Kommentar til Hjernevask 2:7 ”Foreldreeffekten”
Av Leif Edward Ottesen Kennair, Instituttleder, Psykologisk Institutt, NTNU
Etter programmet forventer jeg et nytt stormløp mot genetisk determinisme. Det vil bli hevdet at jeg, Plomin, Harris, Eia etc mener at alt skyldes gener.
Det er den enkle konklusjonen – at genene påvirker.
Men det er verken nytt eller spennende. Det er viden kjent. Likevel er det mye dårlig forskning som ser på barn og foreldre, og konkluderer med at når barn ligner på foreldrene så må det skyldes at de etterligner foreldrene.
Men det gjelder – som Harris påpeker – ikke dialekt… det bør gi grunn til ettertanke.
Konklusjonen fra mange års atferdsgenetisk forskning er rimelig tydelig: Faktisk er det slik at dersom barn ligner på foreldrene, eller søsken ligner på søsken (i utseende, personlighet, IQ, atferd etc) så skyldes det at de deler gener. De er i slekt.
La meg kort kritisere den vanlige utviklingsforskningen før jeg tar opp det riktig spennende funnet fra atferdsgenetikken:
Det er helt vanlig innen utviklingspsykologisk og annen samfunnsvitenskapelig forskning å sammenligne barnas atferd med foreldrenes atferd. Man måler eller observerer noe foreldrene gjør og noe barna gjør og ser om det er noe samvariasjon. Ofte finner man dette. Og ofte tenker man at siden foreldrene gjør det de gjør (drikker, røyker, studerer, er utadvendte, eller engstelige) før barna viser sin atferd så kan man anta at samvariasjonen også uttrykker en årsakssammenheng. (Det er egentlig ikke lov i slike studier, men i og med at ”stimulus” kommer før ”respons”, så virker det rimelig).
Men her er det viktig å stoppe opp. Det er noe som mangler i dette. Det er ikke to uavhengige utvalg. Det finnes et forhold som forstyrrer. Nemlig det faktum at barn og foreldre er i slekt.
Her blir det svært tydelig hvem som bryr som om genetikk og biologi, og de som er naive i forhold til dette – det er det samme om de hevder at genetikk er viktig, om de ikke på dette tidspunktet kontrollerer for genetikk så er det som om de mener genetikk ikke på noen måte har en påvirkning! På den måten vil mye av det som har fått gode ord på seg for å være fremragende forskning på miljøfaktorer kunne vise seg å være slapp genetisk forskning. Det gjelder mesteparten av psykologisk og samfunnsvitenskapelig forskning på utvikling.
Dersom gener har alt å si, og foreldre og barn er 50% genetisk like, så bør man forvente 50% likhet. Sannheten er at man sjelden finner så stor likhet. Problemet er da at man ikke vet om det er genene, eller miljøpåvirkning som skaper likhet.
Som nevnt over – dersom man finner likhet er det nok effekten av gener man har målt. Og når alt kommer til alt, gitt at utvalgene er 50% like, så bør man være svært tilbakeholden med å behandle dem statistisk som uavhengige.
Det er viktig at programmet klarer å formidle dette – ellers vil ikke forskning på utvikling være god nok; vi kommer ikke til å faktisk skjønne hvorfor barn blir som de blir og utvikler seg som de gjør.
Det viktigste funnet fra atferdsgenetikken er likevel dette:
Miljøet påvirker barnets utvikling!
OK, jeg skjønner om det virker mindre oppsiktsvekkende. Poenget er at man må være presis. Det er to viktige forhold her:
1) Atferdsgenetikere er ikke biologiske determinister, og i motsetning til hva kritikerne skulle mene: Gitt hva jeg skrev over, så hadde aldri miljøorienterte forskere metoder som kunne finne ut hvilke miljøfaktorer som påvirker – det var det atferdsgenetikerne som utviklet. Alle har egentlig alltid ment at både miljø og biologi påvirker – derfor er det miljøorienterte forskere som har vært litt i grøften, ved ikke å ta begge faktorer i betraktning. Og litt late, ved ikke å utvikle metoder som sto i forhold til egen grunnforståelse av hva utvikling skyldes. Så kritikk mot ”ekstreme” atferdsgenetikere bør stanse – det er de som forholder seg til begge faktorene.
2) Det finnes forskjellige effekter av miljøet: A) Delt miljø – det vil si miljøfaktorer som gjør familiemedlemmer likere. B) Ikke-delt miljø – miljøfaktorer som gjør familiemedlemmer mindre like.
Det som ofte er satt opp som motsetninger er miljøfaktorer som gjør medlemmer av samme familie likere og genetikk (som også gjør medlemmer av samme familie like). Den generelle konklusjonen her er rett og slett at det er slik at den typen miljø nesten ikke har noen effekt i det hele tatt. Tenk på det – tenk for like alle søsken hadde vært, og hvor like de hadde vært foreldrene, om de var 50% genetisk like og miljøet i tillegg gjorde dem enda likere.
Vel, her kunne man kanskje reddet denne typen miljø om genene ikke hadde effekt. Men tvillingsstudier slår det grundig fast: desto likere genetisk desto likere på alle målbare psykologiske trekk, evner og atferder. Konklusjonen: Foreldre former ikke barn.
