Det har vært et begivenhetsrikt halvår. Vi har klatret fjell, ridd med gauchoer, opplevd artsmangfoldet i jungelen og latt oss fascinere av de fantastiske Galápagosøyene, for å nevne noe. Nå er ekspedisjonen kommet til veis ende. Det er tid for et kort tilbakeblikk. Og å takke for oss.

Fascinerende jungel
Etter ekspedisjonsbilen var kjøpt i Sao Paulo, var det med stor glede vi byttet ut millionbyens mas og kjas med fantastiske naturopplevelser i en atlantisk regnskog utenfor Rio de Janeiro. Darwin forelsket seg i denne skogens skjønnhet og artsmangfold. Det samme gjorde vi.

Vårt møte med luekapusiner, alle de utrolige insektene og den stadige kakofonien av froskekvekk er bare noen få av jungelopplevelsene våre vi sent vil glemme.

Gauchoer og fossiler
Slettelandet i Uruguay hadde helt andre opplevelser å by på. I likhet med Darwin fikk vi i disse områdene nærkontakt med gauchoer, Sør-Amerikas svar på den nordamerikanske cowboyen. For en kort periode fikk vi også ta del i disse cowbyenes daglige virke. Veldig gøy og svært interessant.

Like gøy var det ikke å komme til Buenos Aires. Tollmyndighetene etterspurte noen papirer vi ikke hadde. Det endte med at bilen vår ble satt i varetekt. Det ble noen frustrerende uker mens vi ventet på å få tilsendt papirene fra bilforhandleren i Brasil. Heldigvis løste saken seg til slutt.

Det passet derfor bra at neste destinasjon på ekspedisjonen skulle vise seg å bli et av høydepunktene på ekspedisjonen.

I Punta Alta fikk vi nemlig lette etter fossiler på nøyaktig de samme stedene der Darwin hadde gjort noen fantastiske funn, omtrent 170 år tidligere. Og jammen fant vi mye spennende også!

Det første som dukket opp var fossile fotavtrykk etter det største dovendyret som noen gang har levd. Megatherium var et gigantisk vesen, noe de enorme foravtrykkene er et bevis på.

Men kanskje aller mest spennende var det å grave fram restene etter en 4 millioner år gammel glyptodont. Glyptodonter var enorme pattedyr med massive ryggskjold. Disse dyrenes form kan kanskje best best beskrives som en forstørret utgave av dagens beltedyr.

Vårt fossilfunn er kun er det 7. av denne typen glyptodont som noen gang er gjort. En liten sensasjon, med andre ord!

Til verdens ende og tilbake
Etter mange mil på veien, og etter å ha fått sett nærmere på fjellnanduen på de patagonske sletter, kom vi oss til sørspissen av kontinentet.

Dette området av Sør-Amerika er også kjent under navnet Ildlandet, og dette stedet har mye flott natur og by på. Vi slo leir i et område der de nå utdødde fuegianerne hadde holdt til.

Ferden gikk så nordover.

Etter å ha lett forgjeves etter darwinfrosken i Chile og besøkt spøkelsesbyen Chaitén, dro vi til fjellet Cerra la Campana. I følge Darwin er utsikten fra toppen av dette fjellet en av de flotteste opplevelsene han hadde på hele sin tur rundt jorda. At vi skulle på toppen, vi også, var derfor en selvfølge.

Etter fjellklatringen dro vi inn i Peru og ned i Amazonasbassenget. Regnskogen skuffet ikke og fantastiske opplevelser sto i kø.

Neste og siste destinasjon for ekspedisjonen var Galápagosøyene. Og for en avslutning! Arkipelet, og dyrene og plantene som bor der, var om mulig enda vakrere enn vi hadde forestilt oss.

Under huden på Darwin
Reisen i Darwins fotspor har gitt oss en sjelden mulighet til å bli litt bedre kjent med evolusjonsteoriens far.

Darwins evne til å observere og resonere er blitt enda mer tydelig for oss etter å ha besøkt mange av de samme stedene han gjorde.

Ikke minst kan man ikke unngå å bli imponert over hvilke områder han besøkte. På tross av tidvis dårlig helse og langt mindre sofistikerte hjelpemidler enn det vi var i besittelse av, kom Darwin seg til det vi kan kalle relativt utilgjengelige steder.

Darwin var en ekte ildsjel som elsket å være ute i naturen. Derom hersker det ingen tvil.

Takk for oss!
Vi vil benytte anledningen til å takke alle som har fulgt oss på ferden. Det har vært veldig gøy å høre tilbakemeldingene deres, og vi håper dere har funnet det vi har servert dere (i hvert fall tidvis) interessant.

For oss er Darwins evolusjonsteori er en kilde til naturrespekt, naturinnsikt og naturglede. Vi håper vi har klart å formidle noe av dette til dere i løpet av det siste halve året.

Takk for oss!

Galápagosøyene har vært evolusjonens lekegrind i flere millioner år. Resultatet er en eksotisk flora og fauna, med mange endemiske arter. Et av de tydeligste eksemplene på naturlig utvalgs kreative kraft er de 13 endemiske finkeartene, også kjent som Darwins finker. Disse er blitt et lærebokeksempel på hvordan naturlig utvalg former og danner nye arter.

