Jason Pierce i Spiritualized. Foto: promo

Jason Pierce i Spiritualized. Foto: promo

Spiritualized - Sweet Heart Sweet Light

Ånden er villig…

…men kjødet er skrøpelig: Jason Pierces sjuende album er en fortvilende miks av det grandiose og det banale.

Skrevet av:
Publisert 17:00 16 april, 2012

Det hadde vært en overdrivelse å si at jeg har sitret i spenning i påvente av et nytt Spiritualized-album, på tross av at han rundt totusenårsskiftet laget to album som er farlig nære klassikerstatus (1997s Ladies And Gentlemen We’re Floating In Space og 2001s Let It Come Down). Er du kjent med disse to, finner du også essensen i Sweet Heart Sweet Light: rikt arrangerte, repeterende poplåter med nikk til Beach Boys, gospel, psykedelia og Velvet Underground. Sistnevnte er spesielt relevant denne gangen, både den White Light/White Heat-nikkende albumtittelen og hele førstesingel, den briljante «Hey Jane»:

«Hey Jane» og albumbeste «Headin’ For The Top Now» er de låtene som drar eksperimenteringen lengst, og også de der man kan drukne Jason Pierces mildt sagt begrensede evner som tekstforfatter i øs og monotoni-kos. Det føles her som han har brukt all energien på arrangementene og produksjonen når han kan slure ut av seg tekstlinjer av kaliberet «My mama said when she got so concerned, don’t play with fire and you’ll never get burned» («Too Late») og «some times I wish that I was dead, ’cause only the living can feel the pain» («Little Girl»). Det er heller ikke spesielt mye lyrisk friskhet å spore i hans mer religiøst forsonende, angrende synder-øyeblikk som albumverste-gospelen «Life Is A Problem» («Jesus won’t you be my radio/broadcast direction where I got to go»).

Dersom man kan se forbi de tallrike lyriske platthetene, så er det ingen tvil om at hans evner som arrangør, spesielt av strykere, er helt på høyden. Det låter mykt, rikt og påkostet i de rolige øyeblikkene (introen «Huh?» og «Mary»), og kledelig skittent og hårete i andre, som Dr. John-assisterte «I Am What I Am». Avslutningslåten «So Long You Pretty Thing» som han har skrevet med datteren er for så vidt rørende, men ikke stort mer enn dét heller. Det blir mye halvtroverdig Jesuspreik, lettvinte løsninger og en intensjon om å holde det enkelt som bare fremstår som platt – dette gjelder også mange av melodiene, spesielt mot slutten av albumet.

Sweet Heart Sweet Light er et album som glimrer av gammel storhet og en oppegående teft for vidtspennende instrumentering og produksjon, men det utvannes av platt innhold og musikalske snarveier.

Jørgen Hegstad

Tags: , , , , , ,

Del "Ånden er villig…"
 

4 kommentarer på “Ånden er villig…”

  1. Artig å lese din anmeldelse, som ligger mitt hjerte nærmere enn hva eksempelvis pitchfork har kommet med :) men en 3er er strengt mann! 

    • Ja, enig i at det er strengt, og hadde det ikke vært slik at de dårligste låtene kom mot slutten hadde det kunne ha vært en veeeldig svak firer også. Men jo mer jeg hører, jo mer er jeg sikker på treeren.

    • Ja, enig i at det er strengt, og hadde det ikke vært slik at de dårligste låtene kom mot slutten hadde det kunne ha vært en veeeldig svak firer også. Men jo mer jeg hører, jo mer er jeg sikker på treeren.

  2. [...] Stone Roses – I Wanna Be Adored Sommerens beste booking? Spiritualized – I Am What I Am Villig på Pstereo Wayne Shorter – Footprints Festivalsommerens [...]

Legg igjen en kommentar