Dermed er alle teorier fra personlighetspsykologien i større eller mindre grad feil (alle de avledede sosialiseringsteoriene fra samfunnsvitenskapene likeså, selvsagt).
Det er nemlig slik at miljøet påvirker, men miljøet gjør søsken mindre like. Og vi står i dag i en situasjon der vi rett og slett må innrømme at vi ikke vet hvorfor lille Per blir utadvent, eller lille Lise får en tvangslidelse. I dag er faktisk en av de beste forklaringene: Tilfeldighet. Eller de mange komplekse interaksjonene mellom gener og milliarder av ulike stimuli. Noen hevder at det gjør at vi aldri vil oppdage hvorfor folk blir som de blir.
Inntil videre er det derfor slik jeg som klinisk psykolog sitter i denne situasjonen: De fleste pasienter ønsker å vite hvorfor de har fått sin tvangslidelse, depresjon eller generaliserte angstlidelse. For noen år siden ville en hver psykiater eller psykolog som var verdt noe kunne fortelle dem at det var fordi de enten hadde for streng toaletttrening, møtte kritiske stemmer som barn, eller hadde bekymrede rollemodeller. I dag vet vi ikke. Utover at noe skyldes genetikk. Tidligere kunne man ikke behandle tilstandene derimot, i dag har vi i det minste effektive behandlinger!
Videre lesning
Forskere bør lese Torgersen, Turkheimer, Scarr, Harris og Plomin sine artikler og bøker.
En enklere innføring: Kapittel om atferdsgenetikk og evolusjonspsykologi i Hagen, Nysæter og Kennair (2009). Innføring i personlighetspsykologi. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.
To andre lettere innføringer i tenkningen:
Harlem, S.K. (2004). Har foreldre betydning for barns utvikling av personlighet? Psykologisk Tidsskrift. http://www.svt.ntnu.no/psy/pt/artikler/2004.1.harlem.pdf
Kennair , L.E.O.(2008). Biofobi og biologisme: Om den ideologiske motstanden mot biologiske perspektiver innen moderne samfunnsvitenskap. Impuls : Tidsskrift for psykologi, 62, 10-23
Fantastisk program! Jeg liker at disse tingene blir presentert på en måte som gjør at jeg forstår og blir interessert! Takk takk.
Nå kjenner ikke jeg så godt til verken den sosiologiske eller den biologiske forskningen på dette feltet, men en ting jeg stusset på var eksempelet med at adoptivbarn har samme IQ som sine biologiske foreldre, og at dette motbeviser f.eks. Hernes sine påstander om foreldres påvirkning. Hernes har jo, så vidt jeg vet, aldri skrevet om IQ. Poenget er jo at foreldrenes bakgrunn er med på å påvirke hva barna ender opp som. Altså, at en akademiker får barn som blir akademikere. Det har jo ikke noe med IQ å gjøre. Man kan ha lav IQ, men bli akademiker, eller høy IQ uten å bli akademiker. Ser den genetiske forskningen noe på hva man ender opp som, i kontekst av foreldres bakgrunn også i forskningen på adoptivbarn?
En annen ting som Eia ikke får frem, og som kanskje skyldes manglende forståelse for, eller kunnskap om statistiske metoder, er at man fint kan bygge samfunnsvitenskapelige, statistiske modeller, uten å ta direkte hensyn til biologi. Rent teknisk vil den genetiske faktoren være en del av modellen som en del av den uforklarte variansen.
Dersom man tenker en regresjonsmodell, hvor y er hva man ønsker å forklare (for eksempel hvorfor noen blir akademikere), mens x1 x2 x3 x4 er de forskjellige forklaringene på y (for eksempel foreldrenes utdanning (x1), foreldrenes inntekt (x2), utdanningsnivået i bydelen man vokser opp i (x3), kvaliteten på skolen man går på (x4) osv)
Da har vi en modell hvor: y=b1x1+b2x2+b3x3+b4x4+e
e (epsilon) er i en slik modell det såkalte restleddet. I dette oppsamlingsleddet er den uforklarte variansen, altså variasjonen mellom enhetene som ikke kan forklare av x1 x2 x3 x4. Her kan for eksempel genetiske faktorer ligge. Selv om man ikke modellerer genetikk direkte inn i modellen er det altså inkludert, men det er en del av en hel haug forklaringer man ikke modellerer eksplisitt.
Hei, digger programmet 🙂
Jeg jobber som ungdomsarbeider, og det som ble sagt i siste episoden av hjernevask, er stikk motsatt av det jeg har blitt lært. Har gått kurs på kurs og blitt fortalt at miljø er absolutt det viktigste. hehe.. men verden er komplisert 🙂
Men jeg har egenlig et spørsmål en god venn av meg lurte på 🙂
Han har foreldre og familie som lever ev festing, rus og problemer.
dette medførte at han måtte vekk, og bo hos fosterforeldre og tilslutt på ungdoms institusjon. Han lærte seg og leve et såkalt «rolig» liv. som innebærer, jobb, rolig familieliv, følger norsk lov til punkt og prikke. Ja man kan rett og slett ikke se på han at han kommer fra et vanskelig hjem.