Finkene er svært like hverandre. Enkelte av artene varierer noe i fjærdrakt og størrelse, men det er nebbets utforming som er det trekket som i størst grad skiller dem fra hverandre.

Selv etter å ha vært på Galápagos en god stund nå, klarer vi kun å skille fra hverandre noen få finkearter.

Trøsten får være at selv ikke Darwin klarte med en gang å se at finkene tilhørte mange forskjellige arter. Det ble han først gjort oppmerksom på en stund seinere, da han var tilbake i England.

[kml_flashembed movie=»http://www.youtube.com/v/WePU4dXYcS0″ width=»510″ height=»420″ wmode=»transparent» /]

Ufortjent navn?
En av Darwins viktigste observasjoner fra oppholdet på Galápagos, var hvordan de ulike øyene huset forskjellige arter med egne særtrekk.

Men faktisk viet ikke Darwin verken finkene eller deres geografiske distribusjon spesielt mye oppmerksomhet mens han var på Galápagos. I stedet konsentrerte han seg om ande dyregrupper.

Darwin syntes for eksempel det var svært interessant at de tre spottefuglene han hadde samlet inn, viste seg å komme fra forskjellige øyer i arkipelet. Han la også merke til elefantskilpaddene varierte i utseende mellom de ulike øyene.

Men hva er så grunnen til at nettopp finkene er blitt så tett knyttet opp til Darwins navn og hans evolusjonsteori?

Det finnes nok flere forklaringer på dette. Begrepet Darwins finker ble lansert allerede på 30-tallet, og er blitt hyppig brukt siden når finkene på Galápagos omtales.

Grunnen til at finkene har vært – og fortsatt er – mye omtalt, er deres posisjon som velstuderte og pedagogiske eksempler på hvordan naturlig seleksjon kan føre til artsdannelse og endringer i populasjoner.

Finkene er rett og slett gode modellorganismer når man ønsker å studere evolusjonsmekanismene Darwin fremla i Artenes opprinnelse.

Mange nye arter på kort tid
Darwins finker representerer et tilfelle av det som kalles en adaptiv radiasjon: Finkene på Galápagos stammer alle fra en relativt ung felles forfar, og artene oppsto som et resultat av at isolerte populasjoner tilpasset seg levemiljøene på de forskjellige øyene.

Nebbets utforming og størrelse er den mest markante forskjellen mellom de ulike artene, og skyldes tilpasninger (adaptasjoner) til ulike matressurser (derav navnet adaptiv radiasjon).

Mens noen finker for det meste spiser frø, er for eksempel insekter den viktigste næringskilden for andre. (I videoklippet under kan du se spettspurv (som på tross av sitt norske navn er en fink) lete etter insekter ved hjelp av en pinne. Spettspurven er den eneste av finkene på Galápagos som benytter redskap i sin søken etter mat.

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/7A66Ip1CFzg" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

Men noe av det mest fascinerende med finkene, er den store variasjonen i morfologi og levesett man kan finne innenfor enkelte av artene. Dette gjør dem til attraktive studieobjekter for evolusjonsbiologer.

Artsdannelse under utvikling
For eksempel kan populasjoner som bor på forskjellige øyer, men som tilhører samme art, ha forskjellige nisjekrav. Hvis disse populasjonene fortsetter å bli mer og mer forskjellige fra hverandre, kan de over lang nok tid utvikle seg til å bli forskjellige arter.

Darwins finker er derfor gode å studere når man forsøker å forstå hvilke mekanismer som er viktige i begynnelsen av en artsdannelsesprosess.

Blant finkeartene finner man også tilfeller der nært beslektede arter er mer forskjellige fra hverandre når de lever i samme område, enn når de lever isolert fra hverandre.

Å forstå mekanismene bak dette mønsteret, vil kunne gi innsikt i hvordan reproduktive barrierer opprettes og opprettholdes mellom nært beslektede arter.

Blant Darwins finker finner man rett og slett eksempler på flere av stadiene som inngår i en artsdannelsesprosess.

Også viktig for Darwin
Selv om Darwin ikke øyeblikkelig forsto viktigheten av finkene han samlet og observerte på Galápagos, ble det etter hvert klart for ham at finkene var et av hans beste eksempler på hvordan arter endrer seg gjennom evolusjon.

I andreutgaven av The Voyage of the Beagle er dette tydelig. I motsetning til førsteutgaven har han i denne utgivelsen satt inn en illustrasjon som viser nebbene til fire av finkeartene. I tillegg skriver han:

«Seeing this gradation and diversity of structure in one small, intimately related group of birds, one might really fancy that from an original paucity of birds in this archipelago, one species had been taken and modified for different ends.»

I dette sitatet er det (i retrospekt) lett å oversette ”modified for different ends” med ”evolusjon gjennom naturlig utvalg”.

Mens det spekuleres i om Lonesome George overhodet husker ”hvordan det gjøres”, ser det ut til at elefantskilpaddene fra Santa Cruz har full kontroll over sine reproduktive manøvre.

