Bestefaren til Elise Ross ble født i 1900. Tettbygd og råsterk, røkte rullings, og hadde han ikke sigarettpapir, rullet han i gråpapir. Plaget av utslett, som forsvant da han begynte å røyke fine kjøpesigaretter på 50-tallet, Sto opp kl fem om morgenen – «må komme i gang med dagen» – og var seig til å jobbe. Vanskelig å komme inn på. Som om han skapte myter rundt seg.Han fortalte at han var skipper på egen jekt bare 16 år gammel. Hun het Aurora og kunne ta 150 favner ved. Vengen var eneste rommet ombord. Både oppholdsrom, soverom, kjøkken og matstove, så det kunne bli trangt når det var en 8-9 ombord. Var kystskipper. Folk mente han hadde slått seg opp på spritsmugling i forbudtida mellom 1919 og 1927. Kjøpte småbruket Bergimellem i Kongshavn i 1928, fikk skraphandler-bevilling i 1930 og opprettet Kongshavn Skrap og Metall, kalt Skrapen, det som nå er Kongskrap.
Gift i 1927 med østerrikske Viktoria Katarina Pedarsky. Hun var sirkusartist og haltet etter en skade. Falt ned fra trapes sa noen, knivkasting som gikk galt, sa andre. De fikk tre barn. Den eldste, Didrik Ross, overtar firmaet og er faren til Elise Ross. Vi møter ham i episode 7, spilt av Espen Skjønberg.
I mai 1946 blir Viktoria funnet druknet. Hun var fullt påkledd. Politiet finner ikke noe kriminelt og henlegger saken som ulykke eller selvmord. Martin Ross hører radio på et pensjonat i Telemark. «Melding til MarcelloRoss på reise i Telemark i en Studebaker lastebil med registreringsnummer L-12462. Ta kontakt med nærmeste politikammer snarest.» Han får mye sympati – og fra sine motstandere selvfølgelig noen mistanker. De to som var på patologen på sykehuset i Kongshavn da Marcello Ross kom for å se sin hustru, fortalte at han hadde skreket Daddo voro og knust et bord.
Marcello Ross rørte ikke noe i våningshuset i Bergimellem. Han kjøpte et stort hus i Munkåsen, byens beste strøk. Det er der 17-åringen Theis Ross har kommandosentral i kjelleren.
Siste to årene av sitt liv bodde Marcello i en jekt han døpte Homla (Himmel). På skomfarseilet hadde han malt: Hilpra vornus Tjaaroanne fra helkoe miakke. (Hjelp oss stakkarer fra alt ondt). Homla lå ved brygga om vinteren. Han laget seg et underlig alter i vengen. Om sommeren seilte han utaskjærs som om han oppsøkte et forlis. I juli 1983 gikk Homla på grunn på Vestingen utenfor Kongshavn med Marcello Ross ombord. Han hadde vært død i to døgn.
Marcello Ross hadde solid temperament og kunne skjelle ut folk noe gruelig, også når de ikke var til stede. Da kunne det dukke opp ord fra hans fortid: nekli til Bængerske (ned til helvete) – et uttrykk som har fulgt slekten siden. Men han ba fort om unnskyldning og var godt likt av arbeiderne i bedriften, omgjengelig og omtenksom, men meget sparsommelig på grensen til det gjerrige. Han var kremmer tvers igjennom. «Har du ikke øya åpne, tømmer du lommeboka», sa han.
En gang han søkte banklån, dukket han opp med lappete klær og nistepakke, så banksjefen skulle se han ikke sølte bort penger på finklær og restauranter. Noen ganger tapte han på gjerrigheten. Da taubanen på Rjukan ble demontert, sto Marcello Ross med 10 tonn vaier rullet opp på en svær trevinne og fraktet til Kongshavn. En kar fra Vestlandet var villig til å gi 1 kroner pr meter, men Marcello hadde fått det for seg at riktig pris var 3 kroner. Vaieren ble liggende, og til slutt måtte den kuttes med skjærebrenner i lengder på 1,2 meter og selges til Spigerverket for noen øre pr kg.
På sine gamle dager kjørte Marcello Ross rundt i kondemnerte biler han plukket ut og fikset. Særlig hadde han forkjærlighet for Skoda. Han byttet dem rett som det var når noe bedre kom inn. En gang hadde han nettopp skiftet bil og parkerte rett innenfor porten. Gundersen, som var ny i jobben, kjente ikke byttet og sendte bilen rett i fragmenteringsverket. Marcello tok det med ro. Det eneste som gikk med av betydning, var matpakka hans.
Skrapen og ekteparet Ross var ikke godt ansett i Kongshavn. Det ble sagt at en brannbil stjålet i Oslo, skinneganger fjernet fra jernbaneutbygging og all nasking av kabler og stålbjelker havnet her. Alt som forsvant fra Kongshavn, havnet hos Ross, sa de i byen. Politiet fant aldri noe. Men man måtte innrømme at i mellomkrigstidens depresjon var Skrapen en meget verdifull tilvekst med arbeidsplasser og skatteinntekter til Kongshavns magre næringsliv.
Da han var blitt velstående og betydelig investor på 70-tallet og ville gjøre seg gjeldende i Kongshavn, gjorde man det til regel at man var mot alt det Martin Ross var for. Til 50-årsjubileet for Kongskrap i 1980 ville 80-åringen donere flomlys til Kongskirken. Bystyret takket nei. Martin Ross var meget krenket, og i raseri over avvisningen ga han 1 mill kr til et dårlig planlagt og ille gjennomført prosjekt med å restaurere gamle skuter i Salten.