Det han lurte på er om hans unger vil bli sånn han er no? eller at de vil «arve» oppførselen sin fra sine foreldre (altså fest, rus, problemer)
????
Dere har sikkert ikke noe svar på dette, men det er jo et interresant spørsmål 🙂
Hadde vært spennende å sett en studie av korrelasjonen mellom traninntak og IQ. Far min påstår at det er en sammenheng. ( Har unger i huset som ikke er særlig glad i tran.. )
Her nevnes ikke det faktum at man svært ofte kan sette folk i båser etter om de er enebarn, store bror/ søster etc.
Det vil naturligvis gjøre at søsken blir ulike. Ansvar og utfordringer for en storebror og en lillebror er svært ulike og miljøet de vokser opp med er således også svært forskjellig.
Det er en ting som ikke har blitt belyst i serien til nå; personlighet. Jeg mener at vi er født med personlihet, kall det gjerne sjel hvis du er religiøs, og at denne er helt uavhengig av arv og miljø. For meg er det tre faktorer; arv, miljø og personlighet. Så kan man selvfølgelig diskutere forholdet mellom disse..
Forøvrig må jeg si at det er en bra serie og at Eia gjør en bra figur.
ALLE teorier er i større eller mindre grad feil. Dette gjelder ikke bare i personlighetspsykologi men i vitenskapen generelt. Dette er elementær vitenskapsfilosofi. Det å påpeke at personlighetsteorier også inneholder elementer som ikke er støttet empirisk kan ikke sees å være en seriøs kritikk av noen av dem.
Personlig er jeg for et syn på arv og miljø hvor begge deler er viktig. Jeg liker å bruke Donald Hebbs illustrasjon. Hva er viktigst for et arealet av et rektangel? Bredden eller høyden?
Programmet Hjernevask er et program med både styrker og svakheter. Programmet viser helt klart at i løpet av de siste 20-30 årene har det forekommet et paradigmeskifte innenfor adferdspsykologi, og slike skifter vil ofte legge en del forskere nakne tilbake i grøfta. Samtidig mister programmet en stor dose vitenskapelig troverdighet grunnet rå klipping, unyansert fremstilling og alt i alt rått parti med tanke på ressurser og stjernestatus blant flere av de individuelle intervjuobjektene.
God forskning betyr ikke nødvendigvis å ta hensyn til alle mulige faktorer, men å kunne fremme sitt syn ved hjelp av god vitenskapelig metode med hypoteser som lar seg motbevise. I så å si all forskning må man ta i bruk forutinntatte holdninger, dette gjelder like mye adferdsgenetikere som såkalte «tverrfaglige» kjønnsforskere.
Harald Eia forsøker å slå ting i bordet som fast og avgjort, flere ting som ikke kan vitenskapelig bevises, ikke ennå.
Miljø er komplisert og vanskelig å ta høyde for i empiriske forsøk. På en måte synes jeg kjønnsforskere gjør rett i å forsøke å isolere miljøpåvirkning ifra genetisk påvirkning. Samtidig burde folk som Lorentzen være klar over at det er nettopp det kjønnsforskningen gjør, nemlig å se på miljø som en uavhengig faktor.
Jeg mener at foreldre i stor grad kan påvirke sine barn, men samtidig vil vi bli påvirket av alle de små tingene som hender i livet vårt, vi blir påvirket av så mange miljøer hvor våre foreldre ikke er en faktor, vi blir tilogmed påvirket av oss selv. Genetikk er en faktor i så å si alle disse situasjonene, hvordan vi takler det, hvordan vi vektlegger og ubevisst tar stilling til en emosjon eller et problem. Samtidig er miljø også en faktor i mange typisk genetiske situasjoner.
Man kan gjøre empiri på eneggede tvillinger som vokser opp hos ulike adoptivforeldre, sammenligne likheter. Men på samme måte kan man også gjøre empiri på eneggede tvillinger som vokser opp hos sine biologiske foreldre, sammenligne forskjeller (for de finnes det mangen av).
Hva er viktigst? forskjellene eller likhetene? Hva er viktigst i arealet av et rektangel med to høyst ulike lengder på bredde og høyde? De er like viktige begge to.
Akk, så mange flotte synspunkter i programmet Hjernevask, synd at Eia ødelegger den vitenskapelige profilen med sine egen fastlåste holdninger og agenda.
Jeg synes Eia kunne gått litt mer ydmykt til verks, samt stilt kritiske spørsmål også til genetikerne. Nå virker programmet vel mye som en hevn fordi han en gang kom til å studere sosiologi og ikke biologi. Han burde tatt i betraktning historien. Troen på at kvinner ved sin natur ikke var skikket til en rekke oppgaver i samfunnet, førte til kvinnediskriminering. Troen på medfødte rasemessige forskjeller på mennesker, med den europeiske, hvite som den ypperste rase, har vært til ulykke for afrikanere, indianere, jøder osv. Det var helt nødvendig å komme bort fra denne arvemessig begrunnede rasismen. Det ble for fler og fler helt tydelig at når mennesker ble satt inn i bedre miljøer, så kunne de bli andre og bedre mennesker. At man i nyere tid har viet seg mer til miljømessige forklaringer på menneskers adferd, har skjedd som en historisk nødvendighet, og resultatene har vært gode.
