Klimaforskere er pussige skruer, men en 75 år gammel tysk munk er av de merkeligste jeg har truffet.
Av Erik Kolstad
Jeg bor i Tanzania denne høsten. Selv om ingen hjemme liker å høre det, begynner det å røyne på med varmen nå etter hvert. Her nærmer det seg nemlig sommer i den grad det er forskjell på årstidene her nede. Dar es Salaam, som er min nye hjemby, ligger på 6 grader sør, og derfor er det per definisjon vår her når det er høst hjemme.
6 grader sør og et tropisk klima skulle man tro var ypperlig for dyrking av nær sagt hva det skulle være. Hele landet er som en grønn eksplosjon, men det er tydelig at ikke alle planter trives like godt. For eksempel får man bare kjøpt grønn paprika, ikke de gule og røde.
Vin får man fatt i, men den kommer fra Sør-Afrika. Svaret på hvorfor det praktisk talt ikke finnes tanzaniansk vin fikk jeg av den tidligere nevnte munken. Han har vært på Sakharani-klosteret i Usambara-fjellene i det nordlige Tanzania i åtte år nå. Foruten de mange obskure pliktene han sikkert har, er han klosterets vinmaker. Mot alle odds driver nemlig munkene der en ett måls vingård.
Vin kan normalt ikke produseres i tropiske strøk fordi dagene er for korte og fordi man ikke har tydelige årstider. Plantene trenger en vinter for å få lyst til å ta fatt på sommeren; dette kjenner vi igjen på fenomenet ”Den første utepilsen” hjemme i Norge.
Dessuten er det vanligvis for varmt, men dette klosteret ligger ganske høyt opp i fjellet, så den biten er i hvert fall grei. De har likevel prøvd og feilet utallige ganger før de endte opp med Chenin Blanc fra Loire-dalen i Frankrike. Denne druen er også den vanligste hvitvinsdruen i Sør-Afrika, hvor den kalles Steen.
Nå viste det seg imidlertid at munken min også var en slags klimaforsker. De har nemlig 70 år med nedbørsdata fra klosteret. Ojojoj, tenkte jeg, her ligger det en liten akademisk gullgruve; disse dataene har sikkert aldri blitt brukt til noe.
Det finnes i det hele tatt svært få pålitelige data fra tropene, i hvert fall så lange målingsserier som 70 år, og mer pålitelige folk enn munker skal man formodentlig lete lenge etter.
Nysgjerrigheten ble pirret ytterligere da han kontant slo fast at nedbøren hadde avtatt kraftig i løpet av denne perioden. Mange områder sør for Sahara har sett en drastisk nedgang i nedbørsmengdene, og her på østkysten har man mer eller mindre sammenhengende hatt tørke siden slutten av forrige årtusen.
Men litt videre i samtalen viste det seg dessverre at dataene var ”kontaminert”, ikke på grunn av fordrukkenhet, men fordi mikroklimaet i området hadde forandret seg. Da de første tyske (Tanzania er en tidligere tysk koloni) nybyggerne slo seg ned der klosteret sto i dag, var det tett skog og derfor et fuktig klima. Perfekt for landbruk, derfor ryddet man skogen og begynte å dyrke marken. Og dermed fjernet man en av årsakene til det fuktige klimaet.
En regnskog skaper nemlig sitt eget mikroklima. Lite sol trenger gjennom bladverket, og det meste av fuktigheten holder seg langs bakken. Varme luftlommer som stiger har dermed høyt fuktighetsinnhold, og det skal lite oppstigning til før det blir kaldt nok til at vanndampen skilles ut som nedbør. Dermed har man en god sirkel gående.
Skog i tropiske strøk har altså både en lokal og en global funksjon. Den lokale er at den fører til økt (og som oftest sårt tiltrengt) nedbør, mens den globalt sett mest viktige oppgaven består i å binde opp CO2. I tillegg skaper det fuktige mikroklimaet et jevnt, lavt skydekke som reflekterer store deler av solstrålingen tilbake til verdensrommet. I våre CO2-fylte dager er disse to funksjonene likeverdig med en dobbel jackpot.
Munken vår ristet på hodet over hvor vanskelig det var å dyrke vin under så brutale forhold, men han solgte likevel flasker for 3500 shilling (litt over 15 kr.). Legger man den globale oppvarmingen til de mikroklimatiske endringene, bør man gjerne hamstre inn så lenge det er mulig.
«Det finnes i det hele tatt svært få pålitelige data fra tropene» skriver Erik Kolstad. Vel det finnes pålitelige meteorologiske data fra for eksempel Indonesia som går helt tilbake til begynnelsen av 1800 tallet. Her ble det klart at det hadde foregått en temperaturstigning siden målingene startet. Og det har vært en del land i Europa med en kolonial fortid, hvor det var helt vanlig a ta hånd om meteorologiske data. Ikke minst for a drive tropisk jordbruk!
Hei, Kees. Takk for kommentar. Mangelen på pålitelige temperaturmålinger i tropene er et kjent problem innen klimaforskningen. Når jeg skriver temperaturmålinger mener jeg ikke et termometer på en bondegård her og der, men et tettmasket nett med kontrollerte radiosondestasjoner (altså værballonger). I Europa har man hatt en infrastruktur som har muliggjort slike målinger, men dette har ikke vært tilfellet i (fattige) land i tropene. Det samme problemet har man over havområder, særlig på den sørlige halvkule. Det er derfor forholdsvis greit å beregne trender for Tyskland, mens det er praktisk talt umulig å beregne trender for Sudan med samme grad av sikkerhet. Først da man etter slutten av 1970-tallet kunne ta i bruk satellittmålinger bedret situasjonen seg, men perioden siden den tid er for kort til at man kan beregne trender over lang tid. Det jeg imidlertid ville belyse med innlegget mitt, var hvordan mikroklimatiske endringer også kan påvirke måleserier. Mange stasjoner har sett en kraftig temperaturøkning i takt med økende urbanisering (eller avskoging i dette tilfellet), og dette må det tas hensyn til når man ser på lange tidsserier. Da hjelper det å ha målinger fra andre steder i nærheten som ikke har gjennomgått de samme endringene.
mvh Erik