I mylderet av innlegg etter at programserien Hjernevask begynte, har også Eias rolle som intervjuer vært nevnt, og det er en side ved den jeg vil ta opp. Jeg var en av dem som ble intervjuet om temaet vold.

1. Eia vil være en seriøs og kritisk forskningsjournalist. Informasjonen før første intervju (mars 2009) var muntlig og jeg husker ikke nøyaktig hva som ble sagt. I informasjon før annet intervju (oktober 2009) skriver Ihle at ”Formålet med dette intervjuet er ikke at du/dere skal ta stilling til eller diskutere andres forskning, men at du/dere skal få forsvare og utdype deres egne poenger og teorier.» Men dette formålet og løftet ble knapt nok innfridd. Mitt inntrykk under første intervju var at Eia ikke var interessert i det jeg har arbeidet med av problemstillinger og diskusjoner, men ville at jeg skulle ta stilling til spørsmål han synes var interessante (blant annet hvor stor %-andel av skoleflinkhet/intelligens som er arv og hvor mye som er miljø. I mine øyne er dette lite interessant og uhensiktsmessig spørsmål, som jeg ga uttrykk for, og som også ble tatt med i den fjerde sendingen).

            En kritisk forskningsjournalist bør vel kjenne noen av arbeidene til dem han inviterer, og så på det grunnlaget gjerne stille kritiske spørsmål. Men ’kritisk’ kan bety flere ting. En betydning er å kritisere ved å påpeke feil og svakheter. En annen er å peke på grenser for hvor langt et arbeid rekker, noe som kan gi alle parter mulighet til å bringe tanker og resonnement videre i løpet av intervjuets gang – det som ofte kalles konstruktiv kritikk. Det er selvsagt mulig å ta opp andre arbeider med andre resultater og problemstillinger, for å åpne for fruktbare diskusjoner.

2. I intervjuene er Eia flere ganger en imøtekommende, vennlig og interessert tilhører, men dette det hadde ikke sitt grunnlag i en genuin interesse for det som ble sagt, men – som jeg oppdaget senere – interesse for det han kunne bruke i konfrontasjon med forskere med et annet grunnsyn. I invitasjonen til programmet og under intervjuet benytter han den tilliten som er en grunnleggende forutsetning for enhver samtale og for at vi tør å åpne oss og inngå i relasjoner. Denne tilliten gjør også at vi intuitivt svarer på spørsmål og tar et interessert ansiktsuttrykk som tegn på virkelig interesse for det som sies. Ut fra dette regnet jeg som samtale- og intervjuperson med at om Eia var uenig, ville han sagt fra og gått inn i en diskusjon. Men han gjorde ikke det. Han lot utsagn stå uimotsagt, brakte deretter i neste intervju inn andre som presenterer motargumenter og lot så oss intervjupersoner få kommentere dette. Dette gir samtalen en annen karakter, og burde vært gjort klart fra begynnelsen. En slik fremgangsmåte stiller store krav til komponering og klipping også i forhold til etiske hensyn. I forskning er det en gyllen regel at den som intervjues skal kjenne igjen sine synspunkter og resonnementer i det som gjengis, som så kan forstås og hektes inn i videre sammenhenger. Det er tillit til denne fremgangsmåten som ligger til grunn for at folk i det hele tatt stiller opp til intervju med forskeren. Dette prinsippet gjelder vel for journalister også. Det er ingen tvil om at noen intervjupersoner opplever at Eia har brutt med dette prinsippet, og deres vurdering veier tungt. Det fins strategiske samtaler, ironiske og andre ikke-egentlige samtaleformer, ofte ubehagelig å støte på. Det kan være i orden å bruke dem, men bare hvis alle er klar over det ut fra situasjonen de foregår i, eller fordi en eller flere gir signal om hva som foregår.

3. Eia sier han er en seriøs journalist som ønsker å finne svar på noen viktige spørsmål om samfunnsvitenskap og biologi. Men det spørs om han klart å kvitte seg helt med det gamle underholdningskonseptet sitt. Her laget han overdrevne figurer av folk i mange yrkesgrupper og situasjoner – og så slipper han dem. Det kan gå i et underholdningsprogram som presenterer spilte figurer med egenskaper fra oss alle. Men det holder ikke å lage karikerte fremstillinger i et intervjuprogram med virkelige mennesker. Slike program kan få urettmessige og uheldige virkninger for personer etter at fjernsynsskjermen er slukket, og har også fått slike virkninger.

