Spektakulære "måne-Venus"

I hele vinter har Venus stått som en intenst lysende stjerne på vesthimmelen. Men nå begynner den å forsvinne i sollyset. Venus går i bane innenfor Jorden og kommer snart mellom Solen og Jorden. Da ser vi kun planetens nattside.

Fasene til Venus i månedsskiftet mars-april. Illustrasjon: Knut Jørgen Røed Ødegaard

De siste månedene har planeten kommet stadig nærmere Jorden og blitt litt av et skue i en kikkert! I januar var planeten «halv», så har fasen avtatt, men den stadig tynnere sigden har samtidig blitt stadig større i diameter fordi planeten kommer nærmere Jorden. Venus har sett ut som en nymåne i miniatyr!

 Mot slutten av mars blir Venus stadig mer vrien å se siden den kommer lavere på vesthimmelen etter solnedgang og etter 28. mars vil den være umulig å finne for de fleste fordi den forsvinner i sollyset. Men da har Venus allerede blitt synlig på morgenhimmelen!

I noen få dager er Venus faktisk synlig både om kvelden og om morgenen, men bare en kort stund henholdsvis etter solnedgang og før soloppgang! Utover i april vil Venus bli stadig lettere å se på morgenen, men du må tidlig opp siden det nå begynner å bli lange og lyse dager.

Bruk en liten kikkert og du kan få litt av et skue!

 I 2004 passerte forøvrig Venus også mellom Jorden og Solen, men da stod objektene helt på linje slik at Venus passerte over solskiven. En slik Venus-passasje er uhyre sjelden – den neste finner sted i juni 2012 og deretter får vi ingen før i 2117!

www.bangirommet.no kan du lese mer om Venus, dens faser og ikke minst se en film som viser hvordan Venus har beveget seg fra november og frem til juni.

NB! Se også mot øst på kvelden. Der finner du en ganske klar, hvitgull prikk. Det er planeten Venus. Sett i en kikkert er den et forunderlig skue for tiden. Vi ser nemlig ringsystemet fra siden for første gang på 15 år!

www.bangirommet.no kan du også se bilder av månene til Saturn som nylig passerte foran planetskiven. 

Publisert i Venus | 1 kommentar

Saturns 61. måne oppdaget

Ved hjelp av romsonden Cassini som går i bane rundt ringplaneten Saturn er det oppdaget en ny minimåne som går i bane rundt planeten. Dette er Saturns 61. kjente måne.

 Saturn og dens ringsystem.  Foto: NASA 

For få år siden sørget nye observasjonsmetoder, intens leting og romsonder for at over 100 måner ble oppdaget på kort tid rundt de ytre planetene i Solsystemet. Oppdagelsene har roet seg ned og alle måner med litt størrelse er antagelig oppdaget. Men rundt Saturn finnes i tillegg til en liten armada med måner også et spektakulært ringsystem. Flere måner skjuler seg inne blant ringene og nå melder IAU, Den internasjonale astronomiske union, at ytterligere en knøttliten måne er oppdaget. Den befinner seg inne i G-ringen i en bane mellom månene Janus/Epimetheus og Mimas. De første bildene som viste objektet ble tatt 15. august 2008, men S/2008 S 1 som er objektets offisielle betegnelse, er observert i alt 21 ganger frem til nå.

Objektet går i en nesten fullstendig rund bane i ringplanet og bruker 0,8 døgn på et omløp rundt kjempeplaneten. Månen er 107200 kilometer over Saturns overflate. Dette er for eksempel under en tredel av avstanden mellom Jorden og Månen.

S/2008 S 1 befinner inne i en lyssterk buedel av G-ringen og forskerne antar at månen er en viktig kilde til småpartiklene som finnes i nettopp denne ringen.

Størrelsen på S/2008 S 1 er trolig omkring 250 meter. Mange av småmånene som går i bane rundt Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun er innfangede asteroider.

 Saturn på De åtte planetene

Spektakulære fenomener på himmelen 24. februar

Kart over Saturn, dens ringer og måner. Den nyoppdagede minimånen befinner seg inne i ring G og er ikke markert her.

Publisert i Måner | Kommentarer er skrudd av for Saturns 61. måne oppdaget

Spektakulære fenomener på morgenhimmelen tirsdag

Som NASA selv sier det: Hva er sjansen for at årets komet er nærmest Jorden samtidig som den står rett ved siden av Saturn samtidig som vi for første gang i historien får se en firedobbel månepasssasje på nettopp Saturn!?