Det eneste man egentlig vet med sikkerhet er at personlighetsforstyrrelser innen det psykopatiske spektrum
(dyssosial personlighetsforstyrrelse, antisosial personlighetsforstyrrelse, histronisk/dramatiserende personlighetsforstyrrelse, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse) er sterk arvelige og i vesentlig grad skyldes arv
De som finner disse teamene svært interessante, oppfordres til å legge igjen noen år på universitetet. Alle teamene som diksuteres er av typen «høna-eller-egget». Dette er diskusjoner/debatter som på mange måter var ferdig debatterte for mange år siden. Forskere kalles forskere fordi de fordyper seg innen et felt, ikke fordi de til enhver tid fokuserer så bredt som mulig.99% av alle forskere vil uten å blunke anerkjenne biologi og sosiologi som komplementære forklaringer/forklaringsmodeller. Det er greit at Eia er «nyskjerrig», men måten ting diskuteres på virker å være preget av et tydelig valg han tok for endel år siden: Han valgte underholdning og ikke vitenskap.
Tror ikke forypning er løsningen på dette, snarere tvert om, spissing av generelle almenfag bør være målet. Og i størst mulig bredde. Studer litt ontologi, her kan man finne felllesnevnere som stimulerer til ny viten. For mye fordypning vil tvert om stenge for viktige serotonale signaler, slik at man sløves ad faglig vei. Eia utfordrer det andre sosiologer synes er skummelt, det er slik man utfordrer sitt personlige skrekk-kabinett.
Det som stadig frustrerer meg i disse debattene og programmene, er mangelen på veldefinerte begreper. Et eksempel er det som er tatt opp rundt IQ, intelligenskvotient. At barn arver IQ mer gjennom gener enn gjennom miljø, er ikke så overraskende. Men som Jan Hansen kommenterte ovenfor, har dette lite med hvilken hylle man havner på. Jeg kjenner også stokk dumme akademikere, og meget smarte rusmisbrukere, for å ta stereotypienes ytterpunkter. Et annet eksempel er når man avfeier miljøets betydning for sluttproduktet (,altså hvordan man til slutt «blir»), uten å ha studert de riktige faktorene. For å lykkes på skolen, er det ikke så viktig om man har gode gener (har arvet høy IQ), eller er blitt oppfordret til å lese Tolstoj (har akademiske foreldre), men om man kan klare å konsentrere seg, altså være tilstede med tanker og følelser når frøken forkynner! Og for å finne ut hvem som klarer det, og hvorfor, kan man ikke studere forhold rundt barnet når det er fem eller elleve år, men når det er to måneder og ett år! Det er da grunnlaget for trygghet legges, til dels uavhengig av gener. Joda, genene skiller oss her også, noen er mer robuste enn andre, men hvis ikke et spebarn stimuleres på riktig vis, vil det mennesket aldri kunne få en indre ro og trygghet til å stole på andre, knytte seg til andre, sitte stille i en klassesituasjon, interagere med andre osv. Barnet kan likevel bli et «geni», slik Bjørneboe og van Gogh ble det, men skjebnen er beseilet. Dette ble svært freudiansk, men jeg vil likevel fortsette å forfekte det. Og hullene i forskningen både hos biologene og sosiologene vil jeg hevde er problematisk store, i begge leire. Hos genetikerne fordi de påviser en sammenheng, f.eks. om IQ, men bruker funnene i ulovlige konklusjoner og implikasjoner. Og hos sosiologene fordi de aldri var konfronterende nok i studiene sine. Hvem spurte noen gang forskningsmaterialet sitt: «Hvor snill var du med ditt spebarn? I hvilken grad tok du hensyn til barnets behov, og i hvilke sammenhenger? (dette gjelder vel i like stor grad genetikerne…) Dette er forhold som i mye større grad er avgjørende for om man lykkes i skolen og i livet, enn om man fikk lytte til klassisk musikk og lese Tolstoj. (Leste man derimot Hermann Hesse…!)
Jeg ser en økende tendens til å ville bort fra Freud som forklaringsmodell for dette og hint, og i den iveren er det for mange vitenskapelige overtramp. Problemet er jo at de aller fleste forskere, i begge leire, er foreldre selv, eller på ett eller annet vis kjenner på skyldfølelsen for hvordan det gikk med en datter eller en bror. Det blir derfor vanskelig å sortere ut motivene for eget forskningsarbeid, og det er her jeg tror de ulovlige implikasjonene dukker opp. Ja, gener står kanskje for mesteparten av IQ-en, men ikke dermed sagt også for yrkesvalg! Og likedan: Ja, er man slem mot sitt vergeløse barn, vil det utvikle psykiske lidelser som sluker alle dets resurser nå og til evig tid, men det er grader av slemhet, og noen er mer robuste enn andre fra naturens (genetisk) side, og vi vil dermed respondere forskjellig på samme stimulus. Takk for meg!
