Darwin gjør ikke noen store oppdagelser på Cerro La Campana, men bestigningen av dette fjellet er likevel blant høydepunktene på hans fem år lange ekspedisjon. Som nordmenn, fjellfolk over alle fjellfolk, kunne vi selvfølgelig ikke være dårligere enn at vi kom oss til toppen, vi også.
Cerro La Campana ligger nord-vest for Santiago i Chile, og er hovedattraksjon i nasjonalparken den også låner navn til. Fjellet er ikke høyere enn rundt 1900 meter, men oppstigningen er relativt bratt. Det koster med andre ord krefter å nå toppen.
Mot toppen
Rundt halv fem på ettermiddagen satt vi av gårde. Dette er normalt i seineste laget å begi seg mot toppen, men vi hadde en plan: Vi ønsket å tilbringe natta på fjellet. Soloppgangen over Andesfjellene var noe vi veldig gjerne ville få med oss.
Vi hadde håpet på å nå toppen før mørket falt på. Slik skulle det ikke gå. Til det krydde fjellet av altfor mye spennende å se på.
Tarantell-jakt
Etter å ha gått rundt én kilometer, ser Kjetil plutselig en tarantell som piler inn i vegetasjonen like ved stien. Snart ser Jens én til, og etter noen hektiske sekunder inneholdende blant annet noen akrobatiske manøvrer, klarer Jens og Kjetil å fange en av dem mellom føttene sine.
Ingen har spesielt lyst til å ta i edderkoppen med bare hendene, ettersom flere arter taranteller har spesielle hår på kroppen som de kan kaste i retning av fiender. Disse hårene kan forårsake irritasjon og kløe hvis man får dem på huden, men de er ikke direkte farlige for oss mennesker (men det er ikke helt bra å få dem i øyne eller i luftveiene).
Til slutt finner Tore noen blader han bretter rundt tarantellen, slik at han får plukket den opp (bilde 1). På undersiden av dyret får vi raskt se en annen grunn til å nærme seg disse dyrene med respekt. To store hoggtenner, begge på ca. en cm. hver, er ikke noe man vil ha sittende i hånda (bilde 2).
Smerten som følger av å bli bitt av en tarantell varierer stort. Noen gjør vondt som vepsestikk, andre volder en enormt intens smerte. Så vidt man vet har ingen arter tarantella gift som er dødelig for mennesker.
Melkevei og utsikt over Andes
Tung opp-pakning og mye spennende å se underveis, gjør at mørket faller på da vi har rundt to kilometer igjen til toppen. I stummende mørke, kun ved hjelp av hodelykter, tar vi oss opp det siste stykket.
Det blir en kraftprøve. Stien er tidvis vanskelig å finne, og vi går noen tunge omveier. Men toppen nådde vi. Halv to på natta. Vi så lite av omgivelsene rundt oss, men melkeveiens hvite slør og tusen funklende stjerner gjorde bestigningen til en stor opplevelse.
Minst like flott var utsikten vi våknet opp til, etter kun noen få timers søvn i hengekøyene våre (bilde 4).
Etter hvert som sola gled opp over Andesfjellene, avslørte den med sine lysstråler mer og mer av det fantastiske landskapet vi hadde utsikt over fra toppen.
Darwins opplevelser
Det er ikke bare vi som har blitt bergtatt av synet fra toppen av Cerro La Campana. Også Darwin er svært begeistret over utsikten fra dette fjellet. På sitt viktorianske vis skriver han i The Voyage of the Beagle:
«We spent the day on the summit, and I never enjoyed one more thoroughly. Chile, bounded by the Andes and the Pacific, was seen as in a map.»
Dessverre gjorde et tett skylag noen hundre meter under oss det vanskelig å se Stillehavet, slik Darwin hadde gjort. Men å se de majestetiske Andes-toppene stikke opp av det kritt hvite skylaget var en fin erstatning.
