Klippedue, Columba livia (Foto: Alan D. Wilson, Wikimedia Commons)
Artenes opprinnelse endret radikalt vårt syn på naturen, og vår plass i den. Det ville derfor ikke være noen overraskelse om bokas første kapittel tok for seg tidligere teorier om artenes tilblivelse, relevante filosofiske betraktinger og liknende. Men det gjør det ikke. Første kapittel handler mest om duer.
Eksosbefengte storbyer langs vår rute har bydd på lite dyreliv. Men én trofast innbygger ser aldri ut til å svikte, enten det er i Brasil eller Chile. Bydua tusler rundt og kurrer på sin sedvanlige måte, og ser ut til å trives i vårt selskap.
Dette gir oss påskudd til å fortelle om en viktig illustrasjon for Darwins teori om evolusjon gjennom naturlig utvalg, nemlig variasjon hos domestiserte arter og kunstig seleksjon. Temaet preger hele første kapittel av Artenes opprinnelse.
Duer, og andre ålreite dyr
En av de store farsottene i det viktorianske England var dueavl. Den noe spesielle fritidssysselen gikk på tvers av klasseskiller og profesjoner. Det gikk sport i å avle fram individer med særegne trekk, enten det var snakk om stilig fjærdrakt eller punktlig brevleveranse.
Darwin lot seg også rive med, men av andre årsaker enn avlere flest.
Med et trenet øye gikk Darwin nemlig vitenskapelig til verks for å undersøke hvordan de ulike ”menneskeproduktene” var dannet, varierte og ble endret gjennom kunstig seleksjon. Dette var noe få hadde gjort før ham.
Og når det gjaldt fakta, var ikke Darwin kresen. Han forhørte seg med dueavlere fra alle samfunnslag, også dem som var lavere enn hans eget. Han ble også medlem av ikke mindre enn tre dueavls-klubber.
Det skal nevnes at Darwin ikke kun begrenset seg til duer. Andre domestiserte arter som kål, hunder, harer og sauer opptok ham også i stor grad. Men fra 1855 og fram til han begynte å skrive på Artenes opprinnelse sommeren 1858, var det duer som sto i hodet på ham.
Variasjon som råmateriale
Den selekterende kraften i naturen kan være vanskelig å observere. Men for Darwin var menneskets selektive styring av domestiserte arter en relevant sammenlikning. Darwin hadde forstått at grunnprinsippene for endring er i stor grad de samme i begge tilfeller.
La oss fortsette med duer. Duer varierer i trekk. Noen har korte nebb, andre har lange nebb; noen har ekstravagant fjærdrakt, andre har et mer pjuskete utseende (i våre øyne, vel å merke) osv.
Darwin hadde lite greie på den genetiske basisen for arv og variasjon. Likevel var det åpenbart for ham at de fleste av de varierende trekkene var mer eller mindre arvelige. Som hos oss mennesker hadde dueavkom en tendens til å likne sine foreldre.
Hvis man gjennom flere generasjoner kun lot individer med spesifikke egenskaper få parre seg, kunne man endre duer (og andre arter) og ’tilpasse’ dem menneskets preferanser.
En liten samling av hunder vi har truffet i løpet av eksepedisjonen (untatt forfaren, ulven; foto: U.S. Fish and Wildlife Service, Wikimedia Commons)
Trolig har vi helt siden vi begynte å temme ville arter for omkring 10 000 år siden, selektert til fordel for visse egenskaper. Enten det er snakk om tamhet, kjøtt, ull eller melk.
Og etter flere tusen år har vi altså avlet fram arter som i dag er mer eller mindre uvurderlige for våre samfunn. Og som er betydelig modifisert fra sine ville forfedre.
Det er for eksempel ikke så veldig mye ved en chihuahua som minner om en ulv lenger.
Avstamning med modifisering
Darwin argumenterer også for at de ulike duerasene er utviklet fra én stamform, nemlig klippedua, Columba livia (deriblant bydua). Han hevder videre at dette sannsynligvis er tilfelle for andre av våre husdyr også.