Her om dagen dro Darwinekspedisjonen opp i høylandet på Santa Cruz for å filme litt.

Det fuktige høylandet byr på et rikt dyreliv som skiller seg betraktelig fra det som befinner seg langs kysten kun få kilometer unna.

Turen skulle imidlertid bli litt mer livlig (eller livgivende) enn vi hadde turt håpe på. Det vi trodde var en brautende ku som ødela for lydopptakene våre, skulle vise seg å være noe helt annet.

Vi lar det være med det og lar lyd og bilde tale for seg selv.

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/4UOpiAE-neI" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

Om det er hold i teorien om at Lonesome George har glemt gamle kunster, kunne kanskje videoen inspirere:-)

Det er uansett flott å se at livet går sin gang her på øyene.

Siste utbrudd på Galápagos; Sierra Negra på Isabela (Foto: NASA’s Earth Observatory)

I løpet av de siste millioner år har Galápagosøyene poppet opp fra havet, én etter én, som perler på en snor. Øyenes unge, eksplosive historie er en viktig ledetråd til hvordan livet her har blitt som det har blitt.

”Landskapet kan sammenliknes med hvordan man ville innbille seg de kultiverte delene av Helvetet ser ut.” (Charles Darwin 1833)

Det lunkne førsteinntrykket til Darwin er kanskje litt overraskende. På en annen side er det fullt forståelig. Øyene er på mange måter fryktelig ugjestmilde.

Kysten er befestet med sylskarp lavastein, den ekvatorielle solen brenner, og vann er omtrent umulig å oppdrive. Som om ikke det er nok, spyr vulkanene ut livsfarlig lava og aske med jevne mellomrom.

Det er rett og slett litt av jordens brennende indre som åpenbarer seg på Galápagosøyene.

Isolert tilværelse
Det unike ved Galápagos og organismene som lever der, kan i stor grad tilskrives øyenes spesielle fysiske miljø og plassering. Øyenes eksplosive geologiske historie er derfor verdt en sak i seg selv.

Først litt tørre fakta, som Darwin en gang skrev.

Galápagos består av 13 store øyer på over 10 km² og rundt 50 småøyer og klipper, dandert pent og pyntelig rundt ekvator. Nærmeste fastland, Equador, ligger 960 km i øst. Nærmeste øy, Cocos, 720 km nordøst!

Kun toppen av isberget
Til sammen dekker ikke øyene mer enn 8 000 km2. Men om vi kunne drenere bassenget rundt øyene ville det åpenbare seg et dramatisk landskap – en avgjørende ledetråd for øyenes opprinnelse.

I dag er dette faktisk mer enn et tankeeksperiment ettersom Google nettopp har lansert batymetriske kart over havområdene våre (se bildet under).

Havmassene skjuler et dramatisk landskap (Bilde: Google Maps)

Flere av øyene og klippene som i dag er synlige i havoverflaten er altså toppene av svære undervannsvulkaner; enkelte flere tusen meter høye! Galápagos består altså av en kontinuerlig plattform av vulkanlandskap, med samlet størrelse som Finnmark

Platetektonikk
Vulkaner finner man oftest i soner hvor to eller flere tektoniske plater møtes og enorme krefter får utløp. Jordskorpa er delt opp i sju store og en rekke mindre slike plater som flyter på mantelen.

Vi kan dele slike soner inn i tre typer etter hvordan platene beveger seg i forhold til hverandre. Plater som kolliderer, siger fra hverandre, eller gnisser langs hverandre.

Vestkysten av Sør-Amerika er eksempel på en kollisjonssone. Her krasjer Nazca-platen (Stillehavet) og det søramerikanske kontinentet mot hverandre, og Nazca-platen presses under Sør-Amerika (subduksjonssone; se bildet under).

Legg merke til retningen på Nazca-platen (Bilde: Google Maps, Darwinekspedisjonen) 

Denne subduksjonsprosessen er årsaken til Andes-fjellenes dannelse, hyppige jordskjelv og vulkanutbrudd (les mer om dette i Katastrofen i Chaitén).

Hotspot
Vulkaner uten direkte tilknytning til slike soner er heller uvanlig. Galápagosøyene ligger inne på selve Nazca-platen, langt ute i Stillehavet. Her forventes ikke mye vulkansk aktivitet.

Så hva er forklaringen?

Mye peker på at Galápagosøyene er dannet av en såkalt hotspot. En hotspot er et lite, fiksert område i mantelen hvor ekstremt varm magma strømmer opp mot overflaten. Jordskorpa smelter og vulkaner bryter ut på overflaten (se animasjonen under).

Opprinnelsen av våre mest interessante øygrupper; Galápagos og Hawaii (Bilde: Wikimedia Commons)

Avhengig av tykkelsen og tettheten til jordskorpen, vil gjentatte utbrudd kunne føre til at vulkaner eser ut og til slutt bryter havoverflaten (selv om de fleste hotspot’er finnes under havbunnplater, eksisterer de også under kontinenter).

Etter som platene beveger seg, vil hotspot’en danne en kjede av vulkaner; som på Galápagos.