I helene…
Cerra La Campana var ikke bare spesiell for oss med tanke på utsikten og turen mot toppen. På vår vei i Darwns fotspor har det nemlig ikke alltid vært lett å vite helt nøyaktig hvor Darwin var.
Når det gjelder Cerra La Campana er det ingen tvil. Nøyaktig der vi i Darwinekspedisjonen sto og nøt den vakre utsikten over Andesfjellene, sto Darwin 175 år tidligere.
På Cerro La Campana fulgte vi ikke bare i Darwins fotspor. Vi tråkket ham på helene.
(Bilde 1) Tore med tarantellen i klypene. Heldigvis var dette ikke av typen tarantell som kastet beskyttelseshår mot sine fiender.
(Bilde 2) Undersiden av tarantellen. De kraftige, svarte hoggtennene kan ses midt i bildet.
(Bilde 3) Å finne taranteller ute i naturen var veldig morsomt, og øyeblikket måtte selvfølgelig foreviges på film.
(Bilde 4) Sola sender sine første stråler over Andesfjellene i øst. Et utrolig vakkert syn.
(Bilde 5) Soloppgangen ble som seg hør og bør festet til film. Jens passer på at alt går riktig for seg.
(Bilde 6) Utsikt mot vest. Kjetil filmer hvordan skyggen til Cerro La Campana endrer posisjon, etter hvert som sola kryper lenger og lenger over horisonten i øst.
(Bilde 7) Hengekøyene våre ble satt opp i en fordypning på toppen av fjellet. Bardunene ble bundet fast i steiner på hver side av fordypningen. På denne måten klare vi å holde oss så vidt over bakken de få timene vi tilbrakte i hengekøyene på toppen av fjellet.
Så snille dere er som bærer utstyret til Kjetil
kjetil hadde litt problemer med håret på vei opp, skjønner du, adine.
Sov i hengekøyene…? Det så ikke ut som det var særlig enkelt å finne noe å henge dem opp i! Hvordan fiksa dere det? Ellers så det ut til å være en fantastisk tur. Dessuten: Var ikke de bladene som dere holdt tarantellen i litt i minste laget?
Hei…utrolig spennende tur! for noen uker siden var jeg og familien på tur i Olmué..mannen min(Espen) og noen chilenske venner tok de den lange turen til La Campana….reisen en en av de største manssprøve som chilenske menn vet…guttene klarte turen, men hadde vondt her og der mange dager etterpå…gikk det bra med dere? fikk dere se Condoren? spiste dere empanadas con pebre? god tur videre!!!
Buena suerte!!! Jimena
Hei Ellen.
Takk for gode spørsmål. Du har helt rett. Det var ikke spesielt mye å henge opp hengekøyene våre i på toppen av fjellet. Løsningen ble å binde fast hengekøyene i steiner over en fordypning i steinmassene. På den måten klarte vi å holde oss svevende de få timene vi sov den natta. Hvordan dette så ut, kan ses på bilde 7 (som er blitt lagt til for lettere å kunne vise hvordan vi løste «hengekøyeproblematikken»).
Når det gjelder bladene som ble brukt til å holde tarantellen, kunne de sikkert med fordel vært større. Men i hurten og sturten var dette bladene vi fant, og heldigvis gikk det helt fint.
Heisann Jimena
Godt å høre mannen din og kameratene hans klarte manndomsprøven. I likhet med dem, var også vi slitne og støle noen dager etterpå. Men man kan kanskje ikke forvente annet av en tur som regnes for å være en manndomsprøve for chilenske (og norske?!?) menn og kvinner. Uansett var turen verdt noen ømme og såre muskler. Utsikten fra toppen var virkelig en stor opplevelse.
Vi så dessverre ingen kondor (men vi så blant annet rev og flaggermus på toppen). Empanadas con pebre har vi dessverre gått glipp av, men vi har kost oss med mye annet godt fra det chilenske kjøkken.