Espen Skjønberg spiller Didrik Ross
Elise Ross har vært gjennom tøffe runder med selvmordsforsøk og oppsøker sin gamle far Didrik, som har slått seg ned på et bruk i Solør. Didrik sier om seg selv:
Din far har vært en narr og en jålebukk all sin dag, men mange menn har fryktet meg, og mange kvinner har elsket meg, og min datter er blitt en dronning.
Og hva bygger han det på?
Hans første minner var turene med faren bort til bjørkeskogen. Han hadde fått seg tollekniv og måtte selv skjære kvister til det riset han skulle få juling med. Marcello Ross nølte ikke med å banke sønnen når han mente det måtte til.
Knekker han, er han ikke verdt noe. Blir han til stål, er han den sønnen jeg vil ha,
sa Marcello. Ganske tidlig bestemte Didrik seg for å bli til stål.
Hans beste stunder i barndommen var sammen med moren, østerrrikske Viktoria. De snakket tysk om den store verden der ute og om å opptre for fyrster og prinsesser. Hun lærte ham å sjonglere, en kunst han utviklet langt og som han brukte til å skaffe seg beundring. Hun ville lære ham å spille klarinett. Han nektet. Morens innestengte toner skremte ham, og hele livet hatet han musikk.
Da han var 7 år, kom tyskerne, og offiseren som hadde mye med skraphandelen å gjøre, fikk interesse for den tysktalende og oppvakte gutten. Didrik tilbrakte mye tid sammen med soldatene. Da faren forsvant i 1943, var Didrik 12 år. Han var lettet, men måtte jobbe lange dager i skraphandelen. Da moren druknet i 1946, var han 14. Han gråt ikke og ble rasende når noen ville trøste ham.
Flyttingen til det store huset i byens beste strøk på Munkåsen var et sjokk for Didrik. Han fikk et ras over seg – følelsen av å være annerledes, stamme fra en annen klasse, bli sett ned på, skamme seg over sin bakgrunn. Han løy på seg fransk skipsreder på farssiden og tysk slottsherre på morssiden. Han var ikke sønn av skraphandlere, han var adoptert. Somrene etter krigen var han med faren til Nord-Norge og hjalp til med demonteringen. Da han kom hjem, diktet han historier om spennende besøk hos morens familie i Østerrike.
Han lærte seg å snakke fint, bruke sjarm og utseende til å bli populær, ble en ettertraktet kavaler i pene pikers hjem. Alltid god til å skaffe og fikse tekniske ting.
Hans to yngre søstre var redd ham.
Didrik ble innkalt til rekruttskole på Evjemoen sommeren 1951 i Luftvernbatteriet/Brig 512 og ble sendt med M/S «Kronprins Olav» 25. september til Tysklandsbrigaden i Schleswig-Holstein..
Sannsynligvis det beste året i Didriks liv. Hans språkkunnskaper og talenter som fikser og skraphandler ble raskt lagt merke til, og han ble overført til Forsyningskompaniet. Unntakstilstanden ga ham muligheter: Kvinner som solgte seg for enhver mulig materiell fordel, tørste unge menn som kjedet seg på fritiden. Didrik bygget opp sin egen skjulte bedrift med forsyning av tobakk, alkohol og kvinner til soldatene. Like før Brigade 512 skulle dra hjem til Norge, ble en speilglassrute slått inn i en sentrumsforretning i Flensburg, og mange fotoapparater stjålet. Saken ble aldri oppklart. Da Didrik Ross kom hjem i mai 1952, var han ganske så velstående og økonomisk uavhengig av faren, som ville ha ham inn i firmaet.
Didrik tok artium på Kongshavn gymnas i 1950 og fikk gode karakterer. Høsten 1952 begynte han på NTH i Trondheim for å bli maskiningeniør.
De første ti årene fungerte Didrik godt i firmaet og samarbeidet med faren var bra. Med sin sivilingeniør-kompetanse så Didrik behovet for å forbedre maskinpark og utstyr på Skrapen.
Tidlig på 60-tallet kjøpte han en hydraulisk presse for tynnjern og overtok en alligatorsaks med elektromotorer fra Spigerverket. Noen år senere kom de første vaierkranene. I 1968 investerte han i en større hydraulisk saks. Den var første av sitt slag i Norge, hadde 500 tonn trykk på kniven og kunne kutte både lastebiler og jernbanevogner. Dermed ble det enklere å bearbeide skrapmetallet i Seilvika framfor å skjære det opp med håndmakt på rivningsstedet og frakte det direkte til kundene. Først og fremst var det skrap som kom inn fra nærområdene som ble bearbeidet i Kongshavn, men etter hvert ble det vanligere å gjøre det med skrap som kom langsveisfra med tog.