Komet Lulin. Foto: Jack Newton 

En sjelden gang passerer et himmellegeme foran et annet sett fra Jorden. Det kalles en passasje og er både et flott skue og ofte viktig for vitenskapen.

Det går 14-15 år mellom hver gang vi i teorien kan oppleve at fire Saturnmåner passerer foran planeten.  Bare når vi ser Saturn og dens måner og ringer nesten fra siden kan fenomenet inntreffe. En slik  situasjon hadde vi sist gang i 1995-96. Den gangen klarte romteleskopet Hubble å fange inn at henholdsvis to (Titan og Tethys) og tre (Mimas, Enceladus og Dione) måner passerte foran Saturn. Årets hendelse vil være første gang fire passasjer er fanget inn samtidig.

Begivenheten starter tirsdag 24. februar kl. 11.54 norsk tid i det Titans runde skygge treffer de iskalde skytoppene på Saturn. Omtrent 40 minutter senere kommer selve måneskiven inn foran planeten. Deretter følger de andre månene på rekke og rad. Kl. 15.24 er alle de fire månene og skyggene deres foran Saturn.

I Norge vil det vært lyst på denne tiden og vi kan derfor ikke følge begivenheten i teleskoper, men vi kan glede oss til de spektakulære bildene fra Hubble kommer.

Derimot kan vi se Saturn som en ganske klar, stjernelignende prikk på sørvest-himmelen om morgenen. Den samme morgenen er den usedvanlig vakre komet Lulin nærmest Jorden (avstand 61 millioner kilometer) og vil være mulig å se uten kikkert fra mørke områder. Den står faktisk like nede til høyre for Saturn akkurat denne morgenen!! Kometens hale er nå 1,5 millioner kilometer lang, mens hodet er tre ganger større enn Jupiter.

Tidligere månepassasje på Saturn. Foto: ESA/NASA

Komet Lulin besøker antagelig Solsystemet for første gang og kan gi interessant kunnskap.

Se www.bangirommet.no for oppdateringer om disse sakene fremover.

Publisert i himmelfenomen, komet | 5 kommentarer

Spektakulære bilder fra rommet

I forbindelse med astronomiåret 2009 frigjøres en rekke spektakulære bilder fra store observatorier over hele verden. Nå er det NASAs tur til å sende ut bilder tatt med flere av de store romobservatoriene.

Galaksen M101. Foto: NASA 

Det er spiralgalaksene M101 som blir vist i fantastisk detalj denne gangen. Denne spiralformede galaksen med mange milliarder stjerner befinner seg 22 millioner lysår unna og ligger med siden mot oss slik at spiralarmer og struktur kan nytes i all sin prakt.

Galaksen er undersøkt med flere forskjellige romteleskoper og observasjoner fra Spitzer Space Telescope (infrarødt), Hubble Space Telescope (synlig lys) og røntgenobservatoriet Chandra blir sammenlignet her. Rødfargen fra Spitzer viser varmestråling fra støvbånd der stjerner kan dannes. Det meste av det synlige lyset kommer fra stjerner og disse viser formen på spiralarmene på samme måte som støvbåndene. Røntgenstrålingen stammer fra ekstremt varm gass, gjerne fra eksploderte stjerner og virvelskiver rundt sorte hull.

Hvert kamera gir oss et unikt innblikk i galaksens oppbygning – til sammen får vi et bilde av M101 i tid og rom som tidligere var helt utenkelig.

Se mer informasjon og flere spektakulære bilder på www.bangirommet.no

Publisert i Ukategorisert | 13 kommentarer

Liv på Mars?

I mange år har forskerne undersøkt mulighetene for primitivt liv på Mars. Forholdene der er blant de gunstigste i Solsystemet utenom Jorden. De senere årene har det blitt funnet store mengder vann-is og bevis for at forholdene for lenge siden var langt gunstigere for liv enn det som er tilfellet i dag. Nylig ble det offentliggjort funn av metan som kan tyde på at det fortsatt kan være enkle livsformer nede i fjellgrunnen på Den røde planet.

