Det har vært koselig å lese alle de fine forslagene til hva slags dyr denne krabaten egentlig er for noe. Her kan du lese litt om mitt første møte med dette dyret.
Jeg er på en visitt på Instituto Butantan i Sao Paulo for å se på ormepadder i laben til Carlos Jared og Marta Antoniazzi, men dette ekteparet arbeider også med andre dyr som er så spesielle at det er verdt en kikk, og også en liten omtale her på bloggen (du kan lese mer om ormepadder her).
Noen av dyra de viser meg er dyr som jeg har drømt om å se lenge, og som jeg egentlig hadde slått meg til ro med at jeg bare ville kjenne til fra lærebøker.
I løpet av evolusjonshistoriens løp har noen greiner på livets tre blitt svært tallrike – både i antall individer, biomasse men også i antall arter. Andre greiner består av få arter og kan være svært sjeldne. Noen arter har endret seg mye i løpet av relativt kort tid, mens andre kan likne nesten på en prikk på fossiler som er flere hundre millioner år gamle.
Det finnes for eksempel omlag 6000 arter slanger og firfisler, mens søstergruppen til disse – Amphisbaena, eller ofte kalt ormeøgler på norsk – bare inneholder omlag 170 arter, og mange millioner år gamle fossiler av ormeøgler har nesten helt lik kroppsform som nålevende dyr.
Hvorfor noen greiner på livets tre inneholder mange arter og hvorfor andre er artsfattige er veldig interessant, men et altfor stort tema for denne teksten; vi kommer helt sikkert tilbake til det ved en seinere anledning på denne bloggen. I første omgang skriver jeg her bare litt om noen av de tilpassningene jeg la merke til første gang jeg så en slik ukjent grein på livets tre, og det Carlos fortalte om dyret.
Jeg hadde altså bare så vidt gjort meg ferdig med ormepaddene i det Carlos sier Vi må også se på Amphisbaena! Jeg skal finne et virkelig vakkert eksemplar. Han henter opp en gulbrun, halvmeterlangt dyr fra et bur. Denne er nydelig! I tillegg er den ganske snill. De fleste ormeøgler er ganske aggressive, men denne Amphisbaena alba‘en er snill som et lam. Jeg har hatt den her i seks år nå.
Det er ikke bare navnet til ormepadder og ormeøgler som likner. De har samme grunnleggende kroppsform. En relativt butt snute, en uvanlig butt ”hale” eller mer presist; bakende på kroppen.
Ormeøglene ser faktisk nesten helt like ut i hver ende. Øynene er redusert, og hos ormeøglene vokser det hud over øye – de kan bare se forskjell på lys og mørke. Både for- og bakbein er redusert bort, bare en art ormeøgler har beholdt noen små forbein. Men denne ytre likheten betyr ikke at de er i slekt. Ormepadder er amfibier, ormeøgler er krypdyr. Årsaken til at de har mange liknende trekk er at de har tilpasset seg et liv som gravende dyr i jord.
Carlos forklarer hvordan disse dyra har en helt særegen måte å bevege seg på. Vi kaller måten disse dyrene beveger seg på for trekkspillbevegelser. Hvorfor dette heter trekkspillbevegelser kan du se på videoen under:
[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/wEcwQ364DSA" width="510" height="420" wmode="transparent" /]
Vi går utenfor labben til Marta og Carlos og legger ned ormeøgla på bakken. Den glir over underlaget med en ganske jevn hastighet, huden trekker seg sammen noen steder, og utvider seg andre. Noen ganger stopper den opp og snuser seg fram, eller til og med rygger på samme måte som den glir framover. Nå ser du hvorfor den heter Amphisbaena, sier Carlos! Amphisbaena betyr rett og slett et dyr som kan gå begge veier.
Mens den glir over bakken stikker den med jevne mellomrom ut tunga. Ser du forskjellen mellom bevegelsene på denne og bevegelsene til tunga til en slange? Spør Carlos (du la kanskje merke til dette i videoen av dette dyret?). Tunga til en slange ville viftet opp og ned; den er jo ute etter å fange luktstoffer i lufta. Så trekker den tunga inn i munnen og stikker den opp en et område i ganen med sanseceller. Her avsettes luktstoffene; det er altså ikke med tunga slangene sanser hvor et bytte, eller en fiende befinner seg.
Ormeøgler lever i jord, og luktstoffer i lufta bli ikke så interessante. Men duftstoffene som andre ormeøgler har avsatt tidligere – og kanskje også duftstoffer fra seg selv – er interessante. Den går rundt i gangene og slikker på jorda framfor seg. Slik får den vite om det har vært noen andre artsfrender i gangene, eller hva slags nabo den har, dersom den graver seg inn i tunnelene til en nabo.
Carlos forklarer at for å forstå hvorfor den slikker så iherdig på jorda må vi ta en titt på undersiden av dyret. Han plukker opp dyret, og viser jeg seks brune pigger på undersiden av dyret rett foran kloakkåpningen, nesten helt bakerst på dyret. Dette er feromonkjertler, forklarer han.Vi begynte å bli interessert i disse feromonkjertlene, og har studert hvordan feromonene dannes og hvordan dyrene skiller dem ut.
Vi har funnet ut at de skiller ut deler av cellene. Inne i kjertelen fylles cellene av feromon, cellene blir harde, og smuldrer opp når kjertelen slepes over jorda i tunnelene. Vi har funnet ut hvordan sporene ser ut ved å ta bilder med et spesialkamera som fanger opp feromonene. Det viser seg at det er striper av duftstoffer på overflaten der ormeøglene har sklidd fram, usynlige for oss uten spesialkamera, men mulig som ormeøglene kan oppfatte når de slikker rundt i de mørke jordgangene sine.
Jeg spør om ormeøgler parrer seg på samme måte som ormepadder. Det er faktisk gjort bare én observasjon av parring hos ormeøgler. En forsker fant for noen år siden to dyr som parret seg under noen blader en natt. Kanskje kommer de opp på bakken for å parre seg, forteller Carlos.
Vi legger ormeøglen tilbake i buret sitt, og jeg tenker at det er jommen bra at noen studerer disse dyra som er så annerledes enn de dyra vi kjenner bedre; f.eks fugler, pattedyr eller slanger. Ikke bare har disse dyra – ganske kompromissløst – fått endret kroppen gjennom tilpassninger til et liv i jorda, men de representerer også en evolusjonær grein på livets tre som skilte seg fra de dyra vi kjenner best, for veldig lenge siden. Begge disse tingene gjør ormeøgler til gode kandidater for å lære oss mer om hvilke løsninger naturlig utvalg og evolusjon kan finne på ulike utfordringer.
I tillegg er de utrolig vakre og fascinerende, og jeg støtter fullt ut Carlos’ siste kommentar i det vi går ut av laben og opp til en liten kafé like ved instituttet; It’s a good animal!– Jens Ådne Rekkedal Haga
Kule saker Jens. Her var det mye interessant å lære for enhver. Kanskje verdt å nevne at Amphisbaena, i tillegg til å være en slekt under familien Amphisbaenidae, også er en slange med hode i begge ender i følge gresk mytologi. Amphisbaenia derimot, er underordenen av skjellkrypdyr (Squamata) som vi blir introdusert til ovenfor her.
Du har så rett, så rett, Terje – bra observert! Denne i’en er viktig. Jeg skal fikse dette i teksten. Forresten er det supert at det går an å finne noe som også interesserer dere på zoologisk museum.