Kongskrap lever høyt på vår overflod og kan få sin selvfølelse styrket ved å vite at bedriften henter inn vår sløsing ved å få den tilbake til produksjon igjen. Men Otto Ross har utvilsomt tenkt disse tankene:
I første halvdel av det 20. århundre – da Kongskrap ble til, produserte verden varer som var helt livsnødvendige. I andre halvdel skapte vi maskiner og programvare som gjorde det lettere og billigere å produsere dette livsnødvendige. I begge tilfelle ble det skapt nytte som ikke stanset ved sluttbrukeren.
De siste 20 årene har det meste av vår teknologiske utvikling og produksjon vært innstilt på å fyre opp under vår personlige tilfredsstillelse – med slikt som større flatskjermer, iPod, Facebook, alt som kiler oss og styrker vår identitet som forbrukere.
Det er kanskje ingen tilfeldighet at dette skifte i teknologi faller sammen med økonomiske problemer verden over, når så mye av den tekniske kreativitet, kompetanse og kapasitet går med til å underholde oss?
Og hva kommer etter: «Jeg sitter her. Gi meg noe nytt og spennende!»?