.  Tettbygd og råsterk, røkte rullings, og hadde han ikke sigarettpapir, rullet han i gråpapir. Plaget av utslett, som forsvant da han begynte å røyke fine kjøpesigaretter på 50-tallet, Sto opp kl fem om morgenen – «må komme i gang med dagen» – og var seig til å jobbe. Vanskelig å komme inn på. Som om han skapte myter rundt seg.Han fortalte at han var skipper på egen jekt bare 16 år gammel. Hun het Aurora og kunne ta 150 favner ved. Vengen var eneste rommet ombord. Både oppholdsrom, soverom, kjøkken og matstove, så det kunne bli trangt når det var en 8-9 ombord. Var kystskipper. Folk mente han hadde slått seg opp på spritsmugling i forbudtida mellom 1919 og 1927. Kjøpte småbruket Bergimellem i Kongshavn i 1928, fikk skraphandler-bevilling i 1930 og opprettet Kongshavn Skrap og Metall, kalt Skrapen, det som nå er Kongskrap.

Gift i 1927 med østerrikske Viktoria Katarina Pedarsky. Hun var sirkusartist og haltet etter en skade. Falt ned fra trapes sa noen, knivkasting som gikk galt, sa andre. De fikk tre barn. Den eldste, Didrik Ross, overtar firmaet og er faren til Elise Ross. Vi møter ham i episode 7, spilt av Espen Skjønberg.

I mai 1946 blir Viktoria funnet druknet. Hun var fullt påkledd. Politiet finner ikke noe kriminelt og henlegger saken som ulykke eller selvmord. Martin Ross hører radio på et pensjonat i Telemark. «Melding til MarcelloRoss på reise i Telemark i en Studebaker lastebil med registreringsnummer L-12462. Ta kontakt med nærmeste politikammer snarest.» Les videre →

Godt nyttår fra familien Ross og alle oss i Radioteatret. Velkommen til 2. sesong som begynner i morgen søndag 2. 1. kl 1500 med et aldri så lite oppgjør mellom Elise og statsministeren.

Fra v: Thomas Bye, Axel Aubert, Lasse Lindtner, Minken Fosheim og Andrea Bræin Hovig. Foto: Ole Kaland, NRK

Her er mor, far og tre barn slik de ble beskrevet da vi jobbet med serien:

ELISE ROSS (Minken Fosheim), 55 år – mor og ektefelle – arvet Kongshavn skrap og metall, som hun døpte om til Kongskrap. BI-kurs, yrkespolitiker i AP, begynte i kommunestyret i Kongshavn. Tre perioder på Stortinget, klar for sin fjerde og aktuell som statsråd. Dyktig politiker med sterke miljøstandpunkter. I kamp med kolleger som ikke våger å være tydlige i kontroversielle saker og bare er ute etter posisjon. Hun ser ikke og langt mindre aksepterer at hun også kan være brutal.

Enebarn, tøff barndom, faren gjorde hjemmet og bedriften til taterleir om sommeren. Moren hysterisk veik. Døde da Elise var 12 år.

Underliggende er hun redd for å være slik mor for sine barn, som hennes egen mor var. Derfor har hun holdt avstand. Pertentlig, nøye med det ytre og sitt ytre, med fasaden.

Vanskelig forhold til datteren Viktoria – ubevisst konkurrent. Nært forhold til sønnen Martin. Fjernt forhold til yngstesønnen Theis, som kom da hennes ambisjoner begynte å få form. Mye dårlig samvittighet som hun slåss mot. Les videre →

En lytter skriver:

ja jeg ble også hekta! fengende spennende, gode karakterer!! Veldig aktuell. Aksenten til afghaneren er litt annerledes i virkeligheten, men veldig bra, musikken er bra, men afghansk musikk er forskjellig. Flott arbeid!!

Bak fra v: Thomas Bye, Erki Halvorsen, Fredrik Berg, Bjørnar Teigen, Axel Aubert, Lasse Lindtner, Kalle Øby, Sigmund Sæverud, Aslak Moe og Morten Thomte. Foran fra v: Cecilie Mosli, Andrea Bræin Hovig, Minken Fosheim, Inger Teien og Birgitte Victoria Svendsen

Her er hovedrollene:

Stortingsrepresentant Elise Ross:  Minken Fosheim. (hør henne) Daglig leder i Kongskrap, Otto Ross: Lasse Lindtner. (her) Viktoria Ross: Andrea Bræin Hovig. Martin Ross: Axel Aubert. (her) Theis Ross: Thomas Bye. (her) Didrik Ross: Espen Skjønberg.

Gudny: Inger Teien. Gundersen: Kalle Øby. Lena Nowak: Agnes Kittelsen. (her) Pater Nowak: Sigmund Sæverud. (her) Sayyid: Bjørnar Teigen. (her) Forsvarsminister Hilde Håvik: Birgitte Victoria Svendsen. Partisekretær Einar Kolsås: Lars Erik Holter. (her) Strategidirektør Clas Molin: Kåre Conradi. (her) Fylkesleder Øyvind Zakariassen: Kim Haugen. (her) Simen Skoglund: Jan Martin Johnsen. Nina: Kaia Varjord. Nyhetsjef Jonas Hov i Dagens Næringsliv: Per Schaaning. John Disraeli: Jan Erik Madsen. Aksel Fagerjord: Pål Sverre Valheim Hagen.