Siden Nazca-platen beveger seg vekk fra både Cocos-platen (sørover) og Stillehavsplaten (østover), danner Galápagosøyene en sørøst-nordvestlig akse. De eldste øyene finner vi i sørøst, de yngste i nordvest (se bildet under).

Øyer på rullebånd (Bilde: Google Maps, Darwinekspedisjonen)

Fernandina, den yngste av de store øyene – og som ruver midt oppå hotspot’en – kan ha brutt havoverflaten så nylig som for 30 000 år siden.

Fra ilddåp til våt grav
Nazca-platen beveger seg med en hastighet på over 7 cm i året. En tilsynelatende unnselig avstand, men legg til en million år og man får 70 km.

Etter hvert som øyene vandrer lengre og lengre vekk fra sitt fødested skjer det en bemerkelsesverdig progresjon. Fra bar steingrunn og askedekket ørken, får livet endelig tak. På de sentrale øyene av arkipelet har vegetasjonen slukt de sluknede kraterene.

Men det stopper ikke der.

Lengst i sørøst har andre geologiske prosesser å gjøre seg gjeldende. Langsom erosjon har etter fire millioner år satt et tynnslipt preg på Española, det eldste medlemmet i øygruppa.

I tillegg presses som nevnt Nazca-platen under Sør-Amerika-platen. En våt grav en derfor uunngåelig for alle Galápagosøyene på deres ferd mot sørøst.

Endring forstrer endring

Etter flere millioner år med en aktiv hotspot og stadig bevegelse i jordskorpa, har øyer dukket opp, en etter en. For så å forsvinne under overflaten igjen. Det er som et geologisk rullebånd.

Det som gjør det hele ekstra spesielt, er at øyene startet som blanke ark. For de artene som så greide å slå seg ned, sto utfordringene i kø på øyene som aldri hviler.

Og etter millioner av år med evolusjon, kan de «ugjestmilde» Galápagosøyene smykke seg med noen av de mest fascinerende artene som finnes på jorda.

Få dyr forbindes i større grad med Galápagos enn elefantskilpaddene, verdens største landskilpadder. De gigantiske reptilene er ikke bare fascinerende livsformer. De langtlevende dyrenes kamp for å overleve er også blitt et viktig symbol på de negative konsekvensene av menneskets tilstedeværelse på øyene.

I hundre tusener av år levde elefantskilpaddene i fred og ro på Galápagosøyene. På øyriket hadde skilpaddene få fiender, og i regntiden bugnet øyene av gress og annen mat.

Skilpaddene spredde seg til mange av øyene i arkipelet, og over tid tilpasset de ulike øy-populasjonene seg sine lokale miljøer. Evolusjonsprosessen resulterte i mange undertarter av elefantskilpadder, alle med sine egne særtrekk.

Da de første menneskene begynte å utforske Galápagos noen hundre år tilbake, var det derfor en rik og variert bestand av landskilpadder de fant.

Og – som Darwin skriver i The Voyage of the Beagle – er det mulig å bestemme hvilken øy en bestemt skilpadde kommer fra, kun ved å se på formen på skallet.

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/IlFpwJsY9IY " width="510" height="420" wmode="transparent" /]

Hardt beskattet
Men menneskets oppdagelse og kolonisering av Galápagos ble begynnelsen på slutten for flere av de ulike formene for elefantskilpadder.

Skilpaddekjøtt smaker godt, og de store og trege dyrene ble et åpenbart mål for sultne mennesker på jakt.

Skilpaddenes evne til å klare seg opptil et år uten mat, gjorde også dyrene til attraktive matpakker for sjømenn på langtur. Ti-tusener av skilpadder ble fanget av båtmannskap og spist under fjerne himmelstrøk.

Den voldsomme hamstringen gjorde at mange populasjoner av elefantskilpadder ble kraftig redusert. Situasjonen ble yterligere forverret for skilpaddenes del da husdyr ble utplassert på øyene.

Opphopning av husdyr på øyene, og i særdeleshet geiter, gjorde at de trege reptilene i stor grad tapte konkurransen om matfatet.

En gang fantes det så mange som 14 (noen mener 15) underarter av elefantskilpadde på Galápagos. I dag finnes kun 10 igjen i vill tilstand.

En underart er representert med ett eneste gjenlevende individ. Han ble funnet helt alene på øya Pinta på begynnelsen av 70-tallet. I dag er han plassert på forskningsstasjonen på Galápagos.

Skilpadden fikk navnet Ensomme George. I dag er han et ledende symbol på naturens sårbarhet for menneskets herjinger.

Stort engasjement
Det er et stort engasjement for å bevare underarten George representerer. Ikke minst ønsker man at Georges gener skal bringes videre. I flere ti-år er det derfor blitt forsøkt å få ham til å parre seg med skilpadder tilhørende nært beslektede underarter.

Dette har så langt vist seg nytteløst. Og ikke overraskende florerer det av teorier på hva som kan være årsaken til at George fortsatt er ungkar.

En åpenbar mulighet er rett og slett at George ikke tiltrekkes av de hunnene han har blitt introdusert for. Hunnene tilhører tross alt andre underarter enn ham selv, så at George er litt lunken i sin interessw er kanskje ikke så rart.