4. Kanskje er det nettopp den personlige faktoren slik den brukes i Eias underholdningsprogram som er avgjørende for det store seertallet i Hjernevask. Det er ikke særlig sannsynlig at de gamle temaene om arv og miljø var blitt møtt med så høye seertall om de ikke var koplet til det å henge ut og kanskje overvære at Eia avslører noen på det som er deres viktigste felt, i dette tilfellet vitenskapelig sikkerhet og troverdighet.

***

Programmene har bidratt til diskusjon om mange temaer og speiler blandingen av faglige og persontemaer. Noen av diskusjonene har bidratt til avklaringer, blant annet om betydninger av arv og miljø. Men når det gjelder synet på forskning, kan programmene ha bidratt til å forenkle synet på hva forskning er og kan bidra med. Her får man inntrykk av at forskningens bidrag er å gi sikre og entydige svar, og om den ikke kan det, er det bare snakk om synsing. Eia åpner ikke for at forskning også kan ha betydning ved å bidra med kvalifiserte spørsmål, forslag til å måter å forstå hendelser på og diskusjon av etiske og verdimessige spørsmål. Det ville kunne vist at forskning tar opp temaer og diskusjoner alle kan være med i. Dette kan bidra til å gjøre forskning mer demokratisk.

Det spørs om ikke Eia, ved sine brudd på samtalens grunnlag i tillit, har brukt opp sine muligheter for å lage flere forskningsprogram, og at tilliten til redigerte program generelt  er svekket.

 Hedda Giertsen

 Thorvald Gran

På ett punkt gjør imidlertid redigeringen at det kommer skjevt ut: Et sted i ”Rase”-programmet sier jeg noe i retning av at jeg synes ”biologi er uinteressant for alt som har med mennesket å gjøre”. Konteksten for dette utsagnet er ikke med i programmet. Utsagnet uttrykker mitt eksistensfilosofiske menneskesyn bygget på at mennesket former sitt liv og sin tilværelse mer eller mindre fullstendig fritt, ut fra frie valg. Dette er et normativt og filosofisk standpunkt (et perspektiv, en mening) – det er slik jeg mener mennesket bør betraktes. Utsagnet uttrykker ikke mitt vitenskapssyn eller mitt syn på kunnskap om mennesket. Både biologi og andre naturvitenskaper har selvsagt mye å tilføre forståelsen av mennesket.

Mvh

Knut Olav Åmås

Kultur- og debattredaktør i Aftenposten

Jeg har frustrert meg i mange år over über rasjonell innledning med lip service støtte til evolusjonspsykologi og fordomsfull avvisning som konklusjon. Det er for enkelt. Jeg frustrerer meg også over at en som har skrevet så mye OM EP ikke enda har dokumentert at han faktisk skjønner hva EP handler om.

For noen år siden var Shakespeare (jeg har flere referanser om noen vil) og klinisk psykologi (drgradstemaet mitt) ikke innenfor EPs rekkevidde – på hvilket grunnlag?

EP klapper ikke impotent med en hånd, det er en fruktbar hypotesegenererende ekte multidisipliner tilnærming.

La meg kort kommentere noen punkter i innlegget til Eriksen:

1. EP (Evolusjonspsykologien) tilbyr ikke en enklere løsning en «sosial imitering» eller «makt»… det er polemisk og uinformert å late som om det er en gyldig kritikk av EP.

2. Det er neppe slik at Eriksen kan mer om hjernen eller kognitiv eller affektiv nevrovitenskap enn fremstående EPere. Det er for enkelt å late som om fremstående psykologer som samarbeider med fremstående nevroforskere ikke kan dette.

3. Eia har vist en rekke eksempler på overselling av enkle løsninger innen andre disipliner.

4. Konklusjonen til en professor i sosialantropologi :»Mead KAN ha tatt feil»… Det er kanskje en vel forsiktig konklusjon… og det implisitte poenget om at vitenskaplig sannsynlighet skal vurderes demokratisk må vurderes nøye.

5. At en professor som har skrevet så mye om EP fremdeles tror at EP forklarer utifra genetisk varians er rett og slett såpass påfallende at jeg må konkludere at han fremdeles ikke har lest den grunnleggende litteratuern – eller med viten og vilje feilfremstiller i den offentlige debatten (hadde han vært journalist hadde han fått refs!). DET ER GRUNNLEGGENDE SIDEN 80 TALLET AT EP FORKLARER FENOTYPISK VARIANS MED DIFFERENSIELL STIMULERING AV FELLESMENNESKELIG BIOLOGI.

