NRK Dramas utmerkede serie Berlinerpoplene er Anne B. Ragdes kastraksjonsfantasier. To av de maskuline urkreftene i norsk teater, Espen Skjønberg og Bjørn Sundquist, ble pent plassert i roller som usedvanlig bortkomne og livsudugelige mannfolk. Sundquist spiller attpåtil en begravelsesagent med seksualangst. Berlinerpoplene er en framifrå studie i tafatte menn. Kvinnene rykker inn for å rødde opp i møkka etter dem og deres liv. Bak disse tafatte menn truer urmannen, deres far, en kjønnskanon som tok for seg og ødela rundt seg i generasjoner.
Mannsportrettene i Berlinerpoplene er altså to ytterpunkter. Enten en hensynsløs pøbel eller en fomlende pusling. Kanskje ikke spesielt nyansert. Noen ville trolig sagt at dette er fullbyrdelsen av en demonisering. At det var kvinnen som kom seirende ut av 68-opprøret. Fram til da hadde hun vært bærer av den demoniske seksualiteten, slik hun fortsatt er det i den islamske verden. Her må hun dekkes til, skjules, omskjæres og steines når hennes drifter ødelegger menns ære. I den moderne vestlige verden er mannen blitt den farlige. Hans seksualitet truer kvinner og barn og er potensielt livsødeleggende. Han er den djevelske skyggen over slekta i Berlinerpoplene. Demoniseringen nådde et høydepunkt i Thomas Vinterbergs dogmefilm Festen.
Og den progressive mannen var mer enn villig til å alliere seg med denne forståelsen av maskulin seksualitet. Han stilte opp og skammet seg over seg selv når det trengtes.
Det er forunderlig å se at også nye generasjoner føyer seg pent inn i dette mønsteret. I den utmerkede tv-serien Koselig med peis har universet mange likhetstrekk med Berlinerpoplene. Her er ikke monsterfaren bare en skygge. Han er ubehagelig til stede og fortsetter å ødelegge for alle rundt seg. Sønnen Terje sier det som muligens er en kjerne:
Tror ikke jeg har truffet noen på min alder som ikke har en far som er fucked.
Ok. We´re all fucked, hvis det er poenget. Kvinner som menn. Og dramatikk oppstår når fucked people møtes. Men disse nokså ensidige og begrensende mannsrollene kan også gjøre dramatikken ensidig og begrenset.
Vi var igang med samme opplegget på et tidlig stadium i Kongshavn. Opprinnelig var Otto en mislykket forsker med psykiske problemer. Hans barn var redde for at han skulle slutte å ta medisinene sine når det røynet på. Da vi skjønte at vi på mange måter var fanget av tidens selvfølgelige forståelse, kom befrielsen av Otto, og serien fikk trøkk og liv.