En annen teori går ut på at George – etter alle årene i ensomhet – har glemt ”hvordan det gjøres”. Andre mener det er en mulighet for at genitaliene hans ikke lenger fungerer, siden de ikke har vært i bruk på snart 40 år.

Nesten
George kan umulig ha glemt alt, for i juli 2008 kom det en uventet beskjed fra forskningsstasjonen om at George hadde parret seg med en av hunnene han hadde besøk av. Resultatet var et tosifret antall egg.

Eggene ble plassert i inkubatorer, dekorert med religiøse bilder og symboler av de ansatte på forskningsstasjonen. Like greit å ha gudene på sin side når George for første gang på nesten 40 år viste interesse for en hunnskilpadde.

Dessverre var resultatet svært nedslående. Ingen av eggene var befruktet.

Forskere håper nå Georges gjenfunnede libido kan føre til flere parringsforsøk i framtida.

Fortsatt håp
Det er også flere gode nyheter. For ikke lenge siden viste nemlig genetiske tester at det på øya Isabela eksisterer en hybrid mellom den underarten George tilhører og en annen underart.

Det har med andre ord på et tidspunkt eksistert en skilpadde tilhørende George sin underart på øya Isabela. Spørsmålet nå er hvorvidt denne skilpadden fortsatt er i live. Hvis den er det – og det viser seg å være en hunn – kan dette være en potensiell partner for George.

Nasjonalparken på Galapagos har utlovet en belønning på 10.000 US dollar til den som kan frambringe en hunnskilpadde som får avkom med George.

George den ensomme er utvilsomt verdens mest berømte reptil, og historien om ham begynner mer og mer å likne et reality show.

«Dyr med et forferdelig utseende, skittensvart farge, dumme og klumsete i sine bevegelser. » Slik beskriver Darwin haviguaner i The Voyage of the Beagle. Vi er så heldige å ha disse dyrene i bakgården vår. Spesielt søte er de kanskje ikke, men dumme er de på ingen måte.

På tross av de lite flatterende ordene Darwin serverer om haviguanene, fascinerte de ham tilstrekkelig til at han skrev mye om dem i sin reisebeskrivelse. Ikke minst forteller han om et noe merkelig eksperiment.

Iguankasting
”En dag tok jeg med meg en haviguan til et basseng tidevannet på sitt tilbaketog hadde lagt igjen, og jeg kastet den ut i bassenget så langt jeg kunne flere ganger. Hver gang returnerte den i en rett linje til det stedet hvor jeg sto”

Adferden til iguanen Darwin kastet og kastet, er et godt eksempel på hvor uredde mange dyr er mennesker på Galápagosøyene.

I millioner av år fikk dyrene på øygruppen utvikle seg i isolasjon. Da mennesket plutselig dukket opp, var det ingen ting i instinktene deres som fortalte dem at vi kunne være farlige for dem.

Denne manglende frykten for mennesker har blitt flere dyrs bane på Galápagosøyene.

Fortsatt er mange dyr på øygruppen bemerkelsesverdig lite redde mennesker. Men de siste tiårene har flere og flere dyr begynt å utvise større forsiktighet.

Konsekvensene av menneskets tilstedeværelse på Galápagos blir stadig mer tydelig.

Unik livsform
Haviguaner er endemiske til Galápagosøyene. Som så mange andre arter på øygruppa, har den tilpasninger som gjør den helt unik.

Arten er for eksempel den eneste øgla i verden som finner føden sin i havet. Og øverst på menyen står grønnalger.

Som kaldblodige organismer, er det svært begrenset hvor lenge iguanene kan oppholde seg i vannet før kroppen har mistet så mye varme at de må trekke opp på land igjen.

Med et slikt utgangspunk kan det virke som en dårlig løsning å måtte hoppe ut i et kaldt hav for å finne mat. Likevel er haviguanene godt tilpasset sitt noe uvanlige levesett.

Godt tilpasset
Iguanenes sorte overflate absorberer mye varme fra sola. Dette hjelper dem i å få varmen tilbake i kroppen etter et lengre opphold i vannet. Haugevis av iguaner som solbader på de sorte lavasteinene i fjæra, er derfor et vanlig syn på tilnærmet alle øyene i arkipelet.

Siden maten deres lever i havet, får iguanene i seg mye salt de må kvitte seg med. Egne kjertler i nesa sørger for å skille ut overskuddssaltet, og regelmessig ”nyser” iguanene saltløsning ut fra neseborene.

Haviguanen har også en relativt flat hale. Denne beveges fra side til side for å skape framdrift i vannet, og takket være sin flate bakpart er iguanene gode svømmere.

Urettferdig stempel
Darwin beskriver flere steder haviguanene som dumme dyr.

Hadde han vært klar over siste nytt fra forskningsfronten, ville han nok tenk seg om en gang til før han skrev i så negative ordelag om dem.

Gode lyttere 
Mange dyr som lever i sosiale grupper, bruker komplisert adferd for å alarmere artsfrender om farer. Et vanlig eksempel er varselsang hos fugl, som informerer de andre individene i flokken om at det er fare på ferde.

