Hvordan så egentlig iskappen som dekket Skandinavia for 21 000 år siden ut? Spørsmålet er fremdeles en het potet.
Av Øyvind Paasche
Utfordringene tar både en vertikal og en horisontal form. Og i tilegg er det tid. Alle flater og marginer skal dateres. I over hundre år har man prøvd å rekonstruere denne iskappen, men det har vist seg å være en hard nøtt å knekke.
Sporene er mange. Og de tar mange former. Noen er avsatt av isen og noen er erodert av isen. De kanskje mest kjente landformene i Norge er morener og daler. Men det er også skuringstriper (se bildet), spylerenner, deltaer, kamesterrasser, slukåser, drumliner og eskere og mange andre spor for de som vet å lete.
Noen spor finnes langs kysten. Noen på kontinentalsokkelen og noen høyt i fjellheimen. Men alle er de bare brokker av en svunnet storhet, spredd i rom og over tid. Det å finne og dernest få alle bitene til å passe er en langtekkelig og møysommelig affære. Stadige nye data kan kullkaste elegante og tilsynelatende logiske konstruksjoner. Fortidens iskapper er og blir flyktige.
En myte med et solid ankerfeste er at denne iskappen eroderte og fjernet alle eldre sedimenter og det som ellers måtte ligge igjen. Hvis dette hadde vært sant ville all is ha vært i bevegelse (varm og erosiv) og det var ikke tilfelle. Tvert om. Store deler av isen i både sør og nord var kald – og med det mener vi at den var helt eller delvis frosset fast til underlaget og at deformasjonen av isen var så minimal at den knapt nok evnet å omrokkere på steiner som lå der fra før. Følgelig er det relativt mange steder rundt omkring i Norge som huser sedimenter og avsettinger som er eldre en siste istids maksimum.
Det er en fascinerende tanke. Under flere hundre meter med is ble alt preservert, nærmest beskyttet mot tidens tann. Mens det i retning av marginene til det samme isdekket ble gravd ut materialet en mass, most og fraktet med smeltevann eller av isen selv. Det eksisterte med andre ord to distinkt forskjellige temperaturregimer i den samme ismassen hvorav den ene delen beskyttet underlaget, mens den andre gjorde sitt beste for å fjerne det. Og det har en viss betydning for formen.
Et annet moment som kan være verdt å huske, er at marginene ikke er tidssynkrone. En randmorene avsatt på Jomfruland utenfor Kragerø er ikke nødvendigvis avsatt samtidig med en randmorene på i Trondhjemsfjorden. Det samme gjelder nok dessverre de vertikale overflatene som gjerne oppstår når isen smelter ned (da er det mye smeltevann tilgjengelig og spylerenner kan dannes).
Forklaringen på denne asynkrone responsen kan skyldes tiden det tar for iskappen (på det lokale stedet) å omsette snø til is som igjen omsettes i en bevegelse som tilslutt resulterer i en randmorene. Denne responstiden (som selv erfarne forskere har en tendens til å glemme) er av avgjørende betydning hvis du for eksempel skal relatere et isfremstøt til en klimatisk endring. Avhengig av størrelsen på iskappen kan denne responstiden ligge et sted mellom 1000 og 10 000 år.
Så hvordan så iskappen ut?
Lik en osteklokke, vil noen hevde. Altså en iskappemodell som, hvis vi beveger oss fra kysten og mot innlandet, sakte men sikkert stiger i høyden slik at selv de høyeste fjelltopper forblir skjult. Den modellen holder en enkelt isdom og den er tendensiøst større enn den beskrevet under. En analog til denne modellen kan, med litt godvilje, være iskappen på Grønnland.
Den andre modellen er noe mer komplisert. Den består av flere isdomer, den dekker ikke alle fjelltopper og isbevegelsen i den er i større grad styrt av den underliggende topografi hvor spesielt daler virker som effektive dreneringskanaler. Det finnes egentlig ikke noen gode analog for denne modellen.