 

Metan på Mars. Kommer det fra livsformer? Foto: NASA

Det er de aller siste årene blant annet funnet så mye is at det i smeltet form kunne dekket Mars med et hav som i gjennomsnitt ville vært 11 meter dypt.

http://www.astro.uio.no/ita/nyheter/marsis_0407/marsis_0407.html

 

I 2004 ble det funnet betydelige mengder metan i atmosfæren på Mars. Metanet ligger som en dis i enkelte områder. Kilden til denne gassen er meget interessant: Enten skyldes gassen vulkanisme eller gassen kan skyldes mikroorganismer, for eksempel bakterier. Under forholdene som råder på Mars er ikke metan stabilt. Dersom metanet ikke ble etterfylt, ville det vare bare noen få hundre år. Det må derfor finnes en eller annen mekanisme på Mars i dag som fyller på med denne gassen i atmosfæren. Man ser for seg to muligheter, begge er vitenskapelig interessante, den ene er i tillegg sensasjonell:

 

– Vulkanisme: Metanet kan være dannet gjennom vulkansk aktivitet. Lava som trenger seg opp gjennom undergrunnen kan frigjøre metan. Hittil har man imidlertid ikke funnet noen varme, vulkanske flekker på Mars selv om mange romsonder har lett gjennom mange år.

 

Det må i tilfelle være snakk om sovende vulkaner som skaper varme flekker godt under bakken. Dersom slike finnes vil det være perfekte steder for enkle livsformer å formere seg. Vann-isen som vi allerede vet eksisterer under overflaten på store deler av Mars vil i disse områdene ha tint og gi en kombinasjon av fin temperatur og væske.

 

– På Jorden dannes metan av bakterier som bruker hydrogen og karbondioksid som råmaterialer. Jordiske mikrober trenger ikke oksygen for å overleve og formere seg. Bakterier av samme type ville kunne eksistere på Mars.

 

Se også

http://www.astro.uio.no/ita/nyheter/mars_0304/mars_0304d.html

 

Nye oppdagelser

Funnene som er offentliggjort viser at metanet forekommer i enkelte områder som ser ut til å være aktive og dessuten inneholde vann. Sporstoffer etter vulkansk aktivitet er ikke funnet og selv om man fortsatt mangler endelige bevis for eksistensen av livsformer, er det nå mer sannsynlig at metanet stammer fra liv enn fra vulkaner.

 

Dette er i tilfelle liv som har overlevd nede i berggrunnen fra en tid da forholdene på Mars var mye triveligere enn i dag: Atmosfæren var tettere, varmere og flytende vann og nedbør preget overflaten.

 

Dersom det skulle vise seg å være mikroorganismer vil det være det første bevis for livsformer utenfor Jorden noen gang. Oppdagelsen vil være meget sensasjonell og blant de største vitenskapelige oppdagelser i historien.

 

Funnet av selv den enkleste livsform utenfor Jorden viser at liv kan oppstå mange steder og åpner muligheten for svært mange og varierte livsformer omkring i Universet. Bare i Melkeveien er det anslagsvis 20 milliarder planeter – av disse er omkring 350 funnet hittil.

 

Veldig mye forskning dreier seg i dag om å lete etter utenomjordisk liv eller å forstå mulighetene for at slikt liv skal oppstå. Letingen er meget aktiv og frem til 2025 vil i praksis hele Solsystemet og exoplaneter ut til flere hundre lysårs avstand være saumfart.

 Se også  

http://www.nasa.gov/home/hqnews/2009/jan/HQ_09-006_Mars_Methane.html

 

 

 

 

Publisert i Ukategorisert | 1 kommentar

NASA skal se Solens bakside

Den 6. februar 2011inntreffer en begivenhet som bokstavelig talt kan endre vårt syn på Solen. To romfartøyer vil fotografere Solen fra hver sin side og for aller første gang får vi se hele Solen – samtidig!

 

Denne bragden utføres med NASAs STEREO-romsonder er konstruert for å observere Solen fra ulike vinkler. Solen snurrer rundt seg selv på litt under fire uker. Mørke flekker, eksplosive områder, enorme gassfakler og andre fenomener oppstår og går til grunne underveis.