Da Charles Darwin ga ut ”Artenes opprinnelse” I 1859 ble han utsatt for massiv kritikk i tillegg til personangrep og latterliggjøring. Evolusjonsteorien er uten sidestykke den mest kritiserte teorien i historien og dette er mye av grunnen til at den har blitt en av de sterkeste vitenskapelige teoriene vi har i dag.
I studiedagene mine hadde jeg en del kontakt med sosiologistudenter og jeg var jo litt nysgjerrig på dette med metodelære og slikt, men som realfagstudent så ble jeg stort sett møtt med litt fnising og regelrett latterliggjøring og jeg skjønte jo fort at dette var noe som var skrevet på latin og som jeg slett ikke hadde vett nok til å noensinne skjønne noenting av.
Det jeg lurer på er: Da de holdt på som verst med lobotomering og raseteori og slikt; hvor ble alle de kritiske røstene av? Å bli utsatt for kritikk er jo selve livsgrunnlaget for vitenskap. Var de kritiske røstene redde for å bli utskjellt og latterliggjort? ble de ignorert? Hadde de ikke tilgang til radio, TV og internett slik at de fikk komme til orde slik vi har i dag? Var de fraværende fordi dette var de ”politisk korrekte” teoriene de hadde dengang?
Det som skremmer meg er: Har vi virkelig ikke kommet lenger i Norge i dag enn at vi har et ”vitenskapelig” presteskap i samfunnsfagene som ikke tåler å bli utsatt for kritisk gjennomgang og har motsatt seg dette ved hjelp av skittkasting over mange år?! Når får vi oppleve at en sosiologiprofessor argumenterer for sin forskning ovenfor et kritisk publikum uten å ty til latterliggjøre av motstridende forskning eller grove personangrep?
Nå har jo også en storhet som Gudmund Hernes kommet på banen. Han kan alle de skitne knepene i boken pluss noen fler, men selv ikke han er stor nok til å heve seg over simple personangrep og latterliggjøring.
Det kan være verdt å nevne at England og USA har tradisjoner for den ”logisk positivistiske” metoden å argumentere på. – setninger og argumenter konstrueres som matematiske ligninger og skal fortolkes på bare ên måte, mens vi her i Norge har tradisjoner for den ”kritisk rasjonalistiske” metoden (bortsett fra innen kirurgi og forsvaret), der du skal ”lese mellom linjene” for å forstå budskapet -Du trenger bare sammenligne VG med Daily Telegraph for å se forskjellen. Dette gjør at kapasiteter som Gudmund Hernes og Inge Lønning kan kaste bort tiden med å servere oss en masse morsomheter i avisspaltene i stedet for saklige analyser. Ellers er vi jo så heldige at vi kan underholde oss med raringer som Ottar Brox, Per Fugelli osv… Jeg synes nå det er godt at vi har en ener som Harald Eia på dette området som kan ta tak i problemene.
Stopp omskjæring av norske kvinner
Dr. Øyvind Borch Bugge, spesialist i plastisk kirurgi, tar omtrent én gang i uken imot kvinner som vil minske størrelsen på de indre kjønnsleppene.
– Det er vesentlig kvinner i 20-årene som kommer kanskje bare for dette, sier spesialist i plastisk kirurgi Øyvind Borch Bugge til NRKs «Ukeslutt».
Ofte henger disse indre kjønnsleppene klart utenfor de ytre kjønnsleppene. Så klipper eller skjærer man, så man får nøyaktig samme nivå, forklarer Borch Bugge.
Et besøk på ulike diskusjonsforum på internett bekrefter at intimkirurgi er et hett tema. Jenter som tilsynelatende er helt nede i 14-årsalderen viser interesse for slike plastiske operasjoner.
DETTE SKULT SOMALISERING AV UNGE FLOTTE NORSKE KVINNER
….I dag vet vi ikke. Utover at noe skyldes genetikk. Tidligere kunne man ikke behandle tilstandene derimot, i dag har vi i det minste effektive behandlinger!….
Her er det noe som ikke rimer. Man vet ikke hva lidelsen skyldes, men har likevel effektive behandlinger. Hvordan kan effektiv behandling utvikles uten en ide om hva lidelsen skyldes?
Digger Thomas sitt svar.
Fant programet om arv svært interessant. Min datter har så vidt jeg kan forstå arvet farens gener hva gjelder psykopati. Ja, jeg mener psykopati og ingen andre fiffige pk-diagnoser. Jeg forholder meg til amerikansk forskning. Men det poenget med hensyn til røyking og drikking var spes for meg. Min datter er vokst opp med foreldre som verken drikker eller røyker. Faren røkte heller ikke og var vel mer hissig på drinken etter at han ble gammel og døde i en alder av ca 70 år av leverkreft. Men min datter som antagelig ble traumatisert pga uheldig påvirkning/mobbing av jevngamle både drikker og røyker såpass mye at jeg bekymrer meg. Selv tar jeg et glass vin til maten i ny og ne men svært sjelden. Oppsiktsvekkende?