6. Alle eksemplene på temaer som Eriksen ikke TROR/MENER kan belyses fra et EP perspektiv: Jeg ber om at en hver sosiolog, antropolog og psykolog som er interessert i de spørsmålene faktisk forsøker en evolusjonær tilnærming FØR de konkluderer HVORVIDT TILNÆRMINGEN ER HJELPSOM ELLER IKKE! Og dersom noen får dobbelthendig applaus for tomheter som at komplekse problemer krever mer enn evolusjonstilnærmingen, dermed implisitt at den ikke kan bidra, så er det kanskje slik at publikum er hjernevasket.

Hvorfor finnes det fortsatt vold og kriminalitet i Norge i dag, et av verdens rikeste og fredligste land? Hva er galt? Vi vet at de fleste som begår voldelige handlinger på en eller annen måte har opplevd omsorgssvikt eller vold selv. Vi snakker mye om forebygging av kriminell og selvødeleggende atferd.

Med dette i minne kan det være interessant å tenke at det kanskje er verdivalgene våre som kunne trenge en liten revisjon. Hvis barn opplever at verden er fredelig, at livet går ut på å bidra med ens egenart og innsats til det beste for alle, får alle det godt. Det blir da naturlig å sørge for at flest mulig faktisk får oppleve det. Kanskje skulle alle avgjørelser som tas på vegne av fellesskapet alltid vurderes opp mot dette: Tjener dette til barnas beste? Kanskje man skulle ha et bilde av et barn på alle sakspapirer og på alle kontorer, slik at barnets beste aldri ble glemt.

I tidligere tiders samfunn, så langt tilbake det er mulig å finne spor, har kvinnen og barnet stått sentralt i det praktiske og religiøse liv. Og er det egentlig så merkelig? Kvinnen skaper nytt liv i sin egen kropp, hun føder dette livet ut av sin egen kropp, noe som fremdeles i dag virker fysisk umulig og får hver fødsel til å virke som et mirakel.

Ville det ikke da, som en konsekvens av en slik ærbødighet for livet, bli en selvfølge at hun som bringer livet til verden, æres og respekteres og behandles verdig og godt? Og ville ikke det igjen føre til at ingen kunne utøve eller utsettes for vold? Siden all vold er en forbrytelse mot livet, må krig bli ansett som den største forbrytelse. Kan vi se for oss en framtid der alt liv blir respektert og tatt vare på, inkludert dyr og planter og alt som lever på denne ene jorden vi har? Det kan virke utopisk, men vi vet at det haster med å endre våre holdninger. Klimarapporter viser at vår mangel på respekt for livet kan bety slutten for alt og alle på vår planet. Vi har lenge forsøkt å kontrollere det vi mente var en irrasjonell og kaotisk natur, uten å innse at den er et intelligent system i fullkommen balanse. Mennesket har rokket ved denne balansen uten å se konsekvensene av sine handlinger.

Slik naturen ble oppfattet som irrasjonell og kaotisk, slik ble også kvinner ansett av menn som ønsket ”herredømme” over hennes kropp. Resultatene av denne holdningen ser vi i dag. Voldtekt av babyer! Salg av kvinner og barn i et omfang som er større enn i slavehandelens ”glanstid”! Likeverdet mellom kvinne og mann må gjenopprettes som kilden til glede og fruktbarhet. Sammen står vi på terskelen til en ny tid der vi har mulighet til å ta med det beste fra tiden vi lever i og fra den rike, fredelige tiden i våre formødres og forfedres Europa.

På bakgrunn av ikke minst Marija Gimbutas` forskning kan en ikke lenger unnskylde krig og ødeleggelser av verden med at dette er et iboende aspekt av menneskets natur. Vi trenger ikke stilltiende akseptere en verden der mennesker dreper hverandre og ødelegger natur og kultur. For om vi en gang levde i fred med hverandre, er det mulig å leve i fred igjen.

Marit Clementz og Ingvild Forbord

http://www.kvinneakademiet.no

Professor Inger Nordal kritiserer på debattsiden 15.mars Harald Eias «umulige prosjekt». Det kan være grunner nok til å imøtegå Eias program, men kritikken bør være saklig, noe den lett ikke blir når fagfolk beveger seg inn på områder de selv ikke behersker. Ta Nordals påstand om at «å skille kultur fra natur i studiet av menneskelige interesser og atferd er et umulig naturvitenskapelig prosjekt». Hvis det presiseres at det er snakk om å bestemme den relative betydning av kultur og natur for individuelle forskjeller i psykologiske egenskaper, er det en drøy påstand. I så fall måtte omfattende internasjonal forskning gjennom mange tiår om gener og atferd forkastes fordi den ikke er basert på eksperimentell evidens, slik Nordal sier det må være. Den genetiske revolusjon har vist seg å ha store implikasjoner for å forstå menneskelig atferd. Kultur og natur er ikke atskilt, men interagerer på komplekse måter som vi kan finne ut av også ved andre metoder enn de eksperimentelle. Og denne forskningen har stor betydning for sosialpolitikk og praksis.