 

På grunn av solrotasjonen får vi se hele soloverflaten fra Jorden i løpet av en måneds tid, men dette holder ikke for varsling av romvær i våre dager. På bare noen få dager kan solflekker oppstår, eksplodere og endre seg. Huller i Solens ytre atmosfære kan åpne eller lukke seg. Magnetiske strukturer kan stramme seg og slynge enorme mengder med superhete gasser ut i rommet i gigantiske eksplosjoner. Disse kan forårsake betydelige problemer for vår høyteknologi: Strømbrudd, skader på satellitter, feilvisning på kompass, bortfall av radiosamband, unøyaktige GPS-data osv.

 

Når halve Solen ikke kan sees er det ikke lett å komme med presise langtidsvarsler for utbrudd og aktivitet. De to STEREO-sondene er i ferd med å løse problemet.

 

Sondene begynte sin ferd til Solens bakside 25. oktober 2006, men selv om det fortsatt er to år igjen til de vil vise oss hele den sydende overflaten på vår livgivende, men også skumle stjerne, får vi allerede data fra 270 av Solens 360 lengdegrader. Etter oppskytningen ble Månens tyngdekraft brukt til å sende de to sondene i hver sin retning rundt Solen. På grunn av solrotasjonen kan STEREO-B allerede nå se flekker og aktive områder før de kommer til syne for oss på Jorden og denne sonden brukes allerede aktivt for å varsle romværet.

 Les mer om prosjektet på NASAs sider

Publisert i Ukategorisert | Kommentarer er skrudd av for NASA skal se Solens bakside

Hullene kom først

I sentrum av de fleste galaksene lurer det digre sorte hull. Men kom disse monsterhullene først eller kom galaksene først? Ved å studere objekter som ligger så langt unna at lyset fra dem har vært underveis til oss helt fra Universets barndom har forskerne nå funnet svaret: Monsterhullene kom først!!

 j1148slide.jpg

Det er et klassisk egget-og-høna-problem: Hva kom først? Galakser inneholder fra noen få milliarder til flere billioner stjerner. Noen millioner sorte hull ligger strødd rundt omkring mellom stjernene som usynlige lik etter kjempestjerner som har dødd. Men i midten av hver galakse er det ett enkelt, men svært mye større og voldsommere sort hull. Disse superslurperne kan inneholde fra noen millioner til mange milliarder ganger så mye masse som Solen.

For noen år siden oppdaget astronomene en lovmessighet mellom massen til galaksens sentrale utbulning og massen til superhullet: Hullets masse er omkring en promille av massen til kjerneutbulningen. Dette konstante forholdet tyder på at veksten til det sorte hullet avhenger av veksten til utbulningen på en eller annen måte.

Spørsmålet er om dette masseforholdet har vært det samme bestandig eller om det ene kom før det andre. For første gang har forskere nå klart å måle massen til både sorte hull og kjerneutbulninger i flere galakser som befinner seg så langt unna at vi ser dem slik de var en milliard år etter Big Bang. Observasjonene tyder på at masseforholdet ikke har vært konstant. I Universets barndom var de sorte hullene mye tyngre i forhold til utbulningen enn de er nå.

Dette betyr at de sorte hullene begynte å vokse først. Den neste utfordringen blir å finne ut hvordan et sort hull og utbulningen påvirker veksten til hverandre.

Observasjonene er gjort med radioteleskopet VLA, men nye radioantenner som er under bygging kan gi svarene på de gjenværende spørsmålene.

Bildet over: 

Høyre: Bildet tatt med radioantenne av gassen i ung galakse. Vi ser den slik den var mens Universet bare var 870 millioner år gammelt. Venstre: Bildet der objektet ble oppdaget.

Foto: NRAO/AUI/NSF, SDSS

NASA

Begge bildene: NASA

Mer info fra National Radio Astronomy Observatory (NRAO)

Artikkel på BBCs nettsider

Publisert i kosmologi | Kommentarer er skrudd av for Hullene kom først

Melkeveiens kjerne i fantastisk detalj

En klar kveld ser vi et svakt lysende bånd som bukter seg over himmelen. Det kalles Melkeveien og er en del av galaksen som vi og vårt solsystem befinner seg i. Til sammen er det minst 300 milliarder stjerner og andre objekter som virvler rundt et sentrum bestående av en tett klynge av mange milliarder stjerner med et supertungt sort hull i midten. Nå har vi fått det mest detaljerte bildet noen gang av den mystiske kjernen.

