Støpeskjeen eller ljåen?
Vi beholdt navnet på festen. Jul var midtvintersgildet i norrøn tid, holdt 12. januar. Opprinnelsen til ordet ser ut til å forsvinne bak historiens gåter. Kristendommen erobret slike merkedager, og først i det fjerde århundret ble dagen festet til 25. desember. I andre språk ga kristendommen også navn til festen: Christmas, Navidad, Weinachten. Men de nordiske land bevarte altså det hedenske navnet. Hvem vet – kanskje fordi jul, mørketidsfesten, var så innvevd i livsopplevelsen. En grundig feiring av at solsyklusen snur og livet kommer tilbake med nye spirer og nytt håp.
Tankene som følger, er forsøkt flettet rundt mørket og lyset, og det vi har valgt som logline for Kongshavn: Alt som er skapt, blir til skrap.
Kristendommen ga svære perspektiver til denne lysfesten. Ikke bare snur årssyklusen med løfter om varme, lys, avling og gode dager. Hele menneskehetens historie er vendt om. Gud har så medynk med menneskelivet at han lar seg føde som menneske og lever vår lidelse. (Den kritiske vil selvfølgelig spørre om menneskenes lidelse var en så stor overraskelse for hans allvitenhet at han trengte rundt 30 000 år på å skjønne hva han hadde skapt før han gjør noe?) Uansett – slik tar han alt på seg og viser oss verden slik den kan og bør være. Julen ble en feiring av det godes fødsel.
I ett perspektiv har få kosmiske prosjekter vært så mislykkede som Jesu forsøk på å skape en bedre verden. Forrige århundre må ha vært det mest ødeleggende i menneskehetens historie, og ett tiår inn i dette nye tyder mye på at det ikke blir bare kos for nye generasjoner heller. Derfor er det da heller ikke dette liv Jesu prosjekt står om, men det neste, det evige liv. Det er det han kan hjelpe oss med. Ja, alt det skapte blir til skrap, men noe i oss bærer evigheten i seg – hvis vi tror slik skriften anbefaler. Det som ble til skrap, skal gjenoppstå som skapt på den ytterste dag. En forestilling man ikke bør utbrodere for konkret.
Alt som er skapt, blir til skrap. Det er en absolutt sannhet. Alt fenomenologisk går til grunne. Kongshavn er i godt selskap når vi tumler med det utgangspunktet. Noen vil kjenne igjen en av våre inspirasjonskilder, HBOs serie Six Feet Under, som slår fast at alle, overalt, alltid ender seks fot under. Eller Henrik Ibsens mytiske skikkelse i Peer Gynt: Knappestøperen, som enkelt og greit sier at Peer har levd seg til skrap, og nå må han resirkuleres. Også Alf Prøysen, en råkvass dikter vi har ufarliggjort, forteller at vi blir til skrap:
Men slipsteinsvailsen går og går
og nå er det je som dreg sveiva i år
Slipsteinsvailsen går og går
og blommer og jinter, je veit å de får:
Når ljåen blir kvass nok og brynet blir med
så kjær dom i mårå og meie dekk ned
og tona som de høre i kveillsro og fred
Det er slipsteinsvailsen som går
og går og går…
Så hva gjør vi og hvem blir vi når vi hører slipsteinsvalsen? Når livsalvoret virkelig går opp for oss? Vår samtid er stinn av alt som hjelper oss med å fortrenge det igjen. I Kongshavn har vi sendt familien Ross – og noen flere – på hodet inn i det uhåndterlige, det som minner oss om vår avmakt og ubetydelighet. Og vi antyder kanskje at det ikke er aggresjon, men refleksjon som gir oss åpninger, sammenheng og liv.
Kanskje er også 12. episode jul i den gamle betydning av ordet?