Om ikke altfor lenge vil forhåpentligvis den sanne formene til det skandinaviske isdekket realiseres av en robuste ismodell (hvor smeltevann er inkludert på en meningsfull måte). Men før det skjer må mange nye dateringer prosesseres. Og mange nye steder kartlegges med intet annet for øye enn det å bedre vår felles framtidige forståelse av hvordan fortidens iskapper egentlig så. Edlere motiv skal du lete lenge etter.
Huff da. Hvor ligger redaktøransvaret for denne «bloggen»? NRK burde ha midler til en aldri så liten kvalitetskontroll både mht. til innhold og form i slike tekster. Her trengs både et par liter kraftvask til språket og en grundig omstrukturering av teksten. Telte ca 10-15 skriveleifer, og påtatte formuleringer som «tendensiøst større» og «den sanne formene til det skandinaviske isdekket realiseres av en robuste ismodell» er bare teite, og vil neppe rekruttere nye interessenter i dette ellers så spennende fagfeltet. Mistenker for øvrig teksten for å være dårlig oversatt fra engelsk. Skjærpings!
Og nei, «iskappe» er ikke noe norsk ord. Ei kappe er slik som enkelte snur med vinden, ironisk nok.
Hei Christian,
Du tar feil. Bloggen er ikke oversatt fra engelsk til norsk og jeg beklager at den ikke falt i smak. Du omtaler ismodellering som et ?spennende fagfelt?, men unnlater å dele med leserne hva det er som gjør det spennende. Det hadde muligens vært interessant for oss andre å få vite.
Hei navnløs,
Ordet ?skappe? er brukt i det norske fagmiljøet og et ganske godt ord spør du meg. Å snu kappen etter vinden er vel vanligvis noe man gjør av pragmatiske grunner, med mindre det blåser så kraftig at den snur seg av seg selv.
Er det mulig å lese av tyngden og dermed kanskje høyden på iskappen ved å sjekke hvor stor landhevingen er på det lokale stedet? Er det ikke slik at etter at isen smelter så heves landet, selv etter lang tid at isen har smeltet. Kan man i så måte regne seg fram til en nøyaktigere topografisk modell ved å sjekke landhevingen?
Hei Tore,
Du er inne på noe. Et felles amerikansk og dansk forskningsprosjekt har nylig blitt lansert som skal se nærmere på denne problemstillingen.
Her er noen sider du kan sjekke ut:
http://www.vecopolar.com/arlss_reports/ARLSS_ProjectsDetail.aspx
cbPropNum=0632320
http://classic.ipy.org/development/eoi/proposal-details.php?id=185
Inne på noe? Er ikke dette en av de mest klassiske disiplinene innen kvartærgeologi da? Det lærte iallfall jeg i mine dager på universitetet. Husker at vi studerte diverse strandlinjer høyt over dagens havnivå og regna oss fram til hvor fort landhevinga har skjedd til ulike tider. Mener å huske at det var et forhold mellom hvor mye landet var nedpressa og hvor tjukk isen måtte ha vært?
«Et felles amerikansk og dansk forskningsprosjekt har nylig blitt lansert som skal se nærmere på denne problemstillingen» Wtf? Hva mener du Øyvind, at dette er et ikke tidligere studert fenomen? Det er jo gjort en masse studier globalt av havnivåendringer etter siste istid (landheving og eustasi), og det er noe av den mest sentrale informasjonen for modelleringene av siste istids maksimum. At det ikke nevnes i bloggartikkelen er mildt sagt forunderlig.
nå var vel ikke landet pannekakeflatt før isen kom heller da, folkens. og det har foregått erosjon både mens isen var der, og etterpå.
hvis det hadde vært et enkelt én-til-én-forhold mellom høyden på landskapet i dag og isens tykkelse den gangen, så ville det vel neppe vært noen – verken forskere eller lekfolk – som lurte på hvordan isen så ut.
Eh… nei var vel ikke slik det var ment Magne. Men studerer du hvor høyt mye landet ble nedpressa i ulike områder, får du et negativt avtrykk av isen, get my point? Landskapets form er noe helt anna. Har sjekka læreboka, landet presses ned ca. 1/3 av istykkelsen. Dvs. at f.eks. 600m tjukk is gir 200m nedtrykking osv. Det er fordi tettheten av «gjennomsnitts-jordskorpa» er tre ganger så stor som tettheten for is.