Nordal skriver at hun har møtt en del nyfødte babyer. Hennes «observasjoner tilsier at de ikke fokuserer på noe særlig som helst». Dette er direkte feil. Alt på slutten av 1950-tallet publiserte Robert Fantz epokegjørende studier av spedbarns og nyfødtes visuelle preferanser. Senere har hundrevis av studier vist at barn, helt fra fødselen av, vil være mer oppmerksomme på enkelte stimuli enn på andre. Dette enkle faktum har dannet grunnlaget for mye av forskningen på spedbarns oppmerksomhet, persepsjon, hukommelse og kognisjon. Studier av nyfødtes oppmerksomhet har dokumentert både biologiske restriksjoner og erfaringens innvirkning.

Til slutt Nordals karakterisering av Simon Baron Cohen og andre forskere som «hjernevaskede evolusjonspsykologer». Med dette utsagnet karakterisere hun både en svært respektert internasjonal forsker og et sentralt område i psykologien. I boken Life ascending gjengir forfatteren Nick Lane en fortelling om pave Johannes Paul 2s innberetning til det pavelige vitenskapsakademi i 1996. Paven medgir at evolusjonslæren er mer enn en hypotese. Men, sier han, menneskesinnet vil for alltid forbli utenfor vitenskapens domene. Det er myten om at evolusjonen ikke er gyldig over halsen som evolusjonspsykologene argumenterer mot. Baron Cohen og andre har levert mye god forskning som viser at kultur og natur interagerer i å bestemme menneskelig atferd.

Lars Smith
Professor emeritus
Psykologisk institutt
Universitetet i Oslo

Av Leif Edward Ottesen Kennair (NTNU)

Professorene Nordal og Brox tar to forskjellige tilnærminger, der Nordal også må rykke ut og påpeke at sosiologen Brox, når han mener at noe evolusjonspsykologisk forskning kan være relevant, også tar feil. Jeg venter spent på den debatten – og ser frem til å se de konkrete eksemplene og de relevante referansene.

Men jeg er – kanskje ikke overraskende – uenig med begge parter.

Nordal først:

Hun har tre gode eksempler som hun tenker må besvares av ”sosiobiologene”. Jeg tenker at hennes zoologiske kollegaer kan svare for seg; jeg svarer som evolusjonspsykolog.

”1. Kvinner er tilbakestående når det gjelder romsyn, treffsikkerhet og evne til å forstå matematikk og teknologi i forhold til menn, som i steinalderen skal ha vært jegere. Nå er det faktisk påvist at jenter skårer gjennomsnittlig noe dårligere på tredimensjonale oppgaver, men forskjellene er små (2-5 %) og overlappende store. Aha, sier en sosiobiolog, gutter med gode evner med pil og bue ble selektert i steinalderen, og derfor … Jeg vil hevde at årsaken til den minimale forskjellen like mye kan skyldes at gutter får noe mer tekniske leker enn jenter og derved trenes til å oppfatte tredimensjonale strukturer. Og i motsetning til steinalderhypotesen, kan min hypotese faktisk testes.”

Matematikk/romforståelse/teknikk jeg viser til debatten rundt Larry Summers, rådgiveren til Obama som måtte trekke seg som leder ved Harvard, for å ha kommunisert psykologipensum. Den følgende debatten mellom Pinker vs Spelke er viktig. Pinker formidler godt hovedpoenget: Man tar en liten gjennomsnittsforskyvning, og en lavere distribusjon av gutter, og man spør hvor forskjellen er størst og mest relevant, og oppdager at det faktisk blir en relevant andel menn som skårer høyere i øvre del av fordelingen. Se grafene: http://www.edge.org/3rd_culture/debate05/debate05_index.html

Men: Få om noen evolusjonspsykologer mener at evneforskjellen er relevant i normal området.

Hypotesen til Nordal har blitt testet – ved at jenter i flere tiår har forsøksvis blitt gitt tekniske leker, uten at mange av dem ser ut til å fenge. Det kan se ut som om interesseforskjeller er viktigere enn evneforskjeller for normalområdet.