 Melkeveiens kjerne. Foto:NASA, ESA, Q.D: Wang (Univ. of Massachusetts, Arnherst), JPL, S. Stovoly (Spitzer Science Center/Caltech)

Myriadene av stjerner og tåker gjør sikten innover mot midten av Melkeveien veldig dårlig. Det var først da observatorier kunne sendes ut i rommet at vi for alvor kunne begynne å kikke inn mot sentrum. Disse observatoriene kunne nemlig kikke med lys som ikke passerer gjennom jordatmosfæren og som dessuten er usynlig for våre øyne. Slik stråling klarer å passere Melkeveiens enorme skyer av støv og gass.

Det berømte romteleskopet Hubble har tatt utallige spektakulære bilder i synlig lys, men teleskopet er også utrustet med et kamera som kan fotografere infrarød stråling, varmestråling. Ved å kombinere observasjoner gjort med dette kameraet med tidligere observasjoner gjort med det spesielle varmekameraet på Spitzer-romobservatoriet har forskerne fått et unikt innblikk i den innerste kjernen i Melkeveien.

Oppløsningen i det nye bildet er 0,025 lysår på 26 000 lysårs avstand –distansen til midten av Melkeveien. Det betyr at de minste detaljene som er synlige er 20 ganger størrelsen på Solsystemet. Bildet viser et område som er 300 ganger 115 lysår i utstrekning.

Bildet viser gløden av ionisert hydrogengass (hydrogenatomer som har mistet elektronet sitt) og myriader av stjerner. En forbausende stor andel av stjernene har stor masse og dette viser at slike stjerner ikke bare finnes i de tre kjente klyngene av tunge stjerner i Melkeveiens kjerne. Disse hopene kan lett sees som tett klynger av lyssterke stjerner på bildet.

Intens stråling og vind fra de masserike stjernene forårsaker kompliserte strukturer og fenomener.

Publisert i Melkeveien | Kommentarer er skrudd av for Melkeveiens kjerne i fantastisk detalj

Monsterhullene kom først!

I sentrum av de fleste galaksene lurer det digre sorte hull. Men kom disse monsterhullene først eller kom galaksene først? Ved å studere objekter som ligger så langt unna at lyset fra dem har vært underveis til oss helt fra Universets barndom har forskerne nå funnet svaret: Monsterhullene kom først!!

 Ung galakse fotografert med radioantenne. Foto: NRAO/AUI/NSF, SDSS

Det er et klassisk egget-og-høna-problem: Hva kom først? Galakser inneholder fra noen få milliarder til flere billioner stjerner. Noen millioner sorte hull ligger strødd rundt omkring mellom stjernene som usynlige lik etter kjempestjerner som har dødd. Men i midten av hver galakse er det ett enkelt, men svært mye større og voldsommere sort hull. Disse superslurperne kan inneholde fra noen millioner til mange milliarder ganger så mye masse som Solen.

For noen år siden oppdaget astronomene en lovmessighet mellom massen til galaksens sentrale utbulning og massen til superhullet: Hullets masse er omkring en promille av massen til kjerneutbulningen. Dette konstante forholdet tyder på at veksten til det sorte hullet avhenger av veksten til utbulningen på en eller annen måte.

Spørsmålet er om dette masseforholdet har vært det samme bestandig eller om det ene kom før det andre. For første gang har forskere nå klart å måle massen til både sorte hull og kjerneutbulninger i flere galakser som befinner seg så langt unna at vi ser dem slik de var en milliard år etter Big Bang. Observasjonene tyder på at masseforholdet ikke har vært konstant. I Universets barndom var de sorte hullene mye tyngre i forhold til utbulningen enn de er nå.

Dette betyr at de sorte hullene begynte å vokse først. Den neste utfordringen blir å fine ut hvordan et sort hull en utbulningen påvirker veksten til hverandre.

Observasjonene er gjort med radioteleskopet VLA, men nye radioantenner som er under bygging kan gi svarene på de gjenværende spørsmålene.

Høyre: Bildet tatt med radioantenne av gassen i ung galakse. Vi ser den slik den vare mens Universet bare var 870 millioner år gammelt. Venstre: Bildet der objektet ble oppdaget.