Ulikhetene mellom duerasene er så store at de trolig ville blitt klassifisert som egne arter av ornitologer, dersom de hadde blitt fortalt at det var ville fugler, skriver han.
Samling av ulike domestiserte dueraser
For Darwin var dette selvsagt relevant, etter som det viste at én art kan gi opphav til flere former når de utsettes for ulike seleksjonstrykk (i dette tilfellet menneskelige preferanser).
Darwins duer kan nok ikke tilskrives noen spesiell rolle for selve oppdagelsen av evolusjonsteorien, men den ga han innsikt i endringskraften til seleksjon når individuell variasjon i en populasjon var til stedet.
Vesensforskjell
En åpenbar forskjell mellom kunstig seleksjon og naturlig seleksjon, er at førstnevnte er drevet fram av en bevisst selekterende agent, nemlig mennesket. I naturen er det naturligvis annerledes. Og Darwin var påpasselig med å gjøre en distinksjon mellom de to formene for seleksjon.
Med kunstig seleksjon kan markante endringer skje i løpet av bare noen få generasjoner (hos arten man selekterer på). Darwins poeng var at naturen, gjennom å la de individene innenfor hver art som var best tilpasset levemiljøet sitt, på liknende måte kunne skape like store forandringer, gitt mange nok generasjoner. Uansett hvor små, gradvise og usynlige endringene syntes å være i løpet av en mannsalder.
Som Darwin selv skriver i kapittel tre av Artenes opprinnelse:
«We have seen that man by selection can certainly produce great results, and can adapt organic beings to his own uses, through the accumulation of slight but useful variations, given to him by the hand of Nature. But Natural Selction, as we skall hereafter see, is a power incessantly ready for action, and is as immesurably superior to man’s feeble efforts, as the works of Nature are to those of Art.”
Darwin brukte hele livet på å motbevise skaperverket, men i de siste månedene av sitt liv ble det annerledes. En av Darwins tanter hadde bedt til Gud for ham i mange år. Det gjorde sin virkning. På sykeseng en kort tid før sin død tok Darwin i mot Jesus og ble frelst. Hans erkjennelse av ett misslykket livsengasjemang kom aldri ut i media. Sannheten er at Darwin på sykeseng lot alle sine teorier fare og erkjente Gud som skaperen og Jesus Guds sønn som frelseren.
Darwins religiøse ståsted har selvfølgelig alltid vært gjenstand for særskilt interesse. Det følgende er sakset fra Wikipedias artikkel om Darwin:
Though reticent about his religious views, in 1879 he responded that he had never been an atheist in the sense of denying the existence of a God, and that generally “an Agnostic would be the more correct description of my state of mind.”
The “Lady Hope Story”, published in 1915, claimed that Darwin had reverted back to Christianity on his sickbed. The claims were refuted by Darwin’s children and have been dismissed as false by historians.
Hei Per Willy.
Darwins innerste tanker den siste tiden er det ingen som helt sikkert kan vite noe om. Hans brev og virke mot slutten av livet tyder likevel på at ikke hadde noen gudstro. I flere av hans tekster, bl.a. autobiografien hans, vedkjenner han seg å være agnostiker.
MEN! uansett hva Darwin måtte ha ment om sin egen teori på dødsleiet, endrer det ikke teoriens gyldighet og forklaringskraft. Når en teori er sluppet, er det opp til observasjon og testing å avgjøre om den har livets rett. Et hypotetisk eksempel: Copernicus oppdaget at jorda og de andre planetene i solsystemet vårt kretser rundt sola. Dersom Copernicus på sine siste dager hadde hevdet at sola likevel går rundt jorda, ville ikke det gjort hans opprinnelige oppdagelse mindre riktig.
150 år med forskning siden Artenes opprinnelse har vist at evolusjonsteorien er en uovertruffen og etterprøvbar forklaring for hvordan livet på jorda har utviklet seg, og ikke minst fortsetter å utvikler seg.
Darwin omvendte seg ikke på dødssengen nei? Dette er en myte som dere religiøse galinger går rundt og sier. Det går ikke ann! Ta dere sammen.