”2. Kvinner, som i steinalderen skal ha vært samlere, husker bedre enn menn hvor ting befinner seg. I forhold til denne påstanden har jeg ikke sett seriøse forskningsresultater. Og om jeg ser meg rundt i bekjentskapskretsen, er det lite som tyder på at dette er sant.”

Jeg vet ikke hvem som utgjør bekjentskapskretsen eller hvilken forskning hun har lest, følgende liste inneholder i hvertfall en rekke publikasjoner om temaet. Noen av dem skulle kunne gi professorkompetanse i Norge. http://www.anth.ucsb.edu/faculty/gaulin/page1/page1.html

”3. Kvinner, i motsetning til menn, er av natur monogame, passive og tilbakeholdne i forhold til seksualitet. Sosiobiologer har en forunderlig hang til å se Victoriatidens kvinneideal som «kvinnens natur». Min oldemor var helt sikkert mer «kvinnelig» enn meg – både i forhold til seksualitet og annen aktivitet. Og Fittstim- og Råtekst-jentene kanskje mer «mannlige» enn meg? Og hvordan mine oldedøtre vil bete seg, kan jeg vanskelig vite. Det som er sikkert er at adferdsnormer som er endret så betydelig i løpet av få generasjoner, neppe kan ha genetisk basis. Og uten gener blir det ingen sosiobiologi.”

Dette er en svært avvikende beskrivelse av evolusjonspsykologiens syn på kvinnens seksualitet. Forskningen til Haselton, Buss, Kendrick, og min egen studie fra i sommer beskriver et annet bilde:

Kvinner (som gruppe) er ikke av natur monogame – men er mer interessert i at mannen forplikter seg, og investerer i henne og det han antar er hans barn; er mer kresne i forhold til partnervalg; har mye å tjene på utroskap; har en seksualitet som i større grad viser en varians som forklares av biologi!

Det er såpass høye tall for utroskap og barn som følge (ca 4,5 % av barn, tallet har falt noe de seneste årene pga bedret metodikk), og det virker som om utroskap hos kvinner fluktuerer med menstruasjonssyklusen. Noe som tyder på at kvinnens biologi er relevant.

Videre er det slik at tallene jeg selv rapporterte i sommer tyder på at mens menn vil ha MER seksuell variasjon, så vil kvinner ha noe variasjon – samtidig som det er helt tydelige kjønnsforskjeller. Se artikkelen vår: http://www.interpersona.org/pdf/ftxpdf4a91e89753421.pdf

Endret atferd som følge av endret miljø er ingen overraskelse (har liljer ikke det?!), men det er vel ingen botaniker som antar at variasjon som også kan forklares av miljøvarians ikke også har et visst genetisk grunnlag også? Det er viktig å få med seg at båndbredden for akseptabel atferd kan endre seg, uten at det nødvendigvis viser seg at det ikke er systematiske kjønnsforskjeller. Det er vel heller ingen botaniker som mener at alt er gener… ingen gener ingen botanikk?!

Så var det Brox:

Det finnes mange måter å avvise biologi på.

Man kan hevde at det ikke har noen plass i tenkningen eller teorien. Det er ekstremt.

Man kan hevde at man har tenkt på det, men at biologi ikke forklarer noe – det er bare feil. …

Eller man kan hevde at det er viktig, og så ikke bry seg om det i egen forskning. Det er dårlig forskning. Og veldig utbredt. Det er det som er blitt kritisert.

Det finnes en siste tilnærming: Det å hevde at alle vet at det er viktig og at det er mye som er potensielt relevant, bare ikke for det som egentlig er viktig. Det er den mest sofistikerte tilnærmingen. Det er like fullt et uttrykk for en avvisning av biologi. Generelt vil man oppdage at den som konkluderer slik tar feil når man ber om at vedkommende er konkret.

Brox går langt i retning av å gjøre seg selv til en potensiell forsvarer av evolusjonspsykologien – og da er det fascinerende om han kunne være såpass tydelig at han spesifiserte hvilke områder norske sosiologer har overvurdert effekten av miljøet.

Når Lorentzen skriver kapitler og artikler og kommenterer biologisk forskning ukentlig – så har han enten overtrådt sine kompetansegrenser i mange år, eller så får han stå for sitt syn. Det å nå hevde at han ikke burde kunne gjøre rede for sitt eget syn, er noe nedlatende. Han har fått stor politisk innføytelse.  Det at han tar feil bør påpekes.

