Kongshavn

Episode-dramatikerne Axel Hellstenius og Christopher Grøndahl  i Kongshavn fikk et treatment som utgangspunkt. Noen kaller det  en outline. Her er scenene beskrevet, hvem, som er med i dem, hva som skal foregå. Ca 10 sider. Så skal dramatikeren få kjøtt og blod på beinet.

Her kommer eksempler på hva som skjer fra treatment til ferdig manus. Første scene i episode 9. Treatment:

1  HVERDAG PÅ SKRAPEN, OTTO UTE MED INTERKOM

Sjekkerunde. Spør Gundersen på vekta om det skjer noe spennende i himmelen. Hæ? Videokameraet peker rett til værs. Han skal følge med i hva det er oppi de containerne han veier inn. Få skikk på det.

Otto kaller opp Midtlien og spør om lasset med pressa biler de nettopp fikk inn, kommer fra Åsen-brødrene. Bekreftet. Otto minner om at de gutta er så fulle at de ofte glemmer å tømme vrakene for bensin. Sjekk det, de trenger ikke flere eksplosjoner i shreddern.

Gudny på interkommen – telefon fra Andersen i Recyc. (Recyc jobber med å få kjøpt Kongskrap.) Otto lurer på hvor mange millioner de har lagt på nå – si at Otto ringer tilbake.

Otto kaller opp Asbjørn og spør om han har fått igjen lappen. Da kan Asbjørn ta containerbilen i dag, han kjenner vel ruta nå etter å ha kjørt den med Martin flere ganger?

Gudny på interkommen sier at Elise prøver å ringe mobilen hans. Kanskje lurt om han slår den på?

Elise på mobilen – visste de at Martin er dratt tilbake til Afghanistan? Ja. Hvorfor stoppet du han ikke? O: Vi trodde ikke på det. Elise skal til å anklage ham. Otto avbryter: Ikke skyld på meg igjen nå – når verden ikke gjør det du vil. Men du må gjøre noe! Hva da? Spør Otto. Martin dro til Damaskus. Ring ambassaden i Damaskus. O: Tror du ambassaden ser det som sin oppgave å pågripe og hjemsende myndige norske statsborgere fordi mora deres syns de burde vært hjemme?

E: Han afghaneren på Skrapen – hva er det han heter?  O: Sayyid. E: Få tak i han og hør om han har noen forbindelser. Elise: Jeg er redd for Martin, Otto: Dette går bra. Når kommer du hjem fra Kirkenær?

Her er dramatikerens versjon av denne scenen. Les videre →

Martin Ross ville ha recap – dvs få en periode til som ISAF-soldat i Afghanistan. Hans mor, stortingsrepresentanten, bruke sine forbindelser og fikk stanset ham. Hadde han blitt drept i forsvaret av sitt eget land, sier hun, kunne hun kanskje levd med tapet. Men at han skal dø i forsøket på å hindre afghanerne i drepe hverandre? Det har de alltid gjort og det kommer de alltid til å gjøre. Sier hun.

Martin griper muligheten når den kommer. Han verver seg til en krigsherre med opiumspenger. Samtidig lyver han for familien og sier han skal reise jorda rundt i et år. Lena vil følge ham på reisen. Hun steller istand en voldtekt/drap seanse på Bygdøy til ære for forsvarsministeren for å at han skal bli ferdig med Afghanistan-behovene sine.

Så plumper Martin ut med at han skal tilbake til Afghanistan. Lena truer med å gå til pressen med deres Bygdøy-forestilling hvis han reiser. Sayyid, som har vervet Martin, truer med at Lena kan bli utsatt for en virkelig kniv dersom Martin deserterer og ikke reiser.

Martin reiser. For å mellomlande i Damaskus. Vi lånte tittelen på episoden fra Strindberg: Til Damaskus. For å antyde at det kan være flere enn Paulus som får avgjørende aha-opplevelser på de trakter.

Nå tetner det seg til i Kongshavn!

Downton Abbey – en britisk tv-serie som går på NRK1 nå, er virkelig til å ta lærdom av. Ikke minst: legg merke til hvor raskt de går ut av scenene. Det er alltid en utfordring. Både dramatiker og regissør kan han behov for å få fortalt ordentlig, slik at det går inn. Dessuten kan scenen og situasjonen være så god at det er vondt å forlate den før den er uttømt. Kuttene i Downton Abbey etterlater deg alltid med en sult og et driv.

NRK Dramas utmerkede serie Berlinerpoplene er Anne B. Ragdes kastraksjonsfantasier. To av de maskuline urkreftene i norsk teater, Espen Skjønberg og Bjørn Sundquist, ble pent plassert i roller som usedvanlig bortkomne og livsudugelige mannfolk. Sundquist spiller attpåtil en begravelsesagent med seksualangst. Berlinerpoplene er en framifrå studie i tafatte menn. Kvinnene rykker inn for å rødde opp i møkka etter dem og deres liv. Bak disse tafatte menn truer urmannen, deres far, en kjønnskanon som tok for seg og ødela rundt seg i generasjoner.

Mannsportrettene i Berlinerpoplene er altså to ytterpunkter. Enten en hensynsløs pøbel eller en fomlende pusling. Kanskje ikke spesielt nyansert. Noen ville trolig sagt at dette er fullbyrdelsen av en demonisering. At det var kvinnen som kom seirende ut av 68-opprøret. Fram til da hadde hun vært bærer av den demoniske seksualiteten, slik hun fortsatt er det i den islamske verden. Her må hun dekkes til, skjules, omskjæres og steines når hennes drifter ødelegger menns ære. I den moderne vestlige verden er mannen blitt den farlige. Hans seksualitet truer kvinner og barn og er potensielt livsødeleggende. Han er den djevelske skyggen over slekta i Berlinerpoplene. Demoniseringen nådde et høydepunkt i Thomas Vinterbergs dogmefilm Festen.