En slik varselsang har galápagos-spottefuglen utviklet for å advare hverandre mot galápagoshauken. Også haviguaner står på menyen til galápagoshauken, men inguanene har ingen mulighet til å advare hverandre på samme måte.

Haviguaner er nemlig ikke i stand til å lage vokallyder.

Men haviguanene på øya Santa Fe har likevel funnet ut hvordan de kan redusere risikoen for å bli haukemat. Forskere har nemlig nylig funnet ut at haviguanene er i stand til å respondere på varselsangen til spottefuglene.

Haviguanen har rett og slett lært seg å lytte etter spottefuglenes varselsang: Når iguanene hører varselet fra spottefuglene om hauk i området, avslutter de solbadingen sin og rømmer.

Haviguanen er det første dokumenterte tilfellet av et dyr uten egen vokal kommunikasjon som kan respondere på varsellyder fra andre dyr.

Charles Darwins vitenskapelige arv er blant menneskehetens viktigste innsikter. I dag ville Darwin ha vært 200 år. Jubileet markeres over hele verden. Det skulle bare mangle. Darwins evolusjonsteori endret vårt verdensbilde for alltid. 

Den legendariske evolusjonsbiologen Theodosius Dobzhansky uttrykte betydningen av Darwins teori på følgende måte: «Ingenting i biologien gir mening, med mindre det sees i lys av evolusjon.”

Sitatet oppsumerer treffsikkert selve essensen i Darwins innsikt; Darwins evolusjonsteori satte alle klodens livsformer inn i en kontekst, inkludert mennesket, og forklarte mekanismene som gjennom årenes løp hadde formet dem.

Artenes opprinnelse er derfor blant verdens viktigste bokutgivelser. Den leses kanskje ikke like mye i dag som den fortjener, men de vitenskapelige og samfunnsmessige følgene av bokas innhold, mangler antakeligvis sidestykke i historien.

Darwins fødselsdag er derfor bare én av mange gode grunner til å sette av litt tid til å delta på et eller flere arrangementer til hans ære i tida som kommer.

Evne til å skape debatt
Darwins teori rev mennesket brått ned fra vår egenkonstruerte pidestall og plasserte oss sammen med dyrene.

For noen representerte Darwins teori en et spennende alternativ til de rådende, dogmepregede verdensforklaringene. For andre var Darwins evolusjonsteori svært vanskelig å svelge.

Det har nemlig ikke manglet på kritiske røster opp gjennom historien. Også den dag i dag, på tross av den enorme mengden data som taler til teoriens fordel, er det enkelte grupperinger som nekter å akseptere tanken på at livet på jorda har evolvert, slik Darwin foreslo.

Ofte er kritikken mot evolusjonstanken religiøst fundert, og den religiøse motstanden mot evolusjonsteorien er like gammel som teorien selv.

Men det er ikke bare enkelte religiøse som har et horn i siden til Darwin og evolusjonsteorien. Lysten til å blande inn evolusjonstanken i fagfelt som kjønnsforskning, medisin og psykologi, er hos noen fagpersoner innen disse vitenskapene relativt laber.

Vital 200-åring
Den er derfor fristende å hevde at den vitenskapelige revolusjonen som Darwin startet med sin utgivelse av Artenes opprinnelse, ikke nødvendigvis har nådd sitt endelige klimaks. Teorien har fortsatt potensial til å kunne opplyse oss og lære oss noe nytt, hele 150 år etter dens publisering.

Det er med andre ord en sprek 200-åring vi feirer i dag. Hans teorier er fortsatt aktuelle, og oppildner stadig til debatt.

Så derfor: Gratulerer med dagen, Darwin! Og lykke til med de neste 200.

”Øygruppen er en liten verden i seg selv… Det er som om den bringer oss nærmere den store kjensgjerningen – mysteriet av mysterier – tilblivelsen av nye livsformer på denne jorden” (Charles Darwin 1845, The Voyage of the Beagle).
Vi har nådd Galápagosøyene.

Vi skulle gjerne som Darwin ha tatt sjøveien til Galápagosøyene. Det er noe ærbødig over en slik ankomst.

“Med stor iver speidet vi etter land, da det som liknet en klippe ble synlig fra skipsmasten. Det skulle vise seg å være toppen av Mount Pitt, en bemerkelsesverdig høyde på nordøstre San Cristobal.“

Spenningen er til å ta og føle på når man leser kaptein FitzRoys nedtegnelser fra overfartens siste fase.

Skyhøye forventninger

Men å ankomme disse sagnomsuste øyene fra luften er ikke å forakte.

I det man ser sjøfugler patruljere et tilsynelatende uendelig hav langt der nede, vet man at det nærmer seg.

Etter å ha tilbakelagt 1,000 km fra vi forlot fastlandet, skimter vi endelig land i den sørlige horisonten. San Cristobal, Galápagosøyenes østligste utpost. Kort tid etter åpenbarer flere av øyene seg.

Like før!

Vi går inn for landing på Santa Cruz, en av de frodigste øynene midt i arkipelet.