Alle vet jo at utvikling er et samspill mellom arv og miljø. Og at korrelasjon ikke gir kausalitet. Problemet med Pedersens forskning er at han ikke har kontrollert for arv, så DERSOM han slår fast at FORELDRE GJØR BARN LIK SEG, uten å ha kontrollert for at de er 50% genetisk like og ikke uavhengige utvalg har han et problem. Da er dette rett og slett bare dårlig kontrollert forskning på arv – fordi dersom man finner likhet så skyldes denne generelt genetikken. Miljøet skaper som nevnt tidligere forskjeller – hovedsaklig. http://people.virginia.edu/~ent3c/papers2/three_laws.pdf

Dersom Hernes virkelig tror at alle kan bli akademikere, så har norske Universiteter et nivåproblem eller så tar han feil. Det finnes noen begrensninger – strikkanalogien til Eia er viktigere og riktigere en Hernes sin. Gjennom å gjette på arvbarhetsestimater foretar Hernes en egen type avvisning av biologi: Det er ikke noe jeg trenger å lese om, det er ikke noe det finnes grunnleggende og relevant forskning på, jeg kan spekulere fritt, fordi det uansett er ikke viktig for mine konklusjoner. Det er feil.

Ingen vil erstatte god forskning med genetikk alene – men det er viktig å ikke tro at genetikk og samfunnsforskning ikke allerede er kombinert, fordi det er ikke slik at psykologene er bare genetikere – de er atferdsgenetikere; de har en fot i begge leire. Det som er en langt større og sannsynlig fallgruve er å tro at man kan drive god samfunnsforskning på spørsmål om utvikling uten å kontrollere for både arv og miljø. Akkurat som Brox til slutt konkluderer, på  tross av sin lip service om evolusjons og genetikk.

Hva så med den hypotetisk rene sosiologiske kriminologen… er det virkelig slik at ingen biologiske faktorer er relevante? Roger Masters, sosiolog, er uenig. Min søster, kriminolog, er også uenig. De er ikke alene… Jeg vil se at Brox vurderer Masters først, så på bakgrunn av kunnskap avviser at det er viktig med OGSÅ genetiske og andre biologiske faktorer. Jeg vil anbefale at man straks antar at en biopsykososial ramme er nødvendig for å forstå noe som helst… jeg antar at det i utgangspunktet ikke er mulig å vite at kun ett analysenivå vil være informativt a priori. http://en.wikipedia.org/wiki/Roger_Masters se referansene nederst om ”Neurotoxins and Behavior”

For noen år siden avviste feks Thomas Hylland Eriksen i Samtiden at evolusjonspsykologien var relevant for klinisk psykologi eller Shakespeare… men læreboken min er på pensum i litteraturstudier og drgraden min er i evolusjonspsykopatologi.

Brox forsøker å skape en stemning av: alt er greit og vi har tenkt på dette, folkens, det er ingen kontrovers, men dette er av begrenset interesse.

Jeg er av den oppfatning at det ikke er godt nok tenkt. Ganske enkelt fordi Brox og samfunnsvitere generelt ikke er trent i å tenke genetisk eller evolusjonært. Det å pontifikere omkring hva som er interessant eller ikke krever innsikt.

Jeg sier ikke at evolusjonære tilnærmigner ER relevante i ALLE sammenhenger, men før man har testet disse og satt seg inn i dette faglig kan man ikke på faglig grunn avvise det som ”av begrenset interesse”.

Steven Pinker: «Sniffing out the gay gene»

http://www.nytimes.com/2005/05/17/opinion/17pinker.html

David France: «The science of gaydar»

http://nymag.com/news/features/33520/

I dag er det klart for en ny Hjernevask, og tema er homofili. Av alle temaer vi har tatt opp i løpet av seriens tilblivelse er det ingen som har fått gnistene til å fyke mer enn akkurat dette. Tema krysser noen underlige politiske akser og er i stor grad en vitenskapelig gåte.

På den ene side skulle man tro at en biologisk forklaring faktisk ville være den politisk korrekte i tilfellet homofili, i den grad det ville slått bena under konservative kristnes antakelse om at homofili er et valg (en synd). Dersom homofile viste seg å være født sånn ville det bety at de ikke har gjort noe galt, at de ikke kan noe for det. Flere undersøkelser viser også at homofile selv som oftest tror at deres legning er medfødt.