Episodeforfattere: Axel Hellstenius og Christopher Grøndahl. Musikk: Lars Horntveth med Trondheimsolistene. Produksjonsledere: Hege Stabell ,Camilla Liby Clausen og Evy Finholt. Produsent: Carl Henrik Grøndahl

Lyddesignere: Fredrik Berg, Erki Halvorsen, Wenche Ødegaard og Merete Antonsen. Regissører: Morten Thomte, Cecilie Mosli og Aslak Moe. Serien er utviklet av Carl Henrik Grøndahl, Marit Haug og Margret Sævarsdottir etter en idé av Carl Henrik Grøndahl og Tom Remlov.

I episode 7 kommer Espen Skjønberg inn i serien, som Elises far Didrik Ross. Her sammen med Kåre Conradi – Clas Molin.

Andre sesong av Kongshavn, som starter søndag 2. januar, har kanskje et litt annet preg. De første seks episodene er tydelig plot-drevet. Ytre hendelser driver handlingen og presser karakterene til å handle. I andre sesong er handlingen muligens litt mer karakterdrevet. Hovedpersonenes viljer og behov er det som fører oss framover. Vi kommer tettere inn på dem.

Kanskje tydeligst med Elise, som søker tilbake i sitt liv etter å ha fått en god porsjon juling. Hun oppsøker sin far i Solør. Etterhvert får vi også sannheten om Martins Afghanistanerfaring med 15-åringen Aisha.

En lytter har tjuvstartet på andre sesong og skriver:

Jeg har hørt frem til og med episode åtte, og er imponert over produksjonen. Det er synd jeg bare har fire episoder igjen å høre, jeg skulle ønske det var flere. Fortsett den gode jobben dere gjør i Radioteateret.

Støpeskjeen eller ljåen?

Vi beholdt navnet på festen. Jul var midtvintersgildet i norrøn tid, holdt 12. januar. Opprinnelsen til ordet ser ut til å forsvinne bak historiens gåter. Kristendommen erobret slike merkedager, og først i det fjerde århundret ble dagen festet til 25. desember. I andre språk ga kristendommen også navn til festen: Christmas, Navidad, Weinachten. Men de nordiske land bevarte altså det hedenske navnet. Hvem vet – kanskje fordi jul, mørketidsfesten, var så innvevd i livsopplevelsen. En grundig feiring av at solsyklusen snur og livet kommer tilbake med nye spirer og nytt håp.

Tankene som følger, er forsøkt flettet rundt mørket og lyset, og det vi har valgt som logline for Kongshavn: Alt som er skapt, blir til skrap.

Kristendommen ga svære perspektiver til denne lysfesten. Ikke bare snur årssyklusen med løfter om varme, lys, avling og gode dager. Hele menneskehetens historie er vendt om. Gud har så medynk med menneskelivet at han lar seg føde som menneske og lever vår lidelse. (Den kritiske vil selvfølgelig spørre om menneskenes lidelse var en så stor overraskelse for hans allvitenhet at han trengte rundt 30 000 år på å skjønne hva han hadde skapt før han gjør noe?) Uansett – slik tar han alt på seg og viser oss verden slik den kan og bør være. Julen ble en feiring av det godes fødsel.

I ett perspektiv har få kosmiske prosjekter vært så mislykkede som Jesu forsøk på å skape en bedre verden. Les videre →

En lytter skriver:

Flott serie! Ble “hekta” og måtte høre alle episodene i løpet av en uke. Veldig fint med en “oppsetning” som er så dagsaktuell. Likte også tvetydigheten hos hovedpersonene. Pater Nowak og Lena er helt klart de sterkeste karakterene!

2.juledag kl 1500 avsluttes første sesong Kongshavn med sjette episode. Kampen mot gjengen bak Polarsol-skandalen er til ende. Kanskje. Andre sesong begynner 2. nyttårsdag med episode sju.

En lytter, Arne G, er blant dem som har fulgt familien Ross på nettet og er kommet til episode 11. Han skriver:

Nå mot slutten av serien syns jeg også dilemmaene hos karakterene er “dypere” – mer uttalte, lettere å få en relasjon til. I starten var det mer løping og armer og bein, nå virker det som om serien har festet seg mer i sitt eget og i større grad representerer menneskeligheten den i gode stunder er en bærer av. Husker blant annet et øyeblikk i episode ti, der Otto kommer til en erkjennelse (en slags kjærlighetserkjennelse) om at han jo i bunn og grunn ønsker at Elise skal være politiker. Det er også øyeblikk i Martins liv her mot slutten der man endelig for lov å koble seg på ham, han har et snev mer sårbarhet – og mindre skriking og kaving – det gjør ham mer tilgjengelig syns jeg.

Og han spør:

Ser at reaksjonene på serien er positive. Betyr det at Radioteatret vil satse mer på serier av denne kvaliteten fremover?

Det er noen tiår siden Fjernsynsteatret var fjernsynsteater og produserte enkeltforestillinger. Det er seriene som gir seere og lyttere tid og rom til å bli kjent med karakterene, slik du beskriver, og gå i dybden.