Og den progressive mannen var mer enn villig til  å alliere seg med denne forståelsen av maskulin seksualitet. Han stilte opp og skammet seg over seg selv når det trengtes.

Det er forunderlig å se at også nye generasjoner føyer seg pent inn i dette mønsteret. I den utmerkede tv-serien Koselig med peis har universet mange likhetstrekk med Berlinerpoplene. Her er ikke monsterfaren bare en skygge. Han er ubehagelig til stede og fortsetter å ødelegge for alle rundt seg. Sønnen Terje sier det som muligens er en kjerne:

Tror ikke jeg har truffet noen på min alder som ikke har en far som er fucked.

Ok.  We´re all fucked, hvis det er poenget. Kvinner som menn. Og dramatikk oppstår når fucked people møtes. Men disse nokså ensidige og begrensende mannsrollene kan også gjøre dramatikken ensidig og begrenset.

Vi var igang med samme opplegget på et tidlig stadium i Kongshavn. Opprinnelig var Otto en mislykket forsker med psykiske problemer. Hans barn var redde for at han skulle slutte å ta medisinene sine når det røynet på. Da vi skjønte at vi på mange måter var fanget av tidens selvfølgelige forståelse, kom befrielsen av Otto, og serien fikk trøkk og liv.

I 3. episode skraper pater Nowak sin gamle Fiat, og han bruker anledningen til å sjekke ut Martin. Han får vondt når Fiat’en blir most i Marte. Her er hun:

Familien Ross - want eller need? foto: Ole Kaland

Familien Ross – hva styrer dem? Hva er de ute etter? Når man skaper dramatikk, finnes det mange modeller og metoder å støtte seg til. Vårt utgangspunkt var dette, som etter min oppfatning er det beste definisjonen på dramatikk:

Somebody wants something badly and is having difficulty getting it.

Det betyr at karakteren må ha det vi i mangel av et greit norsk ord kaller et want. Det kan oppstå underveis, det kan forandres, men det må ha trøkk. Jo mer intenst et want er, desto mer engasjerer vi oss som lyttere. Poenget er ikke om et want er moralsk eller umoralsk, generøst eller selvopptatt eller kriminelt. Det er styrken på want som avgjør vår emosjonelle tilknytning til karakteren.

 Hva er et want?

A clear simple ego-driven goal. It is a physical embodiment for the character’s selfish or self-centered objective. This is an objective or object that is real, concrete and graspable. It is an objective or object that must eventually be surrendered. Laurie H. Huztler.

Martin Ross i Kongshavn – hans want: Han er villig til å brenne alle broer for å komme tilbake til Afghanistan og få hevn over taliban-ledere som voldtok Aisha.   

En karakter som ikke vet hva hun/han vil eller ikke bryr seg noe særlig om hvordan det går, er dårlig dramatisk råstoff. Drivkraften i å forfølge want er å dekke over en smerte som slår ut dersom vi ikke oppnår vårt want. Denne smerten hindrer oss i å fatte vår underliggende need.

Dramatikken i en karakter oppstår fordi vårt want som oftest er i konflikt med vårt need. 

 Hva er et need?

A deep inner longing of which the character is unaware, denies or ignores. This longing represents the true values that are buried deep inside the character. The need requires a set of authentic traits which will make the character feel whole, complete and healed. The need is a deeper human longing for what is good and true. Laurie H. Huztler.

Martin Ross i Kongshavn – hva er hans need? Pater Nowak formulerer det generelt for å få Martin inn i refleksjonen:

En pilegrimsferd drar vi ut på når vi har tatt inn over oss den kjennsgjerning som verden hater: at vi alltid er uferdige. Fragmenter av en helhet vi aldri fatter. Vi er bare vage potensialer, og derfor er livet en evig strid, en kamp med det ufattelige, som aldri lar seg avdekke.

Velger karakteren å følge sitt want fullt ut (Macbeth, Brand) eller fatter han dypere mening i det han holder på med og lar seg til sist styre av sitt need? (Peer Gynt)

Uansett valg betaler karakteren en høy pris. Prisen for å oppnå want er å gi opp need og havne i menneskelig mørke. Prisen for å la våre liv til sist styre av need, er å gi opp investeringen i want, møte den underliggende smerten og måtte gi slipp på det vi slåss for mest av alt.

Hvis karakteren til sist velger want, gir han seg over til frykten og er en mørk skikkelse. Fortellingen ender tragisk. Våger han til sist å legge sitt liv under need, er det en reise med menneskelig utvikling. Det kan, men behøver ikke være en lykkelig slutt. Men er den mest emosjonelt tilfredsstillende for lytteren.

Hva gjør hovedpersonene i Kongshavn?

Espen Skjønberg spiller Didrik Ross

Elise Ross har vært gjennom tøffe runder med selvmordsforsøk og oppsøker sin gamle far Didrik, som har slått seg ned på et bruk i Solør. Didrik sier om seg selv:

Din far har vært en narr og en jålebukk  all sin dag, men mange menn har fryktet meg, og mange kvinner har elsket meg, og min datter er blitt en dronning.

Og hva bygger han det på?

Hans første minner var turene med faren bort til bjørkeskogen. Han hadde fått seg tollekniv og måtte selv skjære kvister til det riset han skulle få juling med. Marcello Ross nølte ikke med å banke sønnen når han mente det måtte til.

Knekker han, er han ikke verdt noe. Blir han til stål, er han den sønnen jeg vil ha,

sa Marcello. Ganske tidlig bestemte Didrik seg for å bli til stål. Les videre →