På den annen side er kjønnsforskere og særlig såkalte queer-teoretikere skeptiske til denne tanken. Deres fokus er at homofili er noe man gjør ikke noe man er. De står fast ved at seksualiteten er flytende, og formes av miljøet. Derfor hevdes det ofte at flere ville hatt homosex eller kommet ut av skapet dersom samfunnets fordommer overfor homofile forsvant. Man ser allerede denne tendensen blir det påpekt. Likevel kan det jo tenkes at de som kommer ut av skapet ikke har skiftet legning, men bestandig har vært homofile, at de har undertrykket sin egentlige legning.

Men finnes det noen bevis for at homoseksualitet er medfødt? En studie fra Karolinska Institutt i Sverige viser at homofiles hjerner reagerer annerledes på lukt enn heterofiles. Disse forskjellene kan likevel like gjerne komme av miljøpåvirkning, så her kan man ikke trekke noen konklusjoner. Det er likevel mye som kan tyde på at biologien spiller en rolle når det kommer til seksuell legning. De fleste homofile rapporterer at de følte seg annerledes allerede da de var små, og at de oppdaget sin legning i puberteten. Flere studier viser også at homofile ofte har såkalt ikke-kjønnskonform atferd allerede som små, at de for eksempel foretrakk leker som var typiske for det motsatte kjønn, og en utbredt teori blant psykologer er at homofili kan ha noe med hormonnivåer i fosterlivet å gjøre. Tvillingstudier viser også at homofili er arvbart, så gener spiller utvilsomt en rolle. Arvbarheten er derimot langt fra total, hvilket betyr at miljøet også påvirker. Akkurat hva dette miljøet er, eller på hvilken måte det påvirker, er likevel fortsatt usikkert.

Når det kommer til homofili finnes det rett og slett veldig lite sikker kunnskap. Det eneste som er sikkert, er at uansett årsak, om homofile er født sånn eller blitt sånn, bør de behandles med den samme respekten som alle andre mennesker.

Av Leif Edward Ottesen Kennair, Instituttleder, Psykologisk Institutt, NTNU

Etter programmet forventer jeg et nytt stormløp mot genetisk determinisme. Det vil bli hevdet at jeg, Plomin, Harris, Eia etc mener at alt skyldes gener.

Det er den enkle konklusjonen – at genene påvirker.

Men det er verken nytt eller spennende. Det er viden kjent. Likevel er det mye dårlig forskning som ser på barn og foreldre, og konkluderer med at når barn ligner på foreldrene så må det skyldes at de etterligner foreldrene.

Men det gjelder – som Harris påpeker – ikke dialekt… det bør gi grunn til ettertanke.

Konklusjonen fra mange års atferdsgenetisk forskning er rimelig tydelig: Faktisk er det slik at dersom barn ligner på foreldrene, eller søsken ligner på søsken (i utseende, personlighet, IQ, atferd etc) så skyldes det at de deler gener. De er i slekt.

La meg kort kritisere den vanlige utviklingsforskningen før jeg tar opp det riktig spennende funnet fra atferdsgenetikken:

Det er helt vanlig innen utviklingspsykologisk og annen samfunnsvitenskapelig forskning å sammenligne barnas atferd med foreldrenes atferd. Man måler eller observerer noe foreldrene gjør og noe barna gjør og ser om det er noe samvariasjon. Ofte finner man dette. Og ofte tenker man at siden foreldrene gjør det de gjør (drikker, røyker, studerer, er utadvendte, eller engstelige) før barna viser sin atferd så kan man anta at samvariasjonen også uttrykker en årsakssammenheng. (Det er egentlig ikke lov i slike studier, men i og med at ”stimulus” kommer før ”respons”, så virker det rimelig).

Men her er det viktig å stoppe opp. Det er noe som mangler i dette. Det er ikke to uavhengige utvalg. Det finnes et forhold som forstyrrer. Nemlig det faktum at barn og foreldre er i slekt.

Her blir det svært tydelig hvem som bryr som om genetikk og biologi, og de som er naive i forhold til dette – det er det samme om de hevder at genetikk er viktig, om de ikke på dette tidspunktet kontrollerer for genetikk så er det som om de mener genetikk ikke på noen måte har en påvirkning! På den måten vil mye av det som har fått gode ord på seg for å være fremragende forskning på miljøfaktorer kunne vise seg å være slapp genetisk forskning. Det gjelder mesteparten av psykologisk og samfunnsvitenskapelig forskning på utvikling.

Dersom gener har alt å si, og foreldre og barn er 50% genetisk like, så bør man forvente 50% likhet. Sannheten er at man sjelden finner så stor likhet. Problemet er da at man ikke vet om det er genene, eller miljøpåvirkning som skaper likhet.