Skjellsettende øyer

I løpet av de siste millioner år har et knippe dyr og planter foretatt samme ferd fra fastlandet og kolonisert Galápagos – enten via sjøen (som Darwin) eller gjennom lufta (som oss).

Darwinekspedisjonen er her for å hilse på deres etterkommere og se hvordan de isolerte øyene med tiden har satt et unikt preg på dem.

Bildene under er frampek på hva som er i vente de neste to ukene. De er knipset fra bakgården på hotellet vi bor på.

Vi gleder oss til å dele opplevelsene med dere.

Noen er litt mer forfengelige enn andre; eller klovnete om du vil. 

Fargerike krabater som hopper fra lavastein til lavastein i fjæra.

En av Galápagosøyenes mest kjente representanter hilser oss velkommen.

Lima (Callao) var siste havn for HMS Beagle før båten med Darwin om bord satte kurs for Galápagosøyene. Slik er det for oss også. Med bilen (vår ”Beagle”) forhåpentligvis trykt parkert i Perus hovedstad, tok vi luftveien til den fantastiske øygruppa vi har gledet oss så lenge til å besøke.

Galápagos er en juvel for alle naturinteresserte. På øyene bugner det av endemiske arter, og flere av øyrikets livsformer har tilpasset seg livets utfordringer på unike måter.

På Galápagos finnes for eksempel verden eneste flyveudyktige skarv, verdens eneste øgle som finner føden sin i havet og verdens største landskilpadde. Og dette er bare noen få eksempler.

Darwins og Galapagos
Vi er langt i fra de første som har gledet oss til å besøke Galápagosøyene. Darwin skriver i et brev til sin søster Catherine, rett før HMS Beagle setter seil for øygruppen:

“I am very anxious for the Galápagos Islands,—I think both the Geology & Zoology cannot fail to be very interesting.”

Darwin fikk rett. Galápagosøyene skuffet ikke.

Dessert
Å se Lima bli borte etter hvert som flyet vårt steg høyere og høyere, var på en måte et lite punktum for ekspedisjonens ferd rundt om på det søramerikanske fastlandet. Litt vemodig å tenke på. Men vi har spart det beste til slutt.

Galápagosøyene neste.

Darwin besøkte aldri jungelen i amazonas-bassenget. Det gjorde derimot Alfred Russel Wallace, en mann det er vanskelig å komme utenom i Darwinåret. Darwinekspedisjonen tok derfor turen til amazonasjungelen i Peru, i Wallace sine fotspor.

Vi har allerede fortalt litt om Wallace’ bidrag til evolusjonsbiologien på denne bloggen. Ettersom mannens liv og virke er av det ekstravagante slaget, fortjener han minst en blogg-sak til.

Modig eventyrer
Inspirert av blant annet Darwins The Voyage of the Beagle, satte en ung Wallace i 1848 kurs mot amazonasjungelen. Målet for turen var å oppleve spennende natur og å samle eksotiske dyr av interesse for kjøpere hjemme i England.

I motsetningen til Darwin, kom nemlig ikke Wallace fra en spesielt holden familie. Å selge dyr til britiske samlere var derfor helt nødvendig for å kunne forsørge seg selv.

I løpet av fire år skaffet Wallace seg en imponerende samling organsimer fra Amazonas. Men museumskuratorer og andre interesserte skulle ikke få nyte godt av Wallace’ innsamlingsarbeid.

På vei hjem til England gikk båten Wallace var om bord opp i fyr og flamme. Samtlige dyr og planter han hadde tatt med seg fra Amazonas gikk tapt.

Kun flaks gjorde at Wallace overlevde forliset. Etter ti dager i en åpen båt ble han og resten av mannskapet plukket opp av en forbipasserende båt.

Stort pågangsmot
Å se resultatet av fire års hardt arbeid synke til havets bunn, var nok et hardt slag for Wallace. Likevel startet han raskt planleggingen av en ny ekspedisjon etter hjemkomsten til London. Denne gangen var Malaysia og Indonesia målet.

I hele åtte år samler Wallace inn dyr og planter i det fjerne Østen. Han gjør også flere interessante naturvitenskapelige observasjoner, og det er i Indonesia i 1858 at en febersyk Wallace plutselig kommer på ideen om evolusjon gjennom naturlig utvalg.

Han skriver ned sin nye idé og postlegger skrivet til England. Adressat er ingen ringere enn Charles Darwin.
Wallace og Darwin har brevvekslet noe de siste årene, og Wallace er spent på å høre hva Darwin synes om ideen hans.

Essayet kommer Darwin i hende i juni 1858. Han får sjokk når han leser Wallace sitt brev. Teksten er et perfekt sammendrag av evolusjonsteorien som Darwin har jobbet med i skjul i mer enn 20 år.

Brevet fra Wallace blir et kraftig spark bak til Darwin, som skriver Artenes opprinnelse i en fei.

Darwin får i stor grad rettmessig æren for teorien om evolusjon gjennom naturlig utvalg. Likevel er det ingen overdrivelse å titulere Wallace som medoppdager av essensielt den samme evolusjonsteorien.