Jeg ser en nevner personlighetsforstyrrelser. Jeg er også av den oppfatning at det stjernetegnet du er født under samt den s.k ascendanten også avgjør din personlighet. Og for at jeg ikke skal fremstå som en gjøk så ja, da jeg studerte psykologi på Blindern for noen år siden hadde vi et foredrag av en foreleser fra universitetet om nettopp dette. Interessant? Jeg kan etter å ha «forsket» på dette nærmest fortelle deg hvilket tegn du er født i. Og selv kjenner jeg meg selv så godt igjen som Kreps at jeg forklarer min personlighet ut fra dette og har slått meg til ro med at det nok ikke bare er mine foreldres håpløse omsorgssvikt som har bidratt til at jeg er den jeg er. Eller at Løven er svæææært selvopptatt og ikke langt unna en narsissist spør du meg!
Les Profeten av Khalil Gibran, avsnittet om Barn – og det er det eneste som behøves å vite og efterleves for å få ORDENTLIGE BARN..
God Aften!!
Herlig artikkel!
«2) Det finnes forskjellige effekter av miljøet: A) Delt miljø – det vil si miljøfaktorer som gjør familiemedlemmer likere»
Det finnes vel ikke noe sånt som et delt miljø i en familie? Ethvert medlem i en familie opplever tilværelsen fra sitt unike perspektiv, i egenskap av å være far, mor bror, storesøster, attpåklatt etcetc. all kommunikasjon, også i en familie, er en dynamisk prosess hvor man forholder seg til og tilpasser seg hverandre. Til en viss grad vil man selvsagt imitere hverandre, men å kun fokusere på imitasjon blir en svært mangelfull test på hvordan foreldre påvirker barn. Den dynamiske prosessen i menneskelig kommunikasjon og påvirkning mellom mennesker er nok så komplisert og gjensidig at det blir vanskelig å lage en modell som forklarer hvordan familierelasjoner påvirker barns personlighet og atferd.
Da er vi forsåvidt enige i konklusjonen:
«Konklusjonen: Foreldre former ikke barn.»
Men at de påvirker barn, på godt og vondt, kan ikke utelukkes.
Jo og takk for et sjeldent godt samendrag: ; -Men tolkningen her ute i verden er dessverrre slik at (Tre kafeer i Haugesund frem til i dag (og jeg blir av og til usikker selv):
1. Det er ikke nødvendig å være snill og forståelsesfull ovenfor (mot) barn. Bortkastet.
2. Igangsett regimer. Så kan de kanskje bli vinnere. Du kan ikke ødelegge noe(n) uansett.
Så dette styrker selvhevdende determenister. Men det gjør vel det meste..
Jeg vil fremheve noe: en barndom er ikke i et ventetilværelse. En god barndom er ikke en investering.
«Men tvillingsstudier slår det grundig fast: desto likere genetisk desto likere på alle målbare psykologiske trekk, evner og atferder. Konklusjonen: Foreldre former ikke barn.»
Det er tvilsomt om tvillingstudier kan slå dette «grundig fast». De kontrollerer sjelden for miljøfaktorer, og gjør de det, skjer dette svært begrenset, overflatisk og mangelfullt. På bakgrunn av tvillingstudier (inkludert TRA-studier, som er beheftet med svært mange metodefeil), finnes det lite grunnlag for å være så skråsikker.
Adferdsgenetisk forskning må kontrollere (bedre) for miljø, men miljøforskning (f.eks forskning på legemidler, skadelige påvirkninger/stoffer eller manglende tilførsel av nødvendige påvirkninger/stoffer) trenger ikke nødvendigvis å kontrollere for genetiske sammenhenger.
Adferdsgenetikken kan heller forkludre mulighetene for en raskere løsning på en del problemer fordi man antar at forskjell i konkrodansetall viser en kausalt arvelig effekt, mens det i virkeligheten kan være en genetisk sårbarhetsfaktor, eller bare at man ikke har kontrollert tilstrekkelig godt for miljøskapte kausale forhold eller sårbarhetforhold.
Jeg synes å se uverdig oppførsel på begge sider i debatten:
Samfunnsforskere som er skråsikre og arrogante og de mer bio-genetisk orienterte som er skråsikre og aggressive. Kanskje vi skulle lage en godt miljøkontrollert tvillingstudie for å finne de egentlige årsaker bak symptomer som skråsikkerhet, arrgoganse og aggresjon?
Eller om vi bare behandler slik uønsket adferd dem med evidensbasert terapi med en gang?
😉
Negil: Det er ikke til å legge under en stein at tvillingstudier på miljø og genetikk er enstydige i samme retning som Kennair peker. Om du mener de: «kontrollerer sjelden for miljøfaktorer», så har du med andre ord – ikke ervervet den kunnskapen nødvendig for å forstå og lese en tvillingstudie. En tvillingstudie på memer og intelligens vil skille mellom gener, delt miljø og unik. Unik er den ukjente faktoren(e). Du nevner, «beheftet med svært mange metodefeil», om du er så opptatt av å anvende riktige metodologi ved forskning så ser jeg gjerne at du følger denne selv. Å slenge ut en påstand uten å bygge den opp med kilder og spesifikk kritikk er som å si: «Verden har virkelig blitt verre de siste 50 årene!».
Når du skriver om atferdsgenetikken i avsnitt to; du snakker i realiteten om en prosentdebatt. Det er ikke poenget med studiene. Derfor er det usikkerhet knyttet til den nøyaktige korrelasjonen. Den uniken faktoren vil dessuten være en del sårbarhetsfaktoren. Alle vet vel at man ikke skal ta en studie som bakgrunn for et paradigme? Det må gjøres mange studier før så kan skje.