Som nevnt over – dersom man finner likhet er det nok effekten av gener man har målt. Og når alt kommer til alt, gitt at utvalgene er 50% like, så bør man være svært tilbakeholden med å behandle dem statistisk som uavhengige.

Det  er viktig at programmet klarer å formidle dette – ellers vil ikke forskning på utvikling være god nok; vi kommer ikke til å faktisk skjønne hvorfor barn blir som de blir og utvikler seg som de gjør.

Det viktigste funnet fra atferdsgenetikken er likevel dette:

Miljøet påvirker barnets utvikling!

OK, jeg skjønner om det virker mindre oppsiktsvekkende. Poenget er at man må være presis. Det er to viktige forhold her:

1)      Atferdsgenetikere er ikke biologiske determinister, og i motsetning til hva kritikerne skulle mene: Gitt hva jeg skrev over, så hadde aldri miljøorienterte forskere metoder som kunne finne ut hvilke miljøfaktorer som påvirker – det var det atferdsgenetikerne som utviklet. Alle har egentlig alltid ment at både miljø og biologi påvirker – derfor er det miljøorienterte forskere som har vært litt i grøften, ved ikke å ta begge faktorer i betraktning. Og litt late, ved ikke å utvikle metoder som sto i forhold til egen grunnforståelse av hva utvikling skyldes. Så kritikk mot ”ekstreme” atferdsgenetikere bør stanse – det er de som forholder seg til begge faktorene.

2)      Det finnes forskjellige effekter av miljøet: A) Delt miljø – det vil si miljøfaktorer som gjør familiemedlemmer likere. B) Ikke-delt miljø – miljøfaktorer som gjør familiemedlemmer mindre like.

Det som ofte er satt opp som motsetninger er miljøfaktorer som gjør medlemmer av samme familie likere og genetikk (som også gjør medlemmer av samme familie like). Den generelle konklusjonen her er rett og slett at det er slik at den typen miljø nesten ikke har noen effekt i det hele tatt. Tenk på det – tenk for like alle søsken hadde vært, og hvor like de hadde vært foreldrene, om de var 50% genetisk like og miljøet i tillegg gjorde dem enda likere.

Vel, her kunne man kanskje reddet denne typen miljø om genene ikke hadde effekt. Men tvillingsstudier slår det grundig fast: desto likere genetisk desto likere på alle målbare psykologiske trekk, evner og atferder. Konklusjonen: Foreldre former ikke barn.

Dermed er alle teorier fra personlighetspsykologien i større eller mindre grad feil (alle de avledede sosialiseringsteoriene fra samfunnsvitenskapene likeså, selvsagt).

Det er nemlig slik at miljøet påvirker, men miljøet gjør søsken mindre like. Og vi står i dag i en situasjon der vi rett og slett må innrømme at vi ikke vet hvorfor lille Per blir utadvent, eller lille Lise får en tvangslidelse. I dag er faktisk en av de beste forklaringene: Tilfeldighet. Eller de mange komplekse interaksjonene mellom gener og milliarder av ulike stimuli. Noen hevder at det gjør at vi aldri vil oppdage hvorfor folk blir som de blir.

Inntil videre er det derfor slik jeg som klinisk psykolog sitter i denne situasjonen: De fleste pasienter ønsker å vite hvorfor de har fått sin tvangslidelse, depresjon eller generaliserte angstlidelse. For noen år siden ville en hver psykiater eller psykolog som var verdt noe kunne fortelle dem at det var fordi de enten hadde for streng toaletttrening, møtte kritiske stemmer som barn, eller hadde bekymrede rollemodeller. I dag vet vi ikke.  Utover at noe skyldes genetikk. Tidligere kunne man ikke behandle tilstandene derimot, i dag har vi i det minste effektive behandlinger!

Videre lesning

Forskere bør lese Torgersen, Turkheimer, Scarr, Harris og  Plomin sine artikler og bøker.

En enklere innføring: Kapittel om atferdsgenetikk og evolusjonspsykologi i Hagen, Nysæter og Kennair (2009). Innføring i personlighetspsykologi. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

To andre lettere innføringer i tenkningen:

Harlem, S.K. (2004). Har foreldre betydning for barns utvikling av personlighet?  Psykologisk Tidsskrift. http://www.svt.ntnu.no/psy/pt/artikler/2004.1.harlem.pdf

Kennair , L.E.O.(2008). Biofobi og biologisme: Om den ideologiske motstanden mot biologiske perspektiver innen moderne samfunnsvitenskap. Impuls : Tidsskrift for psykologi, 62, 10-23