Foto: NRAO/AUI/NSF, SDSS

Publisert i sorte hull | 8 kommentarer

Himmelske fenomener i 2009

2009 er av FN erklært å være et internasjonalt astronomiår for å markere at det er 400 år siden Galileo Galilei for første gang rettet en kikkert mot nattehimmelen. Dette ble starten på moderne astronomi og hans oppdagelser revolusjonerte synet på verdensrommet. Men 2009 byr på et knippe spennende begivenheter på himmelen og i verdensrommet. Aller viktigst er den største totale solformørkelsen på Jorden i vårt århundre, 22. juli, og et ventelig meget intenst stjerneskuddfyrverkeri 17. november.

   Leonide-meteorer over Italia i 1998. Foto: Lorenzo Lovato

Meteorsvermer

Allerede 3. januar fikk vi en forsmak i form av litt kosmisk fyrverkeri. Det var den årvisse meteorsvermen Kvadrantidene som hadde sitt maksimum. På et mørkt sted kunne man med litt tålmodighet kanskje se 60-100 stjerneskudd i timen. Enkelte år forekommer det enda flere. Maksimum kom i år egentlig tidlig på ettermiddagen mens det var lyst, så man fikk se flest meteorer om morgenen 3. januar og igjen på kvelden.

I august har den omtrent like sterke svermen Perseidene sitt maksimum rundt 12. august med kanskje 100 meteorer i timen. Men i mange dager både før og etter kan mange stjerneskudd sees. Perseidene er den eneste svermen som kan nytes fra Norge under sommerlige termperaturer.

Men det største høydepunktet kommer utvilsomt 17. november. Da kan det forventes 500 stjerneskudd i timen på kveldstid, halvparten av det som trengs for å kalle fenomenet en meteorstorm. Begivenheten kan bli virkelig spektakulær og et av de flotteste meteorshowene i vår tid!

Les mer om denne store hendelsen her: http://www.bangirommet.no/pages/news/leo09.html

Årets siste større meteorsverm, Geminidene, har sitt maksimum på selveste Lucia-dagen, 13. desember. Da kan man se opptil 60-100 stjerneskudd i timen fra et helt mørkt sted. Men svermen varer flere dager før og etter 13. desember. Som regel byr denne svermen på en del kraftige og oppsiktsvekkende ildkuler.

  Den totale solformørkelsen over Polhavet 1. august 2008. Foto: 333 Skvadronen / Luftforsvaret, montasje Torben Leifsen, Astronomi.no

Århundrets solformørkelse

Totale solformørkelser er de mest imponerende av alle himmelfenomenene. I opptil noen få minutter blir det natt midt på dagen. Insekter og fugler blir stille, de klareste stjernene og planetene kommer til syne og den ytterst spektakulære strålekransen rundt Solen kommer til syne. Stemningen gir varig inntrykk på de som er så heldige å få oppleve dette unike fenomenet.

22. juli inntreffer den mest langvarige totale solformørkelsen på Jorden i vårt århundre. I seks minutter blir Solen skjult bak Månen. En større gruppe nordmenn under reiseledelse av Knut Jørgen Røed Ødegaard skal oppleve fenomenet fra en bambusskogkledd fjelltopp i Kina. I Norge er formørkelsen ikke synlig.

Se mer her:

http://www.astronomi.no/sol220709/sol220709.html 

Den neste formørkelsen som overgår den i 2009 inntreffer først 13. juni 2132.

Planck søker opprinnelsen

Tidlig i 2009 skal romobservatoriet Planck skytes opp. Planck skal plasseres 1,5 millioner kilometer fra Jorden og skal brukes til å studere Universets aller tidligste faser. Gjennomgikk Universet en ytterst dramatisk inflasjonsfase helt, helt i starten av Big Bang? Hva er den mørke materien som utgjør det meste av ”alt”? Observatoriet skal vise oss et detaljert bilde av Universet slik det artet seg 380 000 år etter starten på Big Bang og på den måten avsløre hva som skjedde enda tidligere. Norge er sterkt involvert i ESAs Planck-prosjekt.

Se også ESAs sider:

http://sci.esa.int/science-e/www/area/index.cfm?fareaid=17 

Formørkelse nyttårsaften

Årets aller siste begivenhet er en delvis måneformørkelse 31. desember rundt kl. 10. Da er 8 % av månediameteren inne i helskyggen fra Jorden. Månen er så vidt innom skyggen fra Jorden to andre ganger i løpet av året, men dette blir lite iøynefallende

Les mer om alle fenomenene på www.bangirommet.no.

Publisert i Ukategorisert | 1 kommentar