Musikktips til påske

Det går mot påske, noe som også avspeiles i klassiske CD-utgivelser. Den anerkjente russiske sopranen Anna Netrebko debuterer som barokksanger på en ny CD, i et av påskens mest kjente og gripende verk, Stabat Mater av Pergolesi. Velklang til tross, dette blir tungt og stilistisk flatt. 

Den russiske sopranen Anna Netrebko. Foto: Dario Acosta

Pergolesis Stabat Mater har 12 arier og duetter med strykere og orgel som handler om Marias lidelser ved foten av Jesu kors. Dette er kirkemusikk på italiensk vis. Det vil si at det er mye fokus på vakre melodier i en enkel rytmisk barokkutforming,  som nok var med på å gjøre verket til en umiddelbar suksess på 1700tallet, og populariteten har holdt seg til den dag i dag.

Netrebko og den italienske altsangeren Marianna Pizzolato har to myke og velklingende operastemmer som blir en rundt kremaktig mix i de mange duettene. Men som tung sjokolade og vanlijesaus blir de liggende som et for tungt lokk oppå det slanke byggverket under. Der er det rytmiske begevelser og harmoniske spenninger som som ikke greier å drive dramatikken fremover på denne innspillingen.

Santa Ceciliaorkesteret fra Roma med den kjente operadirigenten Antonio Pappano gjør en del forsøk på å lette opp klangbildet, med vibratofrie strykere og noen friske retoriske utfall, men Pappano har ikke fått sangerne med på sin barokkstilistike tilnærming. I stedet venter han på at de skal få synge fulltonende klanger helt ut i hver frase.

I Netrebkos barokkdebut høres det ut som om hun forsøker å tone sin ellers så uttrykksfulle operastemme ned, uten å ha så mye nytt å tilføre. Da står man igjen med en velklang som blir mer statisk enn uttrykksfull, noe som er uvanlig når vi snakker om en sanger av Netrebkos kaliber. Men vi kjenner henne utelukkende fra klassisk og romantisk repertoar, barokk er nytt for henne og krever andre retoriske virkemidler.

Dette blir ikke en innspilling som treffer hjertet dessverre. Jeg er ingen tidligmusikkpurist, men vil du ha tak i dramatikken i dette enkle og gripende verket vil jeg heller anbefale deg å gå for en mer tidsriktig innspilling.

Min anbefaling er en innspilling fra 1989, med den britiske sopranen Emma Kirkby og kontratenoren James Bowman, akkompagnert av The Academy of Ancient Music dirigert av Christopher Hogwood.

 Hør hvordan sangerne her greier å lage lange spenningsbuer i den berømte åpningssatsen Stabat Mater dolorosa, i tett samspill med strykerne.  I motsetning til Netrebko/Pizzolato er alle parter her enige om å være sparsomme med vibrato, og det kler samspillet i denne musikken spesielt godt. Linjene er uvanlig lange, og strykerne dobler ofte sangerne om de samme tonene. Da er det godt å være enige om hvordan man skal forme tonene frem mot et felles mål.