Bjørnstjerne Bjørnson skrev flere skuespill enn Henrik Ibsen. Bjørnson var den som fanget de nye signalene og brøytet vei for sin fire år eldre rival, venn og uvenn. Men Bjørnsons skuespill er døde, sier vi, fordi han var så fanget av samtidens problemer og kamper.
Kanskje det. Men grunnen til at de ikke lever lenger, er trolig like mye Bjørnsons psykologi. Ibsen satt ved en bekk i fjellene ved Gossensass. Når forbipasserende forsøkte å innlede en prat, ble de jaget bort. -Jeg arbeider, sa Ibsen. Han brukte to år på sine skuespill. Det var stort sett det han drev med.
Bjørnson kunne neppe sitte i ro ved en bekk. Rastløs, ufattelig energi, engasjert i alt. Han skrev skuespill innimellom. Han ville ikke klart å være så enstrenget fokusert og avsondret.
Edvard Hoem er kommet med andre bind i sin Bjørnson-biografi. Vennskap i storm. Første bind kom i fjor: Villskapens år. Dette er et storverk. Hoem river Bjørnson ut av litteraturhistorien og setter ham inn i vår nære historie, i en tid med voldsomme brytninger som har formet oss og vårt land.
Men framfor alt leverer Edvard Hoem jækla godt råmateriale for den som tar utfordringen og lager dramaserien om Bjørnstjerne Bjørnson. Hjelpe oss alle – her er det stoff!