Uforutsigbar natur
I Darwinåret er det med andre ord gode grunner til å fokusere litt på Wallace og miljøene som inspirerte ham. Et besøk til amazonasjungelen, regnskogen der Wallace tilbrakte fire år, passer derfor godt.

I tillegg er det jo alltid spennende å tilbringe tid i regnskog. Man vet aldri helt vet hva som kommer til å skje. Ikke minst vet man aldri hvilke spennende dyr man kan komme til å finne.

Våre dager i Manu nasjonalpark ble i så måte typisk for et besøk i regnskog.

Blant jungelens kronjuveler
Blant det første vi så var et av de vakreste insektene som eksisterer blant våre seksbeinte venner. Med sine store og iriserende vinger er de enorme Morpho-sommerfuglene rett og slett et fantastisk syn.

Man trenger ikke være spesielt interessert i natur og biologi for å verdsette disse kronjuvelene blant jungelens tusener av insekter.

Reptiler i mørket
Jungelen huser også en del dyr som potensielt er farlige for oss mennesker. På en av våre nattevandringer får vi øye på en svært giftig slange. Den ligger kveilet rundt en grein og slapper av, men blir straks mer aktiv når vi lyser på den med lyktene våre (bilde 9).

Guiden vår blir stram i blikket da vi viser ham hva vi har funnet. Giften til denne slangen er ingen spøk. Ikke minst med tanke på at man i regnskog som oftest er langt unna (profesjonell) legehjelp.

Slangen åler seg snart inn i noe buskas og ut av syne.

Men kvelden har langt mer spenning i vente for oss. Og denne gangen er det ikke noe dyr som står for dramatikken.

Elvebrus
For å komme oss tilbake til campen etter endt nattevandring, må vi krysse en stor og stri elv. Båten som skal brukes i overfarten er en lang og tynn elvebåt. Mannen ved roret, en gammel og sprek innfødt, er fryktelig utålmodig og maser oss om bord. Klaringen fra vannet og til ripa er omtrent 20-30 cm. Her gjelder det med andre ord å sitte rolig i båten.

I bekende mørke legger vi ut på elva.

En liten propell sørger for at båten beveger seg sakte motstrøms. Etter omtrent 30 sekunder på elva stopper motoren. Sekunder seinere beveger vi oss ikke lenger mot strømmen. Strømmen har tatt tak i båten og sender den med stadig økende fart med vannmassene.

Etter noen nytteløse forsøk på å få liv i motoren, begynner styrmannen og guiden vår å jobbe intenst med noen stakepinner liggende parat i båten. Etter noen intense minutter klarer mannskapet å styre båten lenger og lenger inn mot en av elvebreddene.

Til slutt kaster styrmannen seg over bord med et tau i hendene. Han kommer seg i land og drar båten mot bredden. Situasjonen er under kontroll.

Turer i regnskog er alltid full av overraskelser.

(Bilde 1) Alfred Russel Wallace som 24-åring. Bildet er tatt rett før hans fire år lange ekspedisjon til Amazonas (Wikimedia Commons).

(Bilde 2) På vei inn i Manu nasjonalpark. Elvebåter der den mest effektive måten å komme seg inn i jungelen på.

(Bilde 3) Mystisk og fantastisk regnskog venter på oss.

(Bilde 4) Det er alltid noe interessant å se i jungelen Her har Jens nettopp åpnet en død termitt-tue.

(Bilde 5) Hoatsin (Opisthocomus hoazin) er en vakker og spesiell tropisk fugl. Den har ingen nære evolusjonære slektninger, men det kanskje mest spesielle med denne arten er en egenskap ungene har. Nyfødte fugler har nemlig klør på enkelte av fingrene. Dette gjør at de kan klatre i trær fram til vingene deres er utviklet nok til å kunne fly med. Herlig!

(Bilde 6) Kjetil tar en Tarzan.

(Bilde 7) Insekter har ofte artige tilpasninger. Dette er en gresshoppe som har som kamuflasjestrategi å etterlikne pinner. Kamuflasjen fungerer ikke like bra på Jens’ røde t-skjorte.

(Bilde 8 ) Kjetil klar for nattvandring i jungelen. Grunnet en trøblete båtmotor får vi store problemer med å krysse elva (i bakgrunnen på bildet) på tilbakeveien.

(Bilde 9) Mye spennende å oppdage i jungelen på natta! Dette er den giftige slangen vi plutselig fikk øye på. Da vi oppdaget den lå den sammenkveilet rundt en grein, men lyset fra lyktene våre gjorde at den etter hvert gled grasiøst innover i skogen, og bort fra våre nysgjerrige blikk.

(Bilde 10) Nattbilde av løvgresshoppe. Dette er en hunn og eggene hennes er den hvite posen under bakerste del av bakkroppen. Legg for øvrig merke til det enorme eggleggningsrøret (det lange «spydet» stikkende ut bakerst på insektet) til denne arten.

(Bilde 11) Nattbilde av edderkopp. Mange dyr og insekter er mer aktive etter mørkets frambrudd, så ofte er det lettere å finne dem på natta enn på dagen. Men lett å ta bilde av dem i mørket, er det ikke.