I løpet av 60-tallet gikk industriområdet i Seilvika over fra å være en ren lagertomt til å bli et industriområde med atskillig støy. I 1972 fikk Kongshavn skrap og metall sin første containerbil, en Volvo som ble kjøpt brukt.
Med sin sjarm og sine kontakter ble Didrik Ross del av the establishment i Kongshavn. Han tok et. grep til som ble avgjørende for firmaet. Etter at rasjoneringen av biler ble opphevet i 1960, begynte bilvrak å bli et samfunnsproblem. Manuell sortering av alt materialet i en bil var håpløst arbeidskrevende. Didrik fikk med seg ordføreren i Kongshavn og banksjefen i Kongshavn Sparebank og dro til Tyskland for å se hvordan man håndterte problemet der. Resultatet ble investering i et bilfragmenteringsanlegg med tilhørende hydraulisk magnet- og grabbekran. I 1975 ga myndighetene konsesjon, og anlegget ble innviet i 1976. I femten år framover var Kongshavn skrap og metall den eneste bedriften i landet som kunne håndtere store mengder bilvrak på en forsvarlig måte.
Konflikten med faren Marcello Ross
Didrik var støttende og blid sammen med faren, men overfor forretningsforbindelser omtalte han Marcello Ross som en antikvitet og kalte ham Dinosauren. Han nedvurderte alt som var bygget opp før han selv kom inn i firmaet. Han brukte svært mye penger på representasjon, noe som etter hvert irriterte faren.
Kollisjonen kom da Marcello Ross grep sønnen i løgn. Fete kontrakter som var inngått, var ikke så fete. Noen kontrakter var slett ikke inngått. Verst av alt: Didrik hadde åpenbart slått seg på heleri.
En gammel kompis fra Tysklandsbrigaden hadde spesialisert seg på å raide byggeplasser og lagre for kobber og andre edelmetaller. Didrik tok unna det han kunne skaffe. Dette foregikk i ti år. Marcello kom over en leveranse. Han ble rasende. Han hadde alltid vært streng på å drive innenfor loven. Han hadde brukt år på å bygge opp et godt forhold til fylkesskattesjefen, som stadig var på jakt etter salg uten kvittering, og politiet, som jaktet tjuvegods. Nå stolte man på Marcello Ross. Trodde virkelig Didrik at dette ikke ville komme ut før eller senere? Hva trodde han ville skje dersom politiet tok Martin Ross i å dekke over slikt?
For å berge firmaet måtte Martin Ross politianmelde sønnen. Konfrontasjonen mellom dem skal ha endt med fysisk slagsmål mellom far og sønn da Didrik brølte mot faren at han var vokst opp i et nedverdigende taterhelvete, at faren hadde plaget moren på sjøen, at han hadde ødelagt livet for sine barn og nå i ren misunnelse ville ødelegge den dyktigste og mest begavete i familien ved å gjøre ham til syndebukk for sin egen udugelighet.
Didrik Ross ble dømt og sonet 18 måneder for heleri. Da han hadde sonet ferdig, var han plassert som kontorsjef i firmaet. Didrik fant seg i det uten bråk. Didrik Ross skapte en ny Didrik da han hadde sonet. Nærmest en Kristus-skikkelse for bransjen. Tidligere hadde det vært noe frynset over skraphandlervirksomheten. Nå hadde han sonet for alle gamle synder. Han snudde gammel benektning om til et smykke:
– Jeg skjems ikke over å bli kalt skraphandler. Hvordan ville det sett ut her i landet uten sånne som oss, tror du! Har hatt egen skraphandel fra jeg var seks år. Da samlet jeg blikkbokser, gamle hestesko og annet skrap og solgte ukens fangst til faderen hver lørdag. Jo, jeg har det nok i blodet,
fortalte han til lokalavisa Borgeren. Da Otto Karlsen kom til Skrapen som selvproletarisert ml-er og etterhvert giftet seg med Didriks eneste barn, datteren Elise, trakk Didrik seg ut av driften og slo seg ned i Solør. Han fikk en sønn da han var 70 år.