1. juni begynner den offisielle orkansesongen i Nord-Atlanteren. Andrea har allerede tjuvstartet det som kan bli en hektisk periode for amerikanerne.
Avsender: Erik Kolstad
Det er i den nordlige Atlanteren de mest kjente orkanene har forekommet, som for eksempel Katrina i august 2005 (den som traff New Orleans).
Dette er ikke det eneste området i verden som opplever orkaner, men siden det er her hele østkysten av USA, såvel som Cuba, Karibien og Mexicogulfen befinner seg, er det her det meste av oppmerksomheten er rettet.
Først og fremst, hva er en orkan, eller en «hurricane» som amerikanerne kaller dem? Det er et kjempestort lavtrykk som ser ut som et sneglehus ovenfra.
Bildet over er hentet fra boken «Uvær» og viser orkanen Rita i september 2005. Helt inne i øyet i midten er det forholdsvis rolige forhold, men med en gang man kommer inn i skyveggen rundt, tar det helt av. Der kan vinden komme opp i 300 km/t (til sammenligning er den sterkeste vinden som er målt i Norge noensinne på ca. 170 km/t, under Nyttårsorkanen 1. januar 1992), og nedbøren kan nå bibelske proporsjoner.
Mange blander orkaner med de atskillig mindre, støvsugeraktige tornadoene, men det er veldig stor forskjell på disse. Riktignok kan det oppstå mange tornadoer og tordenstormer i utkanten av en orkan, på grunn av de ustabile luftmassene.
Orkaner blir rangert etter maksimum vindhastighet. Helt i begynnelsen av utviklingen er det bare et tropisk lavtrykk med svak vind. Disse skiller seg i vesen fra «våre» lavtrykk fordi de oppstår av helt ulike årsaker. De pumper nemlig opp energien sin fra havet, mens våre stormer fortrinnsvis lever av lokale temperaturforskjeller i luften.
Hvis vinden i det tropiske lavtrykket kommer over en viss terskelverdi, og det beholder sin tropiske karakter, blir det til en tropisk storm og får et navn. Årets første storm har tjuvstartet før sesongen kom i gang og fikk navnet Andrea.
Nestemann blir en gutt med navnet Barry (hele listen finner du her). Skal vi tippe at Ingrid eller Karen blir årets orkansnakkis?
Idet den tropiske stormen bikker ca. 150 km/t, som er det øverste trinnet på Beaufortskalaen for vindstyrke, blir den til en tropisk orkan. (På forvirrende vis bruker vi europeere betegnelsen «orkan» kun på vindstyrke, ikke på stormer i seg selv. Puristene kaller de tropiske orkanene for tropiske sykloner.)
Jeg skal i senere innlegg komme inn på debatten om hvorvidt man får flere orkaner under global oppvarming. Den er i full gang i USA, særlig etter det mildt sagt spekulative bildet av en orkan på coveret til Al Gores film «En ubehagelig sannhet».
Mange hevder at høyere havtemperaturer vil tilføre orkanene mer energi; blant annet er årets sesong spådd å bli mer enn gjennomsnittlig aktiv på grunn av at havet i Atlanteren er unormalt varmt.
Inntil videre nøyer jeg meg med å nevne at den kraftigste tropiske syklonen som noensinne har blitt observert er supertyfonen Tip, som dominerte store deler av det vestlige stillehavet i oktober 1979 («tyfon» er den asiatiske benevnelsen på orkaner).
Den var også den største orkanen vi vet om, med en diameter på 2220 km!
Amerikanerne må på dette området se seg slått av asiatene – hurricane Wilma i 2005 sniker seg inn på delt nittende plass på rangstigen over de mest intense orkanene i nyere tid. Atten av de tjue øverste plassene er tatt av tyfoner vest i Stillehavet.
Les mer om tropiske orkaner på Wikipedia eller vent på nye innlegg. Jeg har en personlig fascinasjon for dette fenomenet, og følger nøye med på sesonginnledningen.
Avsender: Erik Kolstad