Forøvrig bærer innlegget ditt preg av at du ønsker å fremstå smart. ‘Konkordanse’ er ikke et norsk ord.
«Alle vet vel at man ikke skal ta en studie som bakgrunn for et paradigme? Det må gjøres mange studier før så kan skje» Oh, her mangler det ikke på visdom! Jeg rødmer, og lurer på hva denne utdannelselsbølgen kommer til å slippe løs over oss.
Et observasjonsstudie der en ønsker å undersøke sammenhengen mellom en rekke miljørelaterte forklaringsvariabler (x1 x2 x3 x4) og en responsvariabel (eks. y=b1×1+b2×2+b3×3+b4×4+e) vil i beste fall vise potensielle årsaksforhold. I Jan Hansens sitt eksempel påpekes det at den uforklarte variansen (e) inkluderer genetiske effekter, og at genetikk derfor indirekte inkluderes i modellen. Problemet er at genetikken også kan inngå i en eller flere av de andre forklaringsvariablene hvis miljø og genetikk er korrelert (som det er for de fleste foreldre og barn). En modell der foreldrenes utdanning (x1) og foreldrenes inntekt (x2) forklarer all variasjon i y (grad av akademiske trekk hos den håpefulle), dvs e=0, vil gi inntrykk av at genetikken er fraværende. Men hvis både x1 og x2 for en stor del er styrt av genetiske forhold (hvilket den nepper er….), vil det bli veldig feil å konkludere at foreldreeffekten er utelukkende miljøbestemt. Problemet med en del av disse studiene er at både miljø og genetikk er delelementer i forklaringsvariablene. Av den grunn må den miljømessige koblingen brytes (eks. ved bruk av adoptivbarn) før en kan avklare den relative betydningen av genetikk og miljø.
For det første synes jeg programmet er veldig interessant! Den første episoden var veldig tankevekkende, den andre var etter min mening ikke like presis. Data og forskning om IQ, personlighet, psykiske lidelser etc. ble blandet og konklusjoner ble altfor lettvint overført fra det ene området til det andre. Som mange allerede har påpekt trenger ikke genetisk betinget IQ å bevise at også andre egenskaper er like genetisk betingede.
Et annet aspekt som jeg også synes kunne blitt belyst, er spørsmålet om det går an å ha et nøytralt utgangspunkt til disse spørsmålene, og konsekvensene hvis svaret på dette spørsmålet er nei. Hva med raseforskning for eksempel, som var veldig populært før krigen, men av forståelige grunner ikke har vært veldig populært etterpå? En deskriptiv beskrivelse kan fort føre til en normativ holdning, selv om det ikke nødvendigvis var intensjonen. Bør forskerne være seg bevisst konsekvensene av (mulig forhastede) konklusjoner, eller bør det være irrelevant for en fri forskersjel?
Tragisk å se psykologer i aksjon igjen. De kommer stadig fram til karrikerte beskrivelser av virklighet. Og allt bunner i såkallte empiriske undersøkelser ! Noen burde tatt doktorgrad i allt som har vært vist av dennne gruppen av populister opp gjennom årene. Nå er hjulet snudd enda noen grader. De argumenterer mot sine egne forestillinger. Eia må en bare unnskylde. Han er ikke intelektuell, kunnskapsmessig en novise og i bunn og grunn en komiker. Det eneste vesentlige ved disse programmene er at de er latterlige..
Metodefeilene ved tvillingstudier er blant annet:
1) manglende kontroll for om eneggete tvillinger kan ha opplevd et likere miljø enn toeggede som barn (miljøforskjeller kan forklare deler av eller hele konkrodanseforskjellen mellom eneggede og toeggede)
2) manglende kontroll for prenatale faktorer (eneggede deler som regel morkake, toeggede aldri (i en reanalyse av over 200 tvillingstudier på IQ fant Devlin og co ut at slike faktorer kunne forklare en stor del av konkordansen),
3) spørsmål om generaliserbarheten fra tvillinggrupper til barn som vokser opp med mellomrom mellom søsken eller som enebarn.
4) uklare diagnoser (mye av den forskningen som finner høye arvelighetstall bla.a på schizofreni og bi-polar er gjort ut fra svært uklare og subjektive kriterier. Trenden er: jo bedre kriterier, jo lavere tall for arvelighet),
5) ikke-blind diagnostisering
6) biasering i retning av større lihet for eneggete (mange har kommet i søkelyset og blitt inkludert i studier FORDI de hadde like egenskaper (gjelder spesielt TRA-studier).
Antakelsen om likt miljø (punkt 1 og 2) er et grunnpremiss for tvillingstudier som sådan. Det er ingen prosentdebatt når denne forutsetning ikke kan vises å holde. Og adferdsgenetikerene sitter her med bevisbyrden for at deres egen forskning kan slå genetiske sammenhenger «sikkert fast».
Nostradamus:
«Av den grunn må den miljømessige koblingen brytes (eks. ved bruk av adoptivbarn) før en kan avklare den relative betydningen av genetikk og miljø.»
Du er inne på noe der, men adopsjonsstudier må da kontrollere for den miljømessige koblingen som skjer prenatalt. Flere studier har indikert en svært stor effekt av nikotin, alkohol og mors stresshormoner på psykisk og kognitiv utvikling.
Videre må man sørge for at adopsjonsbyråene ikke selekterer adoptviforeldre innenfor et svært smalt spekter (slik de pleier).
Man må også ta høyde for om selve adopsjonsprosessen og tiden før kan ha innvirkning på barnet (barnet bør overleveres umiddelbart etter fødselen).
Så har vi momentet at adoptivforeldrene kan behandle adoptivbarnet annerledes enn sine eventuelle biologiske. Dette er det vanskelig å kontrollere skikkelig for, men kanskje ikke helt umulig.
Glimrende program fra Eia & co!
Dagens program om homofile var særdeles interessant. Godt å se at lisenspengene mine går til annet enn intetsigende såpeserier.
Må også bemerke at de tre norske forsker-«jentene» (to homofile og en jente) som ble intervjuet hadde veldig like meninger. Ingen hadde noen teknisk forskning å vise til, og avslo all annen forskning med egen synsing på området.
«Forskerne» syntes oppfatningen av homofile på det følelsesmessige planet var det eneste som telte, og teknisk forskning på området var ikke interessant. MEN det er jo ikke rart! De tenker jo som jenter alle tre, og dermed blir det kun Eia selv som tenker som en gutt, med gutters typiske interesse for å finne tekniske løsninger på problemene.
Jeg selv er definitivt ikke homofil, men synes teknisk forskning på dette er et veldig spennende tema.
En norsk forsker kunne aldri ha laget et så bra program når de er så komplett navlebeskuende! De hadde jo ingen forskningsrapporter å vise til. Å komme drassende med «egne erfaringer» som eneste grunn blir bare alt for tynt!
Det hadde også vært veldig interessant om redaksjonen kunne lagt ut linker til de norske og utenlandske forskningsrapportene som er laget slik at vi seere (og lesere) kan bedømme selv. Jeg er iallfall spent på de norske forskningsrapportene. Såvidt jeg vet er de norske forskerne lønnet av våre skattepenger så da må vi kunne få rapportene på bordet!
Jeg synes alle skråsikre forskere fortjener en oppskrift:
HØNSEHJERNELAPSKAUS
Lag hønsehjernelapskaus fra grunn av eller bruk rester etter en middag. En lapskaus er full av deilige rotgrønnsaker.
4 Porsjoner
Ingredienser
600 g hønsehjerner, helst uten bein
2 ss smør til steking
6 stk potet
3 stk gulrot
1 skive kålrot (tykk skive)
1 stk persillerot
4 dl vann med buljong
1 ts salt
½ ts grovmalt pepper
Slik gjør du:
1. Skjær hjernene i terninger og brun dem i små porsjoner.
2. Ha hjernene i en gryte og hell over vann/buljong. Tilsett grønnsaker og poteter skåret i terninger og la alt trekke på middels varme til alt er mørt.
3. Rør minst mulig slik at lapskausen ikke blir grøtet, men pass på at den ikke svir seg i bunnen. Smak til med salt og pepper.
Lapskausen serveres til selvhøytidelige forskere.
Vel bekomme!
Eias programmer er topp underholdning, og holder også vann rent populærvitenskapelig etter mitt syn. Dagens diskusjonsprogram på NRK 1 er det mest interessante program som noen gang er vist på norsk TV. Atle Bjurstrøm er dyktig!
Jeg leser i innlegget»:
«..Og vi står i dag i en situasjon der vi rett og slett må innrømme at vi ikke vet hvorfor lille Per blir utadvent, eller lille Lise får en tvangslidelse. I dag er faktisk en av de beste forklaringene: Tilfeldighet.
…I dag vet vi ikke. Utover at noe skyldes genetikk. Tidligere kunne man ikke behandle tilstandene derimot, i dag har vi i det minste effektive behandlinger!»
Hva menes med effektiv behandling her? (om en ikke vet, hva behandler en da med?)
Noen klager på klippingen; at alt det smarte som forskerne som driter seg ut på tv sier blir klippet og at de blir fremstilt som noen dumme spørsmålstegn. Hvorfor holder de seg ikke bare til fakta og sier saklige ting så hadde de sluppet denne fremmtillingen og programme kunne ikke vært vinklet slik. Eller har de noe fakta å komme med?
@Sebastian: Det å være forsker innebærer ikke at man besitter et slags supergen som gjør at man aldri sier eller gjør ubetenksomme ting. Forskere er muligens over middels intelligente, men de færreste er det man kaller universalgenier.
Ikke det at jeg er noen stor fan av kjønnsforskning eller noe sånt, men det må da for pokker være lov å drite seg ut uten at man skal henges. Lorentzen kom ikke heldig fra sine tv-opptredener. Det skyldes delvis ham selv, og delvis at Eia har drevet taskenspill. Dersom nordmenn hadde vært flinkere til å nyte livet og dårligere til å henge seg opp i andres svakheter, hadde det ærlig talt